Lesesirkel: Buddenbrooks av Thomas Mann

"Denne store, tyske sagaen følger en familie i Lübeck gjennom fire slektsledd fra 1835 til 1877. Thomas Buddenbrook er hovedfiguren, og vi møter ham allerede som 10-åring, sammen med lillebroren Christian.

Fra første øyeblikk er det tydelig at det er Thomas som har temperament og karakter til å bli farens etterfølger i handelshuset Johann Buddenbrook. Forretningene går bra til å begynne med, men etter revolusjonen i 1848 snur økonomien, og de nyrike gjør seg gjeldende i byen." (Gyldendal)

Denne omtalen er basert på de første 300 sidene av Buddenbrooks. Jeg må være ferdig med oppgaveutkast til tirsdag i tillegg til at jeg har et oversetteroppdrag som må være ferdig senest i morgen, så jeg har ikke kunnet prioritere lesing denne uken.

Buddenbrooks er for meg en av de merkeligste bøker jeg har lest. Jeg klarer virkelig ikke å bestemme meg for om jeg liker den eller ikke. Jeg likte den de første sidene, var fullstendig uengasjert frem til rundt side 250, og nå begynner jeg å bli engasjert igjen. Jeg tror det har litt å gjøre med at jeg ikke har tvunget meg selv til å lese de beskrivelsene og utlegningene jeg ikke liker… Det sier seg selv at det er mye jeg både liker og ikke liker ved en slik bok.

Jeg tror det viktigste man må ha i tankene når man leser den er at hovedpersonen ikke er en bestemt person, men familien, firmaet. Som en konsekvens går menneskeskjebner over i hverandre, og man blir ikke ordentlig kjent med menneskene bak figurene, bare med deres “rolle” i familien.

Når det er sagt, er forfatteren svært god til å beskrive mennesker og deres særegenheter. Jeg elsker mange av beskrivelsene hans. Samtidig er det vanskelig å skille hvilke som er viktige og hvilke som ikke er det. Ofte er det nøyaktige beskrivelser av en person som er med i boken i et par sider, for så å forsvinne helt. Jeg tror det er litt av grunnen til at jeg ikke klarer å engasjere meg så veldig. Det er også flere personer som har blitt beskrevet inngående, men som utover i boken bare er til stede uten å egentlig ta del i historien. Andre ganger, spesielt i begynnelsen, er det også vanskelig å skille noen av personene fra hverandre.

Jeg er også temmelig usikker på forfatterens beskrivelse av Tony. Den første delen av boken går med på å beskrive hvor arrogant og ufordragelig hun var som barn, og plutselig trer hun frem i rampelyset og skal være en person man skal ha sympati med. Det fungerte ikke helt for meg før et godt stykke uti.  Jeg syntes romansen hennes med Morten bare var tåpelig – her har hun svermet slik over ham og grått sine bitre tårer, og vi har fått beskrevet så inngående hvor mye dette går inn på henne – og så er det som om Morten aldri har eksistert, og hun er en pliktoppfyllende datter til fingerspissene. Det skurrer litt for meg. Av og til får man et glimt av en ekte person bak selve karakteren, men så glipper det igjen. Det har selvfølgelig mye med hennes tapre forsøk på å holde masken – det er vel ingen i den Buddenbrookske familie som slipper noe særlig innpå seg.

Samtidig liker jeg bildene forfatteren maler av omgivelsene og selskapslivet i Lübeck. Tonys betraktninger om forskjellene på Nord- og Sørtyskland er fascinerende, og jeg liker beskrivelsene vi får av hverdagslivet. Alle utlegningene om firmaet og politikk er ikke noe for meg, jeg synes det trekker boken ned. Handlingen går på samme tid både veldig sakte og veldig raskt. Sakte fordi det alltid er mange beskrivelser som skal med, og man har gjerne et par sider med beskrivelse før handlingen kan gå videre. Jeg føler likevel at det ikke trekker så mye ned; jeg liker å synke litt ned i detaljene. Kanskje det er min indre historie-elsker som påvirker meg… På den andre siden går handlingen fort med det at man plutselig hopper over flere år i slengen, der det ikke skjer noe som har betydning for familien eller firmaet. Personlig skulle jeg ha likt å lese mer om Tonys to ekteskap og hvordan det var for henne å gifte seg – ikke bare frem til bryllupet men i den første perioden etterpå. Spesielt siden hun hadde så mange sjelekvaler med henhold til ekteskap i utgangspunktet. 

På den andre siden føler jeg at “feiden” mellom Thomas og Christian (på mange måter deres generasjons Johann og Gotthold) er interessant, selv om Christian for meg fremstår som en temmelig overdrevet karakter. 

Ellers er det bare småting som trekker ned. Jeg liker språket, men føler av og til at språket er litt vel tysk. Med det mener jeg at det fortsatt er noen formuleringer som brukes i tysk, men ikke norsk, som skurrer litt. Det kan også være at jeg bare ikke kjenner uttrykkene. Jeg liker jo vanligvis norsk oversatt fra tysk, nettopp fordi en del av uttrykksmåten og formuleringene passer så godt på norsk, og det blir et veldig malende språk.

Generelt sett en bok som plasserer seg midt på treet for meg, kanskje litt over. Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese den om igjen en gang i fremtiden, men ikke på noen år. Jeg kommer i hvert fall til å lese den ferdig, og jeg angrer ikke på at jeg leste den.