R. L. Stevenson: Treasure Island

Første gang jeg hadde noe med Treasure Island å gjøre, eller Skatten på sjørøverøya som den heter på norsk, var for en del år siden. Brødrene mine hadde vært med i en eller annen bokklubb for gutter, og i tillegg til halvdårlige bøker om Robin Hood, spøkelser, sjørøvere og eventyr hadde de også fått en slags oppfølger til Treasure Island. Den het Tilbake til sjørøverøya og var ikke skrevet av Stevenson, men mye senere. Jeg elsket boka, og planla å lese Skatten på sjørøverøya, men det ble glemt etter hvert som jeg fant flere bøker å lese.

I januar spurte jeg etter anbefalinger for klassikermåneden min, som riktignok var forrige måned, og fikk boken anbefalt av labben. Jeg bestilte den hos Book Depository, og i dag fikk jeg endelig tid til å lese den. Sier det noe om mitt forhold til eventyrbøker at jeg leste den i løpet av en formiddag?

Mitt eksemplar av boken er et eksemplar som ikke kan karakteriseres som annet enn lite og søtt. Boken er kanskje 15 cm høy, og akkurat som på bibler og lignende bøker er sidene gullkantet. Jeg må innrømme at det bidrar litt ekstra til mitt inntrykk av boken. Hva kan jeg si? Det er ingenting jeg liker bedre enn fine bøker. Kanskje med unntak av fine bøker med gammeldagse illustrasjoner inni. Den har det også.

Når jeg bruker så lang tid på å beskrive hvordan boken ser ut er det mest fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive. Jeg har lest den veldig fort, så det er sannsynlig at jeg ikke har fått med meg alle detaljer, men samtidig er det jo en grunn til at det gikk så fort. Jeg klarte ikke å legge den fra meg - jeg skulle bare lese noen sider før jeg sto opp i dag, siden jeg har fri, men endte opp med ikke å stå opp før klokken var over tre bare fordi jeg "bare" måtte lese neste side.

Boken er spennende, det er ingen tvil om det. På mange måter er det en typisk guttebok, i hvert fall på den tiden. Det er rikelig action, både tvilsomme og respektable personer om hverandre, svik, lureri, heltemot, mytteri og en rikelig mengde sjørøvere. Jeg hadde faktisk ikke forventet at den skulle være så spennende.

Den sies å være en barnebok, men det er definitivt ikke en bok for de minste. Det er på mange måter herlig å lese en bok som ikke er beregnet for voksne som likevel ikke forenkler beskrivelsene eller det som skjer, men som stoler på at leseren faktisk vet noe fra før eller klarer å finne det ut. Ting overforklares ikke, og det liker jeg.

Skatten på sjørøverøya var Stevensons gjennombrudd som forfatter. Det er likevel ingen dyptpløyende og revolusjonerende bok, men en gjennomført eventyrroman. Det er ingen spesielt tydelig utvikling når det gjelder hovedpersonene, selv om de er beskrevet på en fascinerende måte. Hovedpersonen selv er en pliktoppfyllende, men eventyrlysten gutt som ikke egentlig har noen tydelig personlighet. Samtidig er han den som vi ser alt det andre gjennom, så det hadde kanskje kommet i veien om man hadde måttet danne seg noen spesiell mening om ham.

Jeg skulle gjerne ha skrevet noe mer dyptpløyende og veloverveid om boken, men det får bli som det er. Jeg likte den i hvert fall, og kommer definitivt til å lese den igjen. Antageligvis blir nok Dr. Jekyll og Mr. Hyde av samme forfatter lest i løpet av året også...