Redigeringsblues

torsdag 26. september 2013

Å redigere er noe herk. Det er ytterst nødvendig herk, men noe herk likevel. Ikke bare eksponerer man seg for alt det man har gjort feil, men når er nok nok? Hvordan sier man stopp? Mitt problem er heldigvis (?) annerledes. Mitt problem er: Hvordan sier man start?

Jeg har en lang rekke førsteutkast av særs varierende kvalitet etter hvert. Vanligvis skriver jeg etter prinsippet «skriv først, rediger etterpå» - bare at jeg ikke har siste delen helt inne ennå. Jeg har en eller annen sperre inni hodet mitt som fyker på så fort jeg skal se på noe jeg har skrevet før. Det finnes så uendelig mange måter å skrive en bok på; hvordan vet jeg at dette er den rette?

Skal ikke se bort fra at skrivesperren min bare har blitt flyttet fra første- til andreutkastet. Men det holder ikke bare det, jeg har fått språklig prestasjonsangst. For det første folk sier når de A. får vite at jeg er utdannet lingvist, og B. får vite at jeg skriver en roman, er at jeg må skrive veldig bra. Jeg gjør ikke det. Språket i førsteutkastene mine er så dårlig at jeg gremmes. Det høres ut som en dårlig unnskyldning, men fokuserer jeg på språket i førsteutkastet kommer skrivesperren luskende og venter på en sjanse til å slå seg ned – da må plutselig hver setning være perfekt før jeg kan gå videre.

Jeg har også en annen grunn til å skrive fort og gæli i førsteutkastet. Om jeg skal ta meg tid til å skrive skikkelig bra i førsteutkastet har jeg plutselig mye som bare må kastes bort når jeg innser at plottet ikke fungerer, og da blir det å endre noe så mye mer omfattende og drastisk.

Plottene mine fungerer sjelden på første forsøk. Eller andre. Mitt livs gåte er hvorfor jeg, som er så inderlig lei av både å lese og skrive reise-gjennom-skogen scener/kapitler/bøker, nesten utelukkende kommer på plott som har grenseløse mengder av dem. Den ene romanen jeg skal til å redigere har nesten bare slike scener, og det driver meg til vanvidd. Det er liksom enten det, eller fullstendig stillestående scener hvis fellestrekk er at en eller annen person sitter på et sted med utsikt og grubler over livet og fremtiden, eller hvorfor ting er som de er. Eller de venter, og venter, og gjør nesten ingenting mens de venter. Ting tar tid i mine fortellinger. Kanskje fordi de reiser så mye.

Nettopp det med tiden og reisingen har jeg grublet en del over nå som jeg prøver å komme på et plott som fungerer for førsteboka i det som skal bli en serie. Hvordan kan jeg kondensere den litt, korte ned reiseavstandene, korte ned ventetidene, korte ned omfanget? Eller hvordan kan jeg få det til å fungere slik det er?

Hovedproblemet er imidlertid at jeg ikke føler plottet henger sammen rent logisk. Det er så mange spørsmål jeg ikke har svar på, så mange tilfeldigheter. Selvsagt skal ikke plottet være forutsigbart, men jeg mener at man må kunne se tilbake når man vet hvordan det gikk og tenke: «Aha! Så det var derfor!» Det må være en sammenheng, årsak og virkning, en indre kontinuitet. Det frustrerer meg så inderlig når jeg ikke finner logikken i handlingen, eller når to deler av plottet egentlig ikke henger sammen. Flere kapitler føles bare som en unnskyldning for å få hovedpersonen fra A til B, noe som ikke akkurat er det jeg sikter mot.


Nei, kanskje jeg virkelig er altfor perfeksjonistisk. Egentlig tror jeg at jeg i stedet for å planlegge hva jeg skal skrive under årets NaNoWriMo heller skal bruke tiden frem til november på å redigere. Å ha et andreutkast, eller i hvert fall grunnlaget for et, innen NaNo begynner hadde vært ganske kult.

3 kommentarer:

Spalven sa...

For meg høres det ut som om det er på tide å legge den på hylla for en stund. Vent til du får avstanden du trenger til å tenke på sakene kritisk uten å være selvkritisk. Personlig er jeg nær femte utkastet på romanen jeg skriver på for øyeblikket, og nå har jeg oppgradert det jeg skriver fra "fortelling" til "roman" for første gang. Ting skjer på grunn av hverandre. Alle scener jeg synes er kjedelige er kuttet ut til fordel for en enkelt forklarende setning.

(Som deg hater jeg reisescener som ikke bidrar til plottet, så de erstattes med "En uke senere nådde de hovedstaden." Føler jeg meg spesielt kreativ, legger jeg til at de var trøtte og skitne. I ett tilfelle blir det vannkrig på rommet når de forsøker å bade i tur som gentlemenn.)

Og jeg tror absolutt ikke det du skriver er så kjedelig som du tror, for det du har fortalt meg om den fortellingen har alltid vært facinerende. Så kutt ut det du ikke liker, og skriv om det du liker. Det er mitt geniale "enklere sagt enn gjort" råd :P Lykke til!

Ciuva sa...

Det er et fryktelig godt råd, da ;) Det har i hvert fall hjulpet meg mye, når jeg husker på det i hvert fall :P

Jeg tror at problemet med plottet var at det ikke helt passet til den type roman jeg har lyst til å skrive lenger. Da jeg begynte å skrive leste jeg nesten bare romanserier med lange reiser og episke plott (Tolkien, Jordan, Eddings etc) men det er liksom ikke den type bok jeg har lyst til å skrive. Da er det kanskje ikke så rart at jeg føler skrivingen blir kjedelig...

Når det er sagt tror jeg at plottet løsnet i går :D Føler egentlig jeg hadde alle puslespillbrikkene, jeg hadde bare lagt dem litt feil sammen. Men det er færre bipersoner, handlingen er lagt til litt færre steder, og det er litt mer sammenheng i det. Merkelig hvor lite som skal til for å gjøre stor forskjell!

Spalven sa...

Kjenner følelsen! Eureka-øyeblikk er i stor grad grunnen til at jeg skriver!

Legg inn en kommentar

Blog contents © Bokorm med skrivekløe 2010. Blogger Theme by Nymphont.