Bloggen har flyttet!

I tilfelle omdirigeringen av feeden ikke har fungert (vanskelig å se det selv), så har jeg altså flyttet bloggen over til Wordpress. Du finner den her: http://bokorm.ciuva.com

En Smakebit på Søndag: Time of Contempt av Andrzej Sapkowski

Da var det søndag igjen, og det betyr En Smakebit på Søndag hos Flukten fra Virkeligheten. Denne uken skal jeg dele en smakebit fra en bok jeg ikke har begynt på ennå, men som jeg så i bokhandelen rett før jul og som uten at jeg visste ordet av det, eller hadde hørt om boken før, ble med til kassen.

Time of Contempt er bok to (tre hvis du regner med The Last Wish, som er en novellesamling) i serien om The Witcher, som noen kanskje kjenner fra dataspillserien som er basert på disse bøkene. Det er ikke så lenge siden de ble oversatt til engelsk for første gang, men har vært populære i forfatterens hjemland Polen ganske lenge. Forfatteren har en måte å skrive på som føles fremmed for en som har lest mye vestlig fantasy (eller vestlige bøker generelt). Språket er svulstig og lekende - noen ganger treffer det midt i blinken, andre ganger bommer han, og atter andre ganger treffer han midt i gamle klisjéer. Men gjerne da på sin egen måte. Jeg leste bok to og tre i løpet av to dager, og det gjør nok litt til at det føltes litt mye. Så vet man jo aldri om det er forfatteren eller oversetteren som er skyld i akkurat det, selvsagt.

En av bokens hovedpersoner er Dandelion. Han er selve stereotypen av en trubadur/poet - selvopptatt og veldig klar over egne ferdigheter, samtidig som han ikke er av de modigste. Han er, for å si det sånn, noe for seg selv. Smakebiten er fra en scene hvor han holder på å ri et sted hvor det vanligvis er den sikre død å reise, og både han og hesten hans (Pegasus) vet det.

Pegasus slowly planted his forelegs into the water, lowered his muzzle towards the surface, drank long, and then turned his head and looked at Dandelion. The water dripped from his muzzle and nostrils. The poet nodded, sighed once more and sniffed loudly.
"The hero gazed on the maelstrom," he quietly declaimed, trying not to let his teeth chatter. "He gazed on it and travelled on, for his heart knew not trepidation."
Pegasus lowered his head and ears.
"Knew not trepidation, I said."

Hvor tok viljestyrken veien? Del 2

De siste månedene har jeg vært flink. Bortsett fra at jeg har brukt omtrent en tredjedel av et gavekort jeg fikk før jul (på en kokebok jeg faktisk har brukt) har jeg ikke kjøpt en eneste ny bok. Ideen har vært at jeg skulle lese ut litt flere av bøkene jeg allerede har, men jeg holder på med A Dance With Dragons av George R. R. Martin og den går litt... treigt. Så det går nå så som så med akkurat den delen av det.

Men jeg har også holdt på med å friske opp i tyskkunnskapene mine. Jeg har nemlig hatt fem år med tysk på ungdomsskolen og videregående, og det irriterer meg at det meste av det har gått i glemmeboken. De siste ukene har jeg brukt duolingo flittig, siden det er gratis, men føler ikke at ting sitter så fryktelig godt.

Da jeg gikk på videregående begynte jeg å lese engelske bøker for å bli bedre i engelsk (mest fordi jeg ikke fikk tak i de bøkene på norsk, riktignok, men likevel), og dermed tenkte jeg at jeg skulle gjøre det samme for tysken. (Det er jammen vanskelig å beholde viljestyrken når det finnes en fornuftig grunn til ikke å gjøre det...) Jeg har lest en tysk roman tidligere (Der Vorleser av Bernard Schlink, som ble film i fjor eller forfjor), men det er over ti år siden, så jeg regner ikke med at det kommer til å gå så fryktelig lett.

Egentlig hadde jeg tenkt å finne fantasybøker som har tysk som originalspråk, men etter å ha lett litt virker det som om det ikke er så fryktelig mye bra utenom Cornelia Funkes Inkheart-bøker. Dessuten kan det være greit å lese noe jeg faktisk har lest fra før. Dermed falt jeg ned på følgende: Die Flüsse von London (a.k.a Rivers of London) av Ben Aaronovitch - fordi det er en av yndlingsseriene mine, den foregår i nåtiden så den har et språk som jeg kan få bruk for ellers (og som jeg kan gjette meg til hva betyr), fordi språket ikke er så altfor krøkkete, og fordi jeg dermed har en "fasit" hvis jeg står fast på et ord jeg ikke aner hva betyr. Jeg kjøpte også Tintenherz (Inkheart) av Cornelia Funke - den har jeg ikke lest før, men er jo opprinnelig på tysk, og kan nok være en grei bok nummer to. Håpet er riktignok at jeg en dag vil være god nok i tysk til å kunne lese Ringenes Herre. Det tror jeg blir laaangt i fremtiden, men det hadde vært kult å kunne legge til en tysk utgave i samlingen min (har bokmål, nynorsk og engelsk nå).

I det minste får jeg en ekstra grunn til å klare å gjøre meg ferdig med A Dance With Dragons. Det er ikke det at jeg ikke liker boken, den bare er så omstendelig og ikke helt det jeg føler for å lese for tiden. Men den har ligget i bakhodet som en dårlig samvittighet i lange tider nå, så egentlig må jeg bare få lest den. Jeg har langhelg denne helgen, så kanskje det skal være helgemålet mitt?

En smakebit på søndag: Skin Game

En smakebit på Søndag er en ukentlig spalte hos Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hvor man deler noe fra en bok man holder på med. Bli med da vel!

 Skin Game er den siste boken i serien Dresden Files av Jim Butcher - en av de få seriene hvor jeg kjøper eller forhåndsbestiller den neste boken så fort det er mulig. Jeg har ikke kommet så fryktelig langt i denne, men liker den så langt. For å i det hele tatt overleve (og for at de han er glad i skal overleve) er han nødt til å samarbeide med noen av sine verste fiender. Jeg forventer det blir både episk og underholdende.

Ukens smakebit er fra begynnelsen av boken, og sier veldig mye om både serien og hovedpersonen:

There was a ticking time bomb inside my head and the one person I trusted to go in and get it out hadn't shown up or spoken to me for more than a year.
That's a lot of time to start asking yourself questions. Who am I? What have I done with my life?
Who can I trust?

Oppsummering 2014

Da var det plutselig nyttårsaften igjen, og på tide å oppsummere leseåret 2014. Jeg hadde en del lesemål pluss en del skrivemål - men siden jeg bare klarte ett av skrivemålene (fullføre NaNoWriMo) tar jeg bare med lesemålene her.

Goodreads reading challenge

På Goodreads hadde jeg i år et mål om å lese 50 bøker, det vil si én bok i uka med to uker lesefri. Denne klarte jeg på hekta, siden jeg leste ferdig den femtiende boka i dag. Det har vært et hektisk år, så dette er absolutt godkjent. Mesteparten ble lest om sommeren og høsten.

Les fem, kjøp én

Dette målet går ut på at jeg må ha lest fem av bøkene som allerede står i bokhylla mi før jeg får kjøpe en ny bok. Gavekort/bøker som fås i gave regnes ikke med. I kjent stil har jeg glemt å føre statistikk over dette, men har kjøpt ganske få bøker i år. Med én ny bok per femte leste skulle jeg ha kunnet kjøpe ti bøker i år - jeg tror nok muligens det ble mer enn det. Ikke så fryktelig mye, men en del. Imidlertid var tanken bak målet - å få lest ut en del av bøkene som står på vent i bokhylla - fulgt, og antall uleste bøker i bokhylla er drastisk redusert.

Ha lesefri under NaNoWriMo

Enda et mål jeg har glemt å holde styr på. Jeg tror jeg klarte det - jeg leste nok litt, men kan ikke huske å ha følt at jeg måtte lese, så det er godkjent under tvil.

Lese Perdido Street Station, The Scar og Iron Council

Disse tre bøkene (skrevet av China Miéville) har stått i bokhylla i en hel evighet, og har vært en kilde til temmelig dårlig samvittighet. Det hjalp heller ikke at to av bøkene i trilogien er tykke som fy. Men de ble lest, alle som en. Særs nøgd.

Skrive flere omtaler

Dette er et særdeles lite målbart mål (det er et mål i seg selv å ha litt mer målbare mål for 2015), men såvidt jeg kan se klarte jeg ikke dette. Verken 2014 eller 2013 var særlig gode bloggår for min del, men jeg tror kanskje 2014 var hakket verre.

Tallenes tale:

- 50 bøker.
- 34 bøker var fantasy. Resten var for det meste krim, ispedd noe sakprosa (tre bøker om conlanging) og andre sjangre.
- Fantasybøkene var uvanlig jevnt fordelt utover ulike undersjangre. Det var også en fin blanding av nyoppdagde bøker, bøker jeg har ventet på, bøker som har stått i bokhylla lenge og det meste innimellom.
- God blanding av gode og mindre gode bøker. Flaksen har fortsatt, og det er ytterst få bøker jeg har mislikt.
- Årets skuffelse: Iron Council av China Miéville. Blant annet. Klarte ikke å like boka og skjønte vel sånn omtrent halvparten av den. Det rare bikket over fra "herlig rart" til "altfor forvirrende."
- Årets opptur: Chronicles of the Black Company av Glen Cook. En av mange, men betraktelig bedre enn jeg trodde.

Samtlige bøker jeg har lest, samt hva jeg syntes om dem, kan du se her.

Hver tirsdag har Beathe en spalte som heter Boken på Vent, der man enten skriver om bøker som har stått på vent i bokhyllen, eller bøker man nettopp har oppdaget.

 I motsetning til tidligere uker blir det denne gangen en bok jeg nettopp har oppdaget - faktisk er den så fersk at den ikke kommer ut før i januar. Men jeg falt helt for både omslaget og beskrivelsen, og kommentarene fra de som har lest forhåndseksemplar av boken tyder på at den er veldig bra. Ikke perfekt, men det er da ytterst sjelden.

Boken, som blir kalt "Doctor Who with librarian spies", blir beskrevet slik:

Irene is a professional spy for the mysterious Library, which harvests fiction from different realities. And along with her enigmatic assistant Kai, she's posted to an alternative London. Their mission - to retrieve a dangerous book. But when they arrive, it's already been stolen. London's underground factions seem prepared to fight to the very death to find her book.

Adding to the jeopardy, this world is chaos-infested - the laws of nature bent to allow supernatural creatures and unpredictable magic. Irene's new assistant is also hiding secrets of his own. Soon, she's up to her eyebrows in a heady mix of danger, clues and secret societies. Yet failure is not an option - the nature of reality itself is at stake. (Hentet fra oppføringen på Goodreads)

Høres ut som noe som kan passe til mørke januarkvelder der man trenger noe som er skikkelig underholdende. Så er det jo ekstra greit med en bok som pynter litt opp i bokhylla!

The Black Prism: Boken som kunne vært så bra

Jeg har en lei uvane når jeg kjøper bøker. Boken kan ha så lovende innhold den bare vil, men impulskjøper jeg bøker går jeg etter cover. Det trenger ikke alltid være så fantastisk, men interessant. Og merkelig nok bommer jeg sjelden. Noe av det som irriterer meg aller mest på bokfronten er at en av seriene som har irritert meg mest siden jeg begynte å blogge (The Summoner) har akkurat den type cover jeg elsker. Men den var altså et bomkjøp.

Dette viste seg å være et annet bomkjøp. Jeg skylder på at jeg kjøpte den for årevis siden, men ventet bevisst med å lese den til jeg hadde lest Night Angel-serien til samme forfatter (og enda litt til, viste det seg, men av andre grunner). Da kan jeg i det minste innbille meg at jeg har lært siden da, som om alle jeg ikke har bommet på siden ikke har vært griseflaks. Coveret er kanskje en eneste stor klisjé, men jeg elsker det, og i det minste gir det meg noe fint å se på.

Det høres kanskje ut som om denne boka er et eneste stort makkverk. Den er ikke det. Og det er ikke bare på grunn av coveret at jeg skriver i tittelen at den kunne vært så bra. Det er nettopp fordi den hadde så mange ting som kunne gjort den til en av mine absolutte yndlingsbøker, men så får den det ikke til, og da blir skuffelsen desto større.

For å gjøre det kort:
Jeg liker at det for en gangs skyld blir gitt ut en bok med en overvektig hovedperson. Men det hjelper ikke når hovedpersonen ellers ikke føles virkelig i det hele tatt. Mesteparten av ham føles som en klisjé, og han er mer en årsak til at ting skjer med de andre hovedpersonene enn en person i seg selv.

Jeg liker at han skriver om kvinner på en bra måte, spesielt når det gjelder Karris. Jeg liker hvordan hun har gått fra en usikker, selvutslettende jente til en voksen, selvsikker kvinne som kan passe på seg selv. Jeg liker at hun, som Blackguard (de som passer på Prismet), går i uniform og trener med våpen, men likevel kan sette pris på fine kjoler. Jeg liker at hun har gått sin egen vei, stikk i strid med det familien hennes krevde, og at hun faktisk sliter litt med dårlig samvittighet på grunn av det.

Jeg liker at ingen er helt gode, at ingen er helt onde, og at ingen helt vet hvem som er hva, og at folk oppfører seg som folk, ikke som pappfigurer. Samtidig blir det litt frustrerende, for man vet liksom aldri om den man heier på viser seg å være en sadistisk skurk.

Jeg liker at forfatteren har gjort seg flid med å lage et originalt magisystem. Om det har vært skrevet om før, har jeg i alle fall ikke lest om det før. I korte trekk bruker man ulike farger for å lage et magisk stoff, luxin, som man kan gjøre ting med. De fleste kan bare bruke en eller to farger (om man er en såkalt "drafter"), noen få kan bruke flere, og bare Prismet kan bruke alle. Samtidig er jeg ikke helt overbevist, og jeg sliter med å få meg selv til å godta at et sånt system kunne fungert. Han forklarer det bra, men... nei. Jeg vet ikke helt hva det er.

Jeg liker en av de andre hovedpersonene, Gavin Guile, og jeg liker spesielt forholdet hans til moren, kanskje spesielt i lys av begges forhold til Gavins far. Jeg liker hvordan han ikke tar lett på noe av det han må gjøre, eller noe av det han har gjort, og jeg synes han som romanfigur er veldig interessant. Jeg liker kanskje spesielt hvordan han som et slags religiøst overhode faktisk sliter med å tro på det han selv skal være et bevis på.

Hovedgrunnen til at jeg ikke liker boken er et av sideplottene. Jeg skal ikke si hva det er, men det er en type plott jeg overhodet ikke kan fordra. På sett og vis føles det urettferdig å kritisere en bok på grunn av noe sånt, men samtidig ble jeg slett ikke overbevist om at plottet kunne fungert. Det kom seg litt mot slutten, men er jeg overbevist? Ikke helt. Og samme hvor overbevist jeg ville vært, liker jeg bare ikke slike plott. Jeg aner ikke hvorfor, og boken kan være så bra den bare vil, men jeg får bare lyst til å slenge boka i veggen. Jeg gjorde ikke det, og det er mye i boken jeg liker veldig godt, men jeg kommer nok heller ikke til å lese den på nytt, dessverre.