Sånn i mellomtiden

Det er lenge siden jeg har skrevet om noe særlig interessant på denne bloggen, som anbefalinger eller antianbefalinger eller lignende, og jeg har egentlig bittelitt dårlig samvittighet for det. Nå ble det riktignok bare sånn, og det er ikke så mye fra eller til jeg kunne ha gjort, egentlig. Forøvrig har jeg et par-tre innlegg som jeg holder på å skrive (anbefalinger, forfatterportrett og bokanmeldelser og sånt), men de tar både tid og mental kapasitet. Siden jeg har vært syk de siste dagene har jeg hatt mye av førstnevnte men lite av sistnevnte.

Derfor blir dette bare et vanlig "hei, sånn har jeg det for tiden"-innlegg. Jeg er som sagt syk, men har brukt tiden godt. I går var jeg på jobb, noe jeg kjente i dag at jeg ikke burde ha vært. Ellers har jeg siden onsdag tilbrakt mesteparten av tiden i sengen med en god bok eller to. Jeg har lest fryktelig mye, og nå har jeg bare en og en femtedels bok igjen av de som er på leselisten min. Antageligvis har jeg kommet opp i noen tusen sider disse dagene. Akkurat nå holder jeg på med "The Lies of Locke Lamora" av Scott Lynch, og når jeg er ferdig med den skal jeg begynne på bok nummer to i trilogien, "Red Seas under Red Skies." Tatt i betraktning at jeg snart legger ut noen bokanmeldelser og anbefalinger har jeg ikke tenkt å skrive mer om det jeg har lest enn at listen over yndlingsforfattere har blitt utvidet.

Forøvrig har jeg bakt skoleboller i dag (eller "skolebrød" som noen kaller dem - de er jo helt tydelig boller, men jeg skal ikke krangle - brytebrød minner jo for eksempel mer om sammenvokste boller enn om brød); det ble en søt og grisete affære. Jeg fant ut at å bake 17 skoleboller når man egentlig blir både kvalm og mett etter én er litt lite lurt, men gjort er gjort og bakt er bakt. Egentlig var jeg vel litt for syk til å bake, men med 1-2-3-bolledeig gikk det jo både fort og enkelt, og jeg merket lite til at hodet mitt ikke fungerer.

Sånn ellers har jeg stort sett sovet og lest - jeg har ikke orket mye annet. Nå skal jeg rett til køys igjen, og håper på at jeg er bedre i morgen.

Økonomiske bekymringer

Jeg er visst godt inne i en bekymringsperiode for tiden, men forhåpentligvis kommer jeg ut av den snart. Det blir nok bedre når jeg faktisk blir frisk, det er ikke lett å se lyst på livet når man går rundt og er syk. Jeg glemte til og med at sjefen skulle reise bort i dag (hadde fått det for meg at det var i morgen), og dermed at jeg er telefon- og mailansvarlig, så når jeg endelig krøp ut av sengen oppdaget jeg x antall ubesvarte anrop og enda flere mailer i innboksen min.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg klarte å overbevise sjefen om at hun faktisk er pliktig til å sørge for at vi får lønnen inn på konto på lønningsdag, selv om hun er bortreist. Vi har lønningsdag den femte, og hun kommer ikke tilbake fra Dubai før den sjuende. Repetisjon av dagene etter nyttår, med andre ord. Jeg håper jeg klarer å bruke lite nok penger til å få det til å gå opp...

På den andre siden kommer det til å bli fint for bankkontoen min når lønningen for denne måneden endelig kommer. Sjefen er som sagt bortreist, og da er det jeg som må ta meg av forskjellige ting som går galt. Dette inkluderer å videresende mail og ta telefoner også når jeg ikke er på jobb sånn offisielt. Sist sjefen var bortreist, for litt over en uke siden, måtte jeg dra til sentrum midt på natten for å ordne opp i noe. Det kommer til å merkes på lønnen... Og i dag har jeg brukt 40 minutter på å besvare mail og løse opp i alt som har gått galt i dag (stakkars J. som satt i resepsjonen i dag og har blitt skjelt ut av flere kunder i dag for ting hun ikke kan noe for). I tillegg til overtid sist jeg var på jobb. Det kan bli spennende å se hvor mye mer som hoper seg opp! Det merkes nok sikkert på lønnen for neste måned også.

Ellers har jeg ikke noe mer å skrive om, men neste gang skal jeg skrive om noe som faktisk er interessant! Det er planen, i hvert fall, så får vi se om den blir noe av. :)

Grensen er snart nådd

Jeg hadde egentlig skrevet et langt innlegg om hva jeg er lei av med jobben min, men det var egentlig ikke vits i. Men jeg er lei. Veldig lei. Hadde det vært noen gode jobber utlyst hadde jeg nok sluttet med det samme - jeg sitter her med vondt i magen på grunn av noe jeg ikke fikk gjort (jeg er syk i dag, men skulle egentlig ha vært på et kurs det ikke er sikkert jeg trenger engang). Det er mange ting jeg skulle ønske var annerledes...

For eksempel, hvordan skal det egentlig gå opp å ha ansvar for en del av tingene jeg har ansvar for når jeg bare jobber to dager i uken? Hvordan skal det gå opp? Det nytter ikke når det fort går en uke mellom hver gang jeg er på jobb.

Selve resepsjonen er en annen ting. Den er så iskald at det ikke nytter å få gjort noe før et par timer uti vakten. Det er først levelig temperatur der en eller to timer før stengetid, og det er ofte jeg rett og slett ikke har klart å jobbe.

Jeg liker tanken på å ha ansvar, men jobben krever mer og mer, og med oppgaveskriving og det hele er jeg ikke sikker på om jeg orker det. Jeg har overhodet ikke noe lyst til å gå på jobb lenger, jeg vil ikke HA mer ansvar, men sånn som det er nå med sjefen min ser det ut til at det ikke er noe alternativ (unntatt at hun blir enda mer overarbeidet og overhodet ikke klarer mer selv, slik at HELE hotellet blir dumpet i fanget mitt - noe som ut fra det sjefen har snakket med meg om faktisk er et mulig alternativ). Jeg skulle ønske jeg var ferdig med oppgaven så jeg kunne slutte, og heller se meg om etter en annen jobb - men jeg vet ikke om jeg orker å venne meg til en ny jobb midt i oppgaveskrivingen. Litt problematisk når jeg ikke vet om jeg orker å beholde den jeg har heller.

Ikke vet jeg. Alt er så vanskelig for tiden, å være syk samtidig som man i utgangspunktet har en veldig, veldig dårlig dag er... ingen god kombinasjon.

Da var showet overstått

Og det ble bra. Jeg danset ikke så bra som jeg kunne ønske, selv om første halvdelen av Lord of the Dance ble bedre enn jeg har danset den på lenge og hornpipe strengt tatt gikk greit (jeg har fått høre at jeg er vel streng med meg selv, men jeg er ikke perfeksjonist for ingenting, og noen ting gikk på trynet). De andre i gruppen var utrolig flinke, og det virket som om folk likte det de så (i hvert fall ut fra applausen og de meldingene jeg fikk etterpå). Alt i alt, vel overstått.

I dag har jeg gått rundt med irsk dans på hjernen. Jeg tenkte på feis (konkurranse) og fikk trekkspillmusikk på hjernen. Enhver som har vært vitne til easy reel-konkurranser med godt over førti påmeldte vet hvor grusomt det kan være. Jeg har også snoket på nettet og lett etter idéer til dansekjoler, som jeg har lyst til å lære meg å sy, og sett på det utrolige mangfoldet av grelle fargekombinasjoner som finnes der ute.

Siden vi irske dansere har potensial til å virke noe spesielle i andres øyne har jeg laget listen under. Jeg hadde egentlig tenkt å stjele litt fra lignende lister på nettet, men fant dem ikke igjen. Har noen av dere ting som kan legges til, kom gjerne med dem!

Du vet du driver med irsk dans når

- Du går ned alle trapper med turnout og overcross, helst også på tå hvis det ikke er noen andre der.

- Du elsker lange, tomme ganger og klarer sjelden å gå gjennom en hel en uten å gjøre skips, i hvert fall.

- Du prøver vanlige sko etter samme kriteriet som dansesko (myksko spesielt) - kan du gå normalt på første forsøk, eller hvis det ikke gjør vondt, da er de for store.

- Du har et helt andre kriterier for hva som er en fin kjole, og ikke minst hvor kort skjørt som er for kort, enn de fleste andre. For de uinnvidde, søk på google etter "irish dance dresses".

- Beinhinnebetennelse er noe du uten unntak har hvert eneste år, og smertefrie bein er en sjeldenhet når det nærmer seg oppvisning eller konkurranse.

- Å bevege armene mens du danser (som i diskotekdansing) føles som om det motstrider en eller annen naturlov.

- Du får nervøse rykninger når du hører trekkspillmusikk, spesielt rett etter feis.

- Parykker virker plutselig ikke så vanvittig stygge lenger (men nei, de er langt fra fine, jeg er ikke så hjernevasket ennå).

- Du ikke kan forstå hvordan folk bare kan vite om Michael Flatley og ingen av dine egne store helter, og blir oppgitt når folk ikke vet forskjellen på Riverdance og Lord of the Dance.

- Du kan flere av dansene fra de store danseshowene.

Noen flere?

Nerver i helspenn

Da er det et faktum. Nå er det ikke engang to dager igjen til show; om nøyaktig to dager har vi faktisk vært ferdig i noen timer. Det er vel en underdrivelse å si at jeg er nervøs, selv om jeg stort sett klarer å la være å tenke på det.

Jeg hadde egentlig skrevet både det ene og det andre om hvor nervøs jeg er og lignende, men å faktisk skrive det i bloggen gjør det hele litt mer... seriøst. Jeg har lyst til å fortsette å late som om jeg ikke er nervøs en stund til, så sant jeg klarer. Å huske steg, alvoret av at det er et helt show, det faktum at det for første gang sitter folk jeg kjenner i salen og ser på, alt som kan gå galt - det får jeg bekymre meg om på søndag. Det som slo meg da jeg leste gjennom det jeg hadde skrevet var at det så ut som om jeg egentlig ikke hadde lyst til å være med på forestillingen i det hele tatt, men det stemmer jo ikke i det hele tatt. Klart, det hadde langt fra vært noen ulempe å kunne stegene og koreografien bedre (selv om jeg egentlig kan det), men jeg gleder meg vanvittig også. Jeg gleder meg til å stå på scenen og danse, og ikke minst følelsen man har når alt er over og man kan tenke tilbake på det man har gjort. Søndags kveld blir deilig!

For dere som ikke vet helt hva jeg snakker om og som er i Bergen, så skal dansegruppen min, Irish Dance Company, ha jubileumsforestilling i Grieghallen søndag kl. 18. Har du litt tid til overs (varer i litt over en time) og har lyst til å se oss, så er det fortsatt noen billetter igjen på Billettservice. Men det gjelder å være rask ;) Søk på Irish Dance Company eller Ten Years of Irish, så finner du oss.

---

Over til noe helt annet: Jeg gleder meg så sykt til "How to train your dragon" kommer på kino. Noen andre som har tenkt å se den? Du kan finne traileren på youtube her - den anbefales å se! Jeg visste faktisk ikke om den engang før jeg så et blogginnlegg om den. Visstnok blir det sendt spesiallagde filmsnutter i forbindelse med OL-sendingene i USA. Jeg har sett noen av dem, og de er utrolig komiske. Se traileren og gjør deg opp din egen mening, men jeg skal i hvert fall vente i spenning til den kommer.

Vel, da har jeg for første gang oversatt en hel setning (egentlig flere, da) til japansk hvor alle tre skriftsystemene er i bruk. Jeg slo ikke opp et eneste ord eller en eneste kanji. Ikke at det er så mange, og ikke at det er så vanskelig når man nettopp har gjort flere øvingsoppgaver med alle kanjiene man trenger, men det er litt gøy for det. Det er selvfølgelig ikke meningen at dette skal bli en skryteblogg, men jeg synes bare japansk er så innmari moro at jeg må dele alle fremskritt jeg gjør! ;)

Jeg måtte bare ta et bilde og laste opp, fiks ferdig med engelsk oversettelse (siden det jo er fra arbeidsboken):


Jeg ser nå at jeg virkelig må skjerpe meg med skrivingen min. Ki- og sa-tegnene mine er horrible, jeg skriver altfor fort, men jeg kan jo skrive ganske fine tegn når jeg prøver. Alle de utallige timene jeg har sittet og tegnet har kommet til nytte i så måte. Jeg oppdaget også at jeg tydeligvis ikke har lagt inn støtte for asiatiske språk på den stasjonære PCen min, men det er vel kanskje ikke krise når jeg har det på den bærbare PCen.

Nå skal jeg slappe litt av, og så skal jeg få meg litt søvn før jeg tar fatt på ukens lengste dag (annet enn sannsynligvis lørdag, som er dagen før show, noe som betyr rikelig med nerver) i morgen - først jobb, så en time fri, deretter japanskkurs. Jeg kommer ikke hjem før halv ti, tidligst. Ikke for det, dagen i dag var ganske lang også, men den virker liksom ikke fullt så lang når jeg er på trening og ikke i et klasserom.

Nå tror jeg at jeg bare babler. En fin kveld til den som måtte finne på å snuble innom bloggen min!

Jeg tror helt seriøst at jeg er litt rar

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på alle, men jeg tror altså at jeg ikke er helt vel bevart på alle områder. Ikke at det er noe galt i å være merkelig, men særlig normalt kan det da ikke være.

Jeg jublet inni meg når jeg så at vi hadde kanji i lekse til neste japanskkurs (jeg var borte sist og fikk leksene på mail). For de heldige få som jeg ikke har mast hull i hodet på om japansk, japansk og atter japansk, så er altså kanji et av de tre skriftsystemene i japansk. Alle tre, i tillegg til romaji som er det de kaller vårt alfabet, blir brukt om hverandre. Kanji kommer fra kinesisk, og hvert tegn står for en ord eller en stamme (ordet minus bøyingsendelser etc), og det er flere tusen av dem. Hvis jeg ikke husker feil bør man kunne minst 2000, men det er en stor fordel om man kan flere.

Kanji er, som det kanskje ikke er så vanskelig å forstå, enhver japanskstudents mareritt. Det vil si, bortsett fra meg. Jeg digger kanji, av en eller annen grunn. Blir man litt merkelig av å studere lingvistikk? Ikke for det, jeg har vel alltid vært en språknerd, og skriftsystem er en av mine aller største lidenskaper. Hva er da bedre enn et skriftsystem som inneholder tusenvis av tegn?

Det hører jo også med til historien at jeg har drevet og pugget kanji i noen år, så nybegynner-kanjiene er egentlig plankekjøring. Vi har tegnene for yen og tid/time, pluss tallene fra 1-10, hundre, tusen og ti tusen. Ja, ti tusen. Telling på japansk blir litt ekstra komplisert ved dette egne tegnet for ti tusen. 11000 blir ikke "elleve tusen" men "ichiman (is)sen" - ti tusen (ett) tusen. 100 000 blir ti titusen, ikke hundre tusen. Det er ikke bare ordene man må lære seg når man lærer et så fremmed språk, men en helt annen måte å tenke om ting på enkelte områder.

Nei, nå er det vel sengetid for meg. I morgen blir det jobb, trening og japansklekser, så jeg bør få litt søvn innabords. :)

Og vips...

...så står det plutselig litt bedre til. Det er helt merkelig hvor lite som skal til av og til. Dagen begynte egentlig helt elendig, og jeg hadde overhodet ikke lyst på trening i dag. Første del av treningen gikk heller ikke så bra - jeg føler kanskje at jeg virket litt sur. Jeg blir jo litt sur når jeg kommer ut av det hele tiden på en dans jeg egentlig kan veldig godt, og det gikk nok dessverre ut over I. i dag når hun spurte om det var noe jeg lurte på med dansen. Sorry!

Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, kanskje var det den ekstra gjennomkjøringen av de to dansene jeg sliter litt med helt på tampen av treningen som gjorde det, men jeg var faktisk i ganske godt humør da jeg gikk hjem.

Vel hjemme spiste jeg, oppdaget at jeg hadde fått mail fra japansklæreren min som spurte hvordan det sto til og ga meg leksene til neste gang, så gikk jeg til den søndagsåpne ICAen for å kjøpe litt sjokolade og sånt, og hadde en veldig god telefonsamtale med mamma - snille, godhjertede, fantastiske mamma - på veien. Vel hjemme gjorde jeg ferdig det skolearbeidet jeg hadde tenkt å gjøre i dag, og har nå slappet av resten av kvelden med sjokolade og Sims 3.

I morgen og tirsdag blir travle dager, og jeg antar at resten av uken blir preget av nerver. Men jeg håper å ha det litt mer under kontroll enn jeg har hatt den siste uken. Nå er det slutt på å sitte hjemme og være deppa, og det mener jeg. Når humøret begynner å dale fordi livet mitt stort sett bare kommer til å bestå av skole, jobb, dansing og japansk fremover og ingen av de prosjektene jeg har så lyst til å drive med, skal jeg tenke på alt det jeg kan ta meg tid til med god samvittighet når jeg endelig er ferdig med oppgaven. Som Londontur med dansegruppen, som er 6 dager etter fristen for å levere. Det blir herlig!

Nei, nå må jeg svare på en mail og rydde litt opp her før jeg legger meg, og nyte at jeg faktisk har bittelitt tiltakslyst.

Litt mer syting og klaging

Det er ikke meningen å syte og klage så voldsomt på denne bloggen, men akkurat nå er livet kjipt og da må jeg få det ut. Det er ikke så lett å få ting ut av systemet når man bor alene - savner praten over kaffekoppen med S. nå ja. Tusle inn i stuen og bare veksle noen ord med S. og kose litt med hunden, og så tilbake til det jeg holdt på med. Spise muffins ved stearinlysene, eller - om sommeren - sitte ute på platningen i hver vår campingstol og slikke sol og lese på hvert vårt pensum. Det blir ikke så mye slikt når man bor en hel busstur fra hverandre.

Misforstå meg rett, jeg digger å bo alene, bare fordi jeg slipper å ta hensyn til noe. Jeg har bare naboer som holder meg våken til langt på natt ved å sitte rett på andre siden av veggen (der jeg har sengen, no less) og prate og le med utestemme. I natt følte jeg meg som en gammel kjerring der jeg drev og banket i veggen. Da var klokken halv tre og jeg hadde prøvd å sove i to timer. Så fort jeg var i nærheten av å sovne kom det et latterbrøl, og jeg var våken igjen. I det minste fikk jeg gjort litt skolearbeid, i ren desperasjon, men jeg fikk ikke gjort mye på jobb i dag. Sporet jeg litt av nå? ;)

Egentlig kunne jeg bare tenkt meg å reise langt bort. Droppe hele oppgaven, droppe showet, droppe ALT og bare koble ut. Men jeg vet jo at jeg innerst inne ikke vil det. Jeg VIL jo ha mastergraden min. Jeg vil jo selvfølgelig være med i showet til dansegruppen, og ikke minst vil jeg ikke IKKE være med. Jeg driver ikke med det jeg gjør uten grunn, men jeg har så lett for å glemme hvorfor jeg faktisk driver med det når ting går meg litt imot. Når leiligheten ser ut som et bombenedslag, listen over oppgave-relaterte gjøremål vokser seg endeløs, når jeg er så utslitt av å stresse sånn at jeg ikke orker å gå på trening og blir enda mer stresset av tanken på å IKKE gå, og egentlig bare sliter meg selv i stykker, da er det ikke så lett å huske på det.

Jeg gleder meg så sinnssykt til å bli ferdig. Da skal jeg endelig ta meg en pause fra studiene, slik at jeg kommer på hvor gøy jeg synes lingvistikk er. Da skal jeg jobbe, jobbe og atter jobbe slik at jeg endelig kommer litt i pluss økonomisk sett. Da skal jeg endelig skrive de romanene jeg har hatt i bakhodet så lenge. Da skal jeg endelig ta meg av vennene mine, pleie kontakten med både nære og fjerne. Da skal jeg reise. Reise hjem, eller reise østover, eller... et eller annet sted. Da skal jeg feire at jeg endelig er ferdig. Da skal jeg lese alle de bøkene som jeg ikke har hatt tid til å lese. Da skal jeg se film, jeg skal skrive, skrive og atter skrive, jeg skal bygge ferdig verdenen som handlingen i romanprosjektene mine foregår i, jeg skal endelig lage språkene i den verdenen, jeg skal ta flere kveldskurs og lære meg flere språk, jeg skal endelig satse ordentlig på japansk, jeg skal endelig lage ferdig nettsiden min, jeg skal bli flinkere til både å danse og å tegne, jeg skal komme i form, jeg skal lære meg å sy, jeg skal tusen ting.

Jeg vet jeg ikke kommer til å rekke halvparten av dette, kanskje ikke en tredjedel eller fjerdedel engang, innen det første året etterpå. Men det er deilig å tenke på endelig å få tid til noe av det - å ikke måtte sette av hvert ledige minutt til oppgaven og så irritere seg grønn over at jeg ikke fikk gjort noe i dag heller. Jeg tror man trenger drømmer. Jeg har i hvert fall mange av dem, og jeg gleder meg til å få litt mer tid til å jobbe mot å oppfylle dem. Om jeg ikke får gjort halvparten av disse tingene i løpet av de neste fem årene engang - så er det greit. Bare jeg har litt mer tid til å sette av til dem.

Fantastisk hvordan man kan skrive seg bort fra de dårlige følelsene. Jeg har fremdeles en nervøs og ekkel knute i magen som ikke vil bort, men det er ikke så ille lenger, og jeg ser ikke så mørkt på det. Jeg har jo fått gjort noe i dag. Jeg har lett, lett og atter lett og endelig funnet databasen over norrøne tekster, og funnet ut hvordan man søker i den. Nå må jeg bare installere riktige fonter så jeg får brukt den. Jeg har skrevet notater til flere sider i den ene artikkelen som er kilde til oppgaven. Jeg har funnet litt flere ting jeg må finne ut av hva er. Så får det heller våge seg at jeg ikke fikk gjort så mye som jeg egentlig hadde tenkt (kunne jeg bare tro på meg selv!). Jeg håper jeg orker trening i morgen; nå er jeg egentlig bare matt og trett og sliten og deppa og stresset og så videre. Det blir nok bedre med litt søvn innabords.

Jeg skal spare dere for mer masing om mitt for øyeblikket ustabile indre liv. Blir det ikke fint når jeg har oppgaven mer under kontroll og kan skrive litt mer interessante blogginnlegg? Jeg har mye jeg vil skrive om, men det er jo den tiden da... Man føler seg jo nesten skyldig hvis man faktisk setter av tid (på forhånd) til noe sånt som blogging.

Jaja. En siste innspurt på artikkellesing, og så lokker sengen.

Siden sist

Jeg kom plutselig på at det var en stund siden sist innlegg, så her kommer et nytt et. Ikke at jeg har noe særlig viktig å skrive om, men sånn er det nå i perioder.

Fra mandag til torsdag i forrige uke har jeg stort sett jobbet med oppgaven min, og fra fredag til nå har jeg stort sett tenkt på at jeg må jobbe med den. Jeg oppdaget at det var veldig effektivt å ha noe i bakgrunnen på fjernsynet mens jeg skrev, bare fordi da kunne jeg i det minste se på mens jeg jobbet, så ble det litt mindre kjedelig. Men det fungerte egentlig bare med filmer jeg ikke egentlig liker. Siden jeg ikke har TV-abonnement lenger, og jeg må basere meg på det jeg faktisk eier, begrenser jo utvalget seg ganske kraftig.

Jeg lånte Big Bang Theory av Å. på søndag, da ble det bare TV-titting. Ikke at jeg angrer på det; Big Bang Theory er en fantastisk TV-serie. Mandag fant jeg ut at jeg skulle se på sesong to av CSI: Miami; jeg tenkte at det måtte funke siden jeg sikkert hadde sett i hvert fall noen av episodene før. Nå er det onsdag og jeg har sett hver eneste av de 24 episodene i den sesongen, jeg har ikke sett en eneste før og det har ikke blitt gjort noe skolearbeid.

Ikke at tiden er bortkastet. Jeg synes CSI: Miami (selvfølgelig også de to andre CSI-variantene, men det er denne jeg har sett mest på) er en av de beste seriene jeg vet om, og sesong to var en veldig bra sesong. Jeg likte spesielt episode 23, som var en crossover mellom CSI: Miami og CSI: NY. Det ble kanskje bittelitt mye med to så sterke frontfigurer i samme episode, men det er det eneste. Nå skal jeg ta meg en pause fra en endeløs rekke med mord og se på noe annet. Etter 24 episoder på litt i overkant av 40 minutter hver blir man litt... skyggeredd, egentlig. Mye død og elendighet. Kanskje jeg ikke skulle ha levert tilbake Big Bang Theory helt ennå?

Kanskje jeg faktisk skal være fornuftig og ikke se på TV en stund. Heller fokusere på oppgaven igjen. Jeg hadde møte med veileder i dag, og føler jeg har litt mer kontroll på tingene nå enn jeg hadde. Jeg har i hvert fall et klarere bilde av hva jeg skal gjøre fremover.

Ellers har dagen vært fin; jeg var først til legen (halv åtte i dag, dro hjemmefra ti på syv), så hjem og så en episode CSI, deretter sov jeg en time (jeg var allerede på søvnunderskudd, så mye at jeg droppet japanskkurset i går) og var på møte med veileder. Etter det har jeg egentlig bare sett på TV... For en sofapotet. Jeg har nettopp blitt ferdig med en sen middag; kyllingfilet med wokgrønnsaker og ris. Jeg elsker ris etter at jeg fikk riskoker til jul. Jeg likte det ganske godt før også, selvfølgelig, men nå blir jo risen perfekt hver eneste gang, og jeg trenger ikke å se etter den engang. Jeg skal jo "bare" så mye mens middagen blir laget... eller står og passer seg selv. Og svir seg fast.

Jaja. Jeg hadde visst ikke så mye fornuftig å skrive om i kveld. Jeg er supersøvnig og tror jeg skal legge meg noenlunde tidlig i kveld... men tenkte det var på tide med et lite livstegn, i hvert fall.

Ja, hva skal man si...

Trenger du positiv lesning så hold deg unna denne bloggen en stund. Alvoret når det gjelder oppgaven min, som skal være ferdig i slutten av mai, har slått meg nå, og humøret mitt er IKKE bra. Akkurat nå som jeg har sittet på jobb i hele dag og ikke fått gjort noe, er jeg så nervøs og bekymret at jeg har vondt i magen. Det har litt å gjøre med at jeg har litt prestasjonsangst fordi jeg snart skal ha møte med veileder, der vi skal gå gjennom hva jeg har gjort så langt (jeg hater det når jeg føler jeg ikke har kontroll), og mye med at jeg har mye arbeid foran meg og at jeg ikke vet om jeg rekker det. Jeg vet så inderlig godt at det ikke hjelper det spøtt å stille seg dette spørsmålet, men hvorfor var jeg så dum og gjorde så lite frem til nå???

Denne uken skal jeg jobbe intenst med oppgaven, og alt annet må bare ta en pause. Jeg vet ikke når jeg får begynt å skrive roman igjen, jeg frykter at det kan ta ganske lenge. Jeg håper at jeg kan skrive litt før oppgaven skal leveres, jeg må jo ha litt pause fra oppgaven nå og da, men vet ikke.

Nå går det meste i oppgavejobbing, å gå rundt på gulvet og bekymre meg, og å trene. Når jeg blir skikkelig stresset og bekymret klarer jeg ikke å skrive, men får jeg trent litt er det øyeblikkelig bedre. Jeg trener sikkert mye mer enn jeg bør, men når det er det eneste som hjelper, så...

I går hadde jeg en skikkelig effektiv dag sammen med S., vi fikk gjort veldig mye. Jeg hadde nok ikke fått gjort halvparten så mye om jeg hadde jobbet alene. I tillegg trente jeg i til sammen to timer - spredt utover dagen, riktignok - og ryddet hele leiligheten. Takket være at jeg faktisk fikk gjort mye, OG ryddet og trent så mye, fikk jeg faktisk sove i natt, riktignok godt over en time etter at jeg la meg, men likevel. Det kunne vært mye verre. Nå skal jeg virkelig ta meg sammen og gjøre så mye jeg klarer, så får jeg heller vente med alt det andre jeg gjerne skulle ha brukt tid på...