Ring, ring

Det føles nesten tåpelig å bli så glad for noe så lite, men jeg er faktisk uhyre fornøyd med meg selv.

De som kjenner meg vet at jeg skyr det å snakke i telefonen som pesten, og at jeg i hvert fall ikke ringer noen (andre enn familien i hvert fall) med mindre det overhodet ikke er til å unngå, og/eller at jeg har psyket meg selv opp skikkelig på forhånd. På jobb har det stort sett gått greit, siden man ikke kan være resepsjonist uten å snakke i telefonen eller ringe folk, men det er en overdrivelse å si at det er problemfritt.

Men i dag har jeg altså ringt og bestilt frisørtime. Per telefon. Jeg. Uten å psyke meg opp mer enn kanskje ett minutt på forhånd, og uten å slå nummeret, legge på før det rekker å ringe og så sitte der og være nervøs før jeg endelig tør å la det ringe til noen svarer. Om noen ikke har skjønt det allerede så er jeg faktisk kjempestolt av meg selv. 1-0!

Det var selvfølgelig en god motivasjon at det var frisørtime det gjaldt. Jeg har hatt så innmari lyst til å klippe meg de siste månedene at jeg omtrent ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg, men jeg har ikke hatt råd til å klippe meg før nå. Håret mitt har sett helt gyselig ut. For noen dager siden fikk jeg endelig nok og klipte meg selv så jeg i hvert fall fikk gjort noe med problemområdene. Med skreddersaks og børste i stedet for frisørsaks og kam var det ikke det enkleste jeg har gjort, men gøy var det. Jeg ble ganske fornøyd - litt hakkete her og der, men dog greit nok. Det er jo uansett bare en og en halv uke til jeg skal klippe meg, så det har ikke allverdens å si.

Det skal bli deilig å få ordentlig kort hår igjen. Jeg trives best med kort hår, og det er ti ganger mer lettvint, selv om man må klippe seg oftere for at det skal se bra ut. I tillegg skal jeg snart bli blond igjen; jeg skal kjøpe hårfarge så fort jeg får lønn. Klarer knapt å vente! :D

Skisser

Ingenting er som å bruke dagen på å tegne når man er litt nedfor. Jeg har faktisk vært flink og jobbet med oppgaven også i dag og i går, så jeg har ikke bare tegnet, men bortsett fra det har jeg sett på nett-tv og tegnet.

Av og til klarer man riktignok ikke å komme på noe nytt å tegne. Det er ofte de dagene man bare må holde seg selv opptatt uten å tenke. Da synes jeg det er helt knall å fikse på gamle bilder - kanskje ikke de helt første databildene mine, siden de har så grusom anatomi, men i hvert fall så gamle at jeg vet at jeg klarer å forbedre dem. Det er dessuten supert for selvtilliten.

Jeg tenkte jeg skulle legge bildene ut her, ikke bare på min side på deviantART. Det er ikke spesielt god kvalitet på bildene her, de blir kornete, men bildene er "u-kornete" på deviantART-siden min.

Dette vampyrbildet er det jeg brukte mest tid på av alle. Hun skulle egentlig være brunette, men jeg gikk litt amok med de lyse partiene i håret, så hun ble blond. Jaja.


En liten skisse som jeg ikke brukte særlig lang tid på nå heller:


I dette bildet brukte jeg en god del tid på fjeset, men var lei da jeg kom til resten, så det ble ganske... enkel stil på resten.


Til slutt en liten sammenligning av de nye bildene versus de gamle. Det er deilig å se at jeg har forbedret meg! (Klikk på bildet for å se det i full størrelse så det faktisk går an å se noe)

1987

I går kveld fant jeg alle sangene fra Melodi Grand Prix i 1987 på nettet. Etter det forsvant absolutt HELE kvelden og alt jeg hadde tenkt å gjøre. Makan til nostalgibombe, og det ble selvfølgelig ikke bedre av at jeg også så noen av videoene på Youtube.

Hva er det egentlig med 1987?

Jeg var tre år på den tiden av året Melodi Grand Prix ble avholdt. 1987 var også året da bestefar døde og jeg tilegnet meg mitt eneste minne av ham. Det er faktisk også mitt eneste minne fra 1987, såvidt jeg vet. Hukommelsen min har aldri vært det helt store...

1987 var dessuten et år med høye hårsveiser (skjønt ingen, selv ikke 80-tallet på sitt verste, slår X-Japan i musikkvideoen Weekend når det gjelder hår), skulderputer og svære jakker, og gutter i rosa.

Jeg kan late som om jeg er 80-tallsnostalgisk, men faktum er et helt annet. Hjemme hadde vi en kassett med musikken fra MGP/ESC i 1987. Den lå lenge gjemt under et lass av andre kassetter, men da jeg var i min verste MGP-periode fant jeg den og hørte på den i timesvis, dag ut og dag inn. Blir jeg hektet, så blir jeg hektet.

Takket være min gamle kassettspiller fikk jeg hørt på den lenge etter at CD-platene hadde gjort sitt inntog, men til sist måtte jeg gi tapt, og kassetten ble begravd i en kasse sammen med andre kassetter rett innenfor kott-døren min hjemme. Man kan da ikke kaste sånt!

Etter så mange timer med lytting, dansing og synging på gresk, fransk og nederlandsk, for å nevne noe, og den påfølgende tomheten i årevis, var det bare så utrolig deilig å finne den musikken igjen. Det er langt fra verdens beste musikk, men noen ting bare elsker man. Sånn er det. Musikken fra min barndom er MGP-musikk, mammas country, Disney, klassisk rock og Alice Cooper. Kanskje ikke så rart at jeg har blitt som jeg har blitt?

Det er noe fantastisk ved å finne igjen sanger og plater som man har elsket så lenge man kan huske, men som man så har regnet med var tapt fordi, vel, fordi man ikke lenger har noe som kan spille av kassetter. Det var sånn da jeg endelig fant igjen "Mighty Quinn" av Manfred Mann's Earth Band - ikke den pinglete originalversjonen som alltid er på samleplatene, men den senere versjonen, som jeg til slutt fant en konsertversjon av på iTunes. Det var noe helt vanvittig sånn da jeg endelig fant "Hey Stoopid" av Alice Cooper, rett før jeg innså at CDer kunne kjøpes på nettet, og at det der var mye større utvalg.

Nei, det er fint å være nostalgisk, og enda finere når man finner igjen det man har savnet i årevis. :)

Et irritasjonsmoment med digresjoner

For en gangs skyld skal jeg skrive om min aller største interesse, nemlig språk. Via Språkteigens side på Facebook fant jeg en link til Finn-Erik Vinjes blogg, som anbefales på det sterkeste. Han klarer å forene underholdning, kunnskapsformidling og debatt på en utsøkt måte. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker folk som kan bruke ordet ”således” i sammenheng, uten å virke latterlige.

Et av de siste innleggene hans omhandler nynorskundervisning i skolen. For de som ikke vet det har jeg vokst opp i tjukkeste nynorsk-land og har alltid hatt nynorsk som hovedmål. For øyeblikket skriver jeg mest bokmål, ut fra et bevisst valg som jeg ikke skal komme mer inn på, men skriver nynorsk på universitetet.

Jeg fikk en tankevekker da jeg begynte på videregående skole, som i egenskap av å være internatskole hadde elever fra hele landet, og fikk en klassevenninne som gjennom hele skoletiden hadde hatt nynorsk som hovedmål, enda hun snakket Oslodialekt. Hvorfor? Jo, i følge henne var det den eneste måten å lære det ordentlig på. Bokmål lærte man seg jo å skrive uansett.

Etter hvert har jeg innsett hvor sann den påstanden faktisk er. For å ta det siste først: Jeg kan ikke huske å ha hatt en eneste undervisningstime med bokmålsundervisning. Vi leste bokmålstekster, tror jeg, men når det gjaldt rettskrivning og grammatikk kan jeg ikke huske at vi hadde noe undervisning i det hele tatt.

På videregående var det mange som hadde bokmål som hovedmål, og dermed hadde vi nynorskundervisning. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at til og med vi som hadde nynorsk som hovedmål og som skrev det daglig, slet med å henge med. Det var en sørgelig affære. Kun grammatikk, og ingen tekster å lese så man fikk en følelse for hvordan nynorsk faktisk ble brukt. Er det rart folk får prestasjonsangst og blackout for nynorsk?

Så hjelper det ikke at de som underviser i sidemål i de områdene hvor dette innebærer nynorsk, selv stort sett bare bruker nynorsk gjennom sidemålsundervisningen og egentlig ikke har peiling. Hvis man skal lære bokmålsbrukere nynorsk, hvorfor må man da lære bort de mest ekstreme formene? Kunne man ikke da ha holdt seg til de mer bokmålsnære formene så folk kunne ha lært at nynorsk faktisk ikke er så farlig?

Imidlertid forutsetter denne ideen at de som skal undervise faktisk har peiling. Etter å ha observert de av mine venner og bekjente som skal bli lærere på Facebook må jeg bare konkludere: De har ikke peiling. De har ikke engang peiling på hovedmålet sitt, eller skrivereglene som gjelder for begge. Kommaregler, rettskrivning, og/å – det er helt borti natten. Disse menneskene skal lære bort norsk til elever! Beklager, men det er horribelt.

Jeg må være ærlig. Jeg driter i hvorvidt sidemålsundervisningen blir opprettholdt eller ikke, og hvorvidt den skal være obligatorisk eller ikke. Jeg gir blaffen i hva som skjer med nynorsk (noe som er hårreisende i nynorsk-land) så lenge jeg får skrive bokmål, som jeg føler flyter bedre. Jeg driter i hvilken målform du skriver – men skriv den du velger riktig. Hvis du leser så lite at du ikke mestrer språket, bør du kanskje velge et annet yrke. Kan man lære bort noe man ikke engang klarer å lære seg selv?

Nå skal det sies at det er mange som har dysleksi. For ordens skyld, jeg snakker ikke om dere. De av mine venner som har dysleksi skriver stort sett mange ganger bedre enn de fleste som ikke har det, så det er faktisk ingen unnskyldning. Hvorfor det?Jo, de prøver, og de har jobbet for å lære seg det. Jeg trekker mine slutninger.

Merkelig

Merkelig hvor mye futt det ble i meg etter at jeg bestemte meg for å søke om mer tid på oppgaven. Jeg har nå vært hos legen og fått attest (pga jobb kom jeg over tre timer etter at kontortiden hennes offisielt var slutt, og kom meg ikke derfra før godt over en time etterpå), så nå er det bare å skrive ferdig søknad og sende den avgårde.

I går bestemte jeg meg plutselig for å rengjøre kjøkkenet, siden det har vært katastrofeområde i ukesvis nå, og brukte hele kvelden på å skrubbe alt som skrubbes kunne. I dag har jeg vasket og ryddet stua, badet og gangen, har fått system i sakene og nyter synet av tomt gulv og en vaskemiddellukt som er svak nok til at jeg ikke reagerer på den, men akkurat sterk nok til at det lukter rent.

I tillegg har jeg handlet inn mat for nesten en uke fremover, så nå har jeg ingen unnskyldning til å hamstre snop på butikken. Handleliste funket veldig fint, og for første gang på årevis spiser jeg jevnlige, sunne måltider og et kjøleskap fullt av grønnsaker. Jeg føler meg nesten litt huslig!

Som om ikke alt DET var nok, har jeg hatt litt flaks også. For et par måneder siden skulle jeg skifte blekkpatron i skriveren, men det funket overhodet ikke - det er visstnok en feil med enkelte HP-patroner som gjør at det rett og slett ikke kommer blekk ut. Jeg har gått i ukesvis nå og samlet tiltakslyst til å gå på Clas Ohlson og kjøpe ny, men i ryddesjauen oppdaget jeg plutselig en uåpnet blekkpatron i en skuff. Jeg kan overhodet ikke huske at jeg kjøpte den, men det må jeg jo ha gjort, så nå fungerer skriveren så fint som bare det og skriver ut japanskleksen min.

Apropos japansklekse har jeg nå begynt på repetisjonskurs (repetisjon av siste delen av kurset så vi henger mer med når vi begynner på kurs 5+6) og gleder meg. Første kurskveld var sist onsdag, men da var jeg syk, så jeg holdt meg hjemme. I tillegg var jeg midt i å bestemme meg for om jeg skulle satse på å få ferdig oppgaven eller søke om utsettelse, så jeg klarte egentlig ikke å konsentrere meg om noe heller. Men nå er jeg frisk, og noenlunde til stede mentalt, så nå er det pugging og lekser og atter pugging. Og oppgaven, selvfølgelig!

Nå skal jeg se litt på japanskleksen, spille litt Sims 3, og så skal jeg tilbake til min kjære Agatha Christie-bok som jeg har kost meg med i dag. Jeg kom ikke engang på å slå på datamaskinen før klokken hadde blitt ni, midt oppi lesingen og all ryddingen. Hva har skjedd med meg?

Ha en fin 17. mai!

Forandring i planene... igjen.

Jeg som trodde jeg kom til å være ferdig som student nå til sommeren. Men neida! Etter å ha stresset livet av meg de siste ukene og innfunnet meg med at jeg kom til å måtte levere en masteroppgave som suger, og som muligens ikke engang får ståkarakter, blir det nå ett semester til, kanskje to.

Det er utrolig hva man får vite hvis man bare går til kontoret til en person og spør, i stedet for å bare lese reglene og så sende mail - for da sier de bare det reglene sier.

For å gjøre en kort historie lang:

Onsdag var jeg til veiledning hos Jóhanna (min eminente veileder, som om ikke det sier seg selv). Vi så på det jeg hadde gjort, hun sa at jeg hadde gjort en bra jobb, og så pratet vi litt om det som burde gjøres. Vi konkluderte fort med at det var umulig å gjennomføre på under en uke.

Jeg fikk endelig lettet på trykket og klaget litt over at jeg var nødt til å levere inn en dårlig oppgave når jeg kunne ha gjort en bedre innsats og laget en bra en, og funnet ut av mer. Jóhanna var enig, og sa at om oppgaven ikke ble bestått, så måtte jeg i hvert fall skrive en artikkel om det jeg hadde funnet ut, men om jeg var sikker på at ingenting kunne gjøres? (Jeg har jo allerede brukt de to semestrene med utsettelse man i følge reglementet kan få.)

Hun sendte meg opp til kontoret til studieveileder (for seksjonen++). Hos studieveileder fikk jeg vite at jeg kunne søke om permisjon i etterkant på grunn av det som har gjort at jeg er så forsinket, med legeattest og hele pakka da, selvfølgelig. (Det er ikke bare latskap, og jeg har en reell diagnose som jeg har hatt i godt over et år (men da hadde jeg hatt det i flere år allerede), men jeg har ikke lyst til å gå nærmere inn på det.) Det vil si at jeg får igjen tid for den perioden hvor jeg ikke klarte å jobbe med oppgaven nå etterpå, altså neste semester.

Alternativt, hvis den ikke blir innvilget (selv om seksjonsleder og instituttleder, som veilederen min ringte til mens jeg var hos den andre veilederen, sa at det burde gå greit), kan jeg søke om opptak til studiet på nytt. Jeg får sannsynligvis da bare ett av de to årene studiet er på, men det gjør jo ingenting, det er jo mer enn nok tid. Og om jeg ikke rekker å søke til hovedopptaket er det suppleringsopptak.

Så nå holder legen min på å skrive attest, og jeg holder på å finne ut hva jeg bør gjøre videre for oppgaven så jeg får gransket alt som skal granskes, og så jeg får laget en best mulig oppgave. Er jeg litt sær som er overlykkelig over at jeg nå får tid til å studere subjekt som står i dativ, i tillegg til de som tar akkusativ?

Nå har jeg dessuten mye mer press på meg enn tidligere. Jeg har lovet veilederen min dyrt og hellig å jobbe hardt neste semester og skrive en bra oppgave. Og så må jeg jo vise alle de som har hatt tro på meg og holdt meg litt i ørene de siste ukene at det er verdt det. Å., mamma, T. og så videre. Mamma har vært min super-motivator de siste ukene, og har snakket med meg på telefonen nesten hver eneste dag.

Man kan si hva man vil om at det kan få det samme utfallet som tidligere semester, men jeg er virkelig PÅ nå. Jeg SKAL skrive en bra oppgave, en oppgave jeg kan være stolt av. Og når veilederen min sier at jeg holder på å finne ut av noe viktig, ja, hva annet kan jeg gjøre? Men det kan egentlig være det samme hva andre folk mener og synes og hele det med at jeg føler jeg bør etc.

I bunn og grunn er det som gjør at jeg skal bli ferdig denne gangen, at dette skal bli annerledes enn forrige gang, det at nå VIL jeg. Jeg vet hva jeg skal skrive om, jeg vet at det kommer til å ha en betydning, og jeg vet jeg kan. Jeg VIL skrive en oppgave jeg er stolt av, en oppgave jeg kan gi til mamma med glede når den er ferdig, en oppgave som ikke bare ble ferdig, men som ble BRA. En velskrevet, "velforsket" oppgave. Det er nå to dager siden jeg var hos veileder, og jeg er fortsatt giret. I går var jeg for sliten til å jobbe noe med oppgaven, men nå klør det faktisk i fingrene. Merkelig, og herlig.

Nei, nå må jeg slutte å skrive. Jeg sa dette kom til å bli langt! ;)

Egentlig hadde jeg tenkt å holde meg til å bare laste opp skisser på skissebloggen min, ikke her, men i og med at den bloggen er så godt som død for tiden fant jeg ut at det ikke var så mye vits i. Man kan uansett ikke holde to blogger oppe og gå (klarer jo knapt denne) når man har en oppgave å skrive.

Uansett, etter at jeg ble ferdig å skrive for dagen for noen dager siden, klødde det i fingrene etter å tegne. Skissen bærer preg av at jeg nettopp hadde sett en timelapse-video av loish som laget et av sine bilder, sånn stilmessig, selv om mitt selvfølgelig ikke er på langt nær like bra. Det er en del feil i tillegg at det ikke er i nærheten av å være ferdig, men jeg tror ikke jeg kommer til å jobbe videre med det. Da er det greit å dele det med noen i hvert fall, og det er litt gøy å lage noe som er litt annerledes enn det jeg pleier å tegne (stilmessig, i det minste...).

Uten mer om og men:



Edit:
Kom plutselig på at jeg jo kunne laste opp en liten WIP også. Dette er en gammel skisse som jeg har scannet inn og tilpasset, og så begynt å tegne over. Jeg tror stort sett alt annet enn ansiktet og håret kommer til å bli forandret, jeg får det liksom ikke helt til å stemme (det meste av det som ikke stemmer er kuttet vekk fra bildet her på bloggen).

Første etappe unnagjort

I dag ble jeg sånn noenlunde ferdig med førsteutkastet til oppgaven. Det vil si, jeg har noe jobb igjen, men det tar jeg mens jeg jobber med å redigere resten. Det er litt av en jobb, så jeg regner med å måtte jobbe MYE mer med oppgaven i den kommende uken... Men nå er i hvert fall målet i sikte; jeg ser lyset i enden av tunnelen; alt er ikke bare svart, og så videre. Sist, men ikke minst: Drømmen om ny PC er stadig nærmere å bli realisert.

Akkurat nå sitter jeg på jobb; vakten min er skarve to timer lang, og jeg har allerede sittet her i tre kvarter. Om fem kvarter er det hjem og pleie min såre hals, men etter to timer med buekorps utenfor kommer det nok til å være hodet som trenger pleie... Uansett skal jeg kose meg med New Dream-is med karamell og nøtter, og nyte at jeg har hele kvelden fri. Jeg må jo feire at førsteutkastet er sånn noenlunde ferdig. I morgen skal jeg ta fatt på den store redigeringsjobben med stor iver og arbeidslyst. I hvert fall er det planen...

Det er faktisk utrolig deilig å jobbe mye med oppgaven. Den siste uken har jeg hatt som mål å skrive minst sju sider per dag. Når sju sider er nådd, eller klokken har blitt åtte, tar jeg meg fri, med mindre det ikke har blitt noen jobbing i det hele tatt. Så i motsetning til mesteparten av semesteret har jeg faktisk fått slappet av i det siste. Deilig! Jeg har spilt mye Sims 3, selv om jeg er litt umotivert siden jeg snart skal bytte PC uansett og da må starte på nytt, og ellers har jeg sett på WebTV på tv3.no. Stort sett har det gått i "luksusfellen" så jeg kan føle meg økonomisk og fornuftig, men i kveld tror jeg det skal bli en omgang hollywoodfruer. Sånn bare for å ha noe å le av.

Uansett. Jeg husker ikke hva jeg egentlig hadde tenkt å skrive, annet enn at jeg syntes det var på tide. Jeg har begynt på mange blogginnlegg i det siste, men de har jeg liksom aldri gjort ferdig. De har handlet om både det ene og det andre, men så har jeg mistet skrivelysten før de ble ferdige. Jaja.

Nei, jeg får ta og jobbe littegrann...