Skriblerier

Da var det jammen lenge siden sist jeg har skrevet her - nesten syv uker. Det har liksom ikke vært så mye å skrive om - det lille jeg har lest har vært bøker jeg både har lest og blogget om før. Leselysten har ikke akkurat vært påfallende, for å si det sånn. Ting har vært hektisk; det er årsmøte- og regnskapsavslutningstider på jobb (noe som i og for seg kunne vært nok) i tillegg til alt det andre jeg skviser inn i uka - skrivemøter, dansing to ganger i uka, Roede-kurs én gang i uka, jogging med Å. hver helg, litt ekstrajobbing med oversettelse, og et forsøk på å ha et sosialt liv ved siden av - og det har vært minst like "travelt" inni hodet mitt. Skulle til å si at dette er første dagen på lenge hvor jeg har hatt HELT fri fra alt, men det stemmer jo overhodet ikke. Jeg har jo vært på en joggetur (ikke bare det, men den beste vi har hatt så langt) og deretter vært på kafé med en venninne av en venninne av meg. Veldig fin dag :)

Det var liksom ikke helt meningen å skrive så grådig mye utenomsnakk, men jeg hadde visst mye på hjertet. Jeg har egentlig hatt skikkelig lyst til å blogge, men jeg har jo ikke verken lest eller skrevet noe særlig (annet enn de siste to ukene, men det kommer jeg tilbake til om to strakser), og hva skriver man om da, på en bok- og skriveblogg? Ikke kjøpte jeg noe på Mammutsalg heller. Nå er det imidlertid under to uker til jeg skal til London, så da kommer jeg nok hjem med et helt lass.

Så til det jeg hadde tenkt å skrive om: Jeg har endelig kommet meg i gang med skrivingen igjen. Romanen fra jeg skrev i løpet av november stoppet plutselig halvveis, og jeg hadde bare ikke lyst til å skrive videre. Tror kanskje jeg var for sliten, november var en veldig hektisk måned (og verre blir det neste år...). Den romanen skulle være bok to i en trilogi som igjen skal være del av en slags serie, og jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive trilogien ferdig før jeg redigerte videre på førsteboka. Men nå tror jeg at jeg har bestemt meg for å redigere førsteboka først, i hvert fall slik at plottet er slik det skal være, før jeg fortsetter.

Det vil si, når jeg er ferdig med det jeg skriver nå. Jeg har tatt meg en liten "seriøst bokprosjekt-pause" og skriver nå noe som er bare bakgrunnsstoff. Egentlig er det noe av det mest fornuftige jeg har gjort på veldig lenge. Når jeg skriver for andre (selv om det bare er et vagt håp om at kanskje, hvis det blir bra nok, kommer andre til å lese det) følger det med et helt sett med forventninger og krav, og de ulike delene av boken kverner oppi hodet mitt hele tiden i et forsøk på å gjøre det enda bedre. På en måte er det jo nødvendig, men det kan bli veldig slitsomt. Da jeg begynte å skrive hadde jeg ikke så mange sånne tanker, og jeg har savnet det. Å få gitt ut historiene mine er min største drøm, men det er noe veldig avslappende med det å skrive utelukkende for skrivingen sin del, bare fordi jeg har lyst. Kreativiteten min har uten tvil hatt godt av det, og jeg har løst flere store gåter når det gjelder de "ordentlige" historiene jeg skriver.

Jeg har noen hovedpersoner som jeg egentlig ikke har visst så mye om selv om ting som skjer tidligere i livet deres er avgjørende for trilogien min. Så avgjørende at den ikke kunne ha eksistert uten. De er en gruppe syv stykker, og jeg har bare følt at jeg har "kjent" fire av dem. Hvordan kan jeg skrive overbevisende om dem uten at jeg vet hva som har gjort dem slik de er?

Så nå har jeg gått helt tilbake, og skriver historien deres. Det er kun bakgrunnsstoff som jeg skriver for min egen del, men du verden hvor gøy det er. De eldste av dem har levd i over 3000 år, og jeg har innsett at det egentlig er deres historie jeg har hatt lyst til å skrive. Den er altfor lang til at den gjør seg som en ordentlig roman, og på mange måter foretrekker jeg å bare ha den til eget bruk. Jeg er nå engang sånn at jeg først finner ut av ting når jeg skriver det ned. Det får heller ta litt - eller mye - ekstra tid, men jeg har jo ikke hastverk.

Plutselig begynner ting å falle på plass. Jeg ser sammenhenger jeg ikke ante eksisterte, og svar på spørsmål jeg ikke kom på å stille før jeg fant svaret. Det høres ut som en klisjé, kanskje, men det er sånn det er. Jeg har ikke holdt på i mer enn to uker og har allerede notater skriblet ned overalt, i tillegg til de enorme mengdene informasjon som bare finnes i hodet mitt. I tillegg har jeg plutselig funnet ut hvordan hovedpersonen min møter to karakterer jeg har hatt innmari lyst til å ha med, men som ikke har passet inn. Det er det som er så gøy med sånt som ikke skal renskrives og leses av andre - om man vil fortsette handlingen gjennom og langt forbi de "ordentlige" bøkene så er ikke det noe problem i det hele tatt.

Nei, nå har jeg visst skrevet mer enn langt nok, og jeg vet ikke engang om det gir noe som helst mening for andre enn meg selv (klokka er nå engang ett på natta og jeg ble trøtt for leeeenge siden). Fortsetter jeg å skrive nå blir det vel det ultimate forvirringsinnlegget, tenker jeg... :P