Smakebit på søndag: The Braided Path av Chris Wooding

Søndag betyr tid for Smakebit på en Søndag hos Mari fra Flukten fra Virkeligheten. I dag har jeg valgt The Braided Path, av Chris Wooding. The Braided Path er egentlig en serie som består av The Weavers of Saramyr, The Skein of Lament og The Ascendancy Veil, men den finnes også i en omnibus-utgave, som er den jeg har.

Jeg har skrevet om Chris Wooding før på bloggen. Han har skrevet Retribution Falls, Black Lung Captain og Iron Jackal, som jeg har elsket. Dette er såvidt jeg vet en helt frittstående serie. Så langt har jeg lest ferdig den første boken, og vil dele den aller, aller første setningen, som egentlig avgjorde min mening om boken:

"Kaiku was twenty harvests of age the first time she died."

Vårtegn og sykehus

Plutselig var gresset mye grønnere, det har begynt å komme løv på trærne og på bakken bak blokken der jeg bor er det både påskeliljer og hvitveis, og gule blomster på buskene. Ikke bare synes jeg det er utrolig pent, men våren er den herligste årstiden jeg vet om. Da begynner verden å våkne til liv, fargene kommer frem og alt blir annerledes. Jeg elsker høsten også, men det er noe spesielt ved våren.

Vanligvis ville jeg ha brukt helgen på å dokumentere ørten små vårtegn med kameraet, men det har jeg altså ikke gjort nå. Grunnen er at jeg har brukt helgen på å være på sykehus, og er nå veldig glad for å være hjemme. Jeg ble syk onsdag, og skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke ringte brodern pronto når magesmertene begynte, for de var virkelig ille. Neida, det var Ibux og Dulcolax, for det var sikkert bare forstoppelse igjen, og så sitte pal i sengen (ligge var IKKE noe alternativ) de neste dagene. I det minste fikk jeg lest mye!

Fredag fikk min fornuftige mor endelig overtalt meg til å dra til legevakten, og min supre bror E. kjørte meg ned. Etter blodprøven ble jeg sendt rett til Haukeland og lagt inn, så min mor hadde nok rett. Igjen. Infeksjonsnivået i blodet var veldig høyt (mitt var på rett under 300, det skal helst være under 10, så... ja.), i tillegg til de andre symptomene, så de satte meg rett på intravenøs antibiotika.

Det har vært en helg med mange nye opplevelser, og mange som virker nye - jeg har jo ikke vært på sykehus siden jeg var seks og et halvt. Det skumleste var nok i dag, da ultralyd/gynekolog-mannen måtte gå inn og fysisk tappe ut puss og gammelt blod fra en blødende cyste ved livmoren min. Yay. Heldigvis var det både mye mindre vondt og mye mindre skummelt enn det hørtes ut på forhånd, og spesialisten var veldig koselig. Alle var egentlig koselige der, selv om jeg ikke helt syntes det når ny dose antibiotika skulle gis og årene mine begynte å koagulere (antibiotika er ikke så hensynsfullt mot årene visst), fortere og fortere hver gang. Når så resten av blodårene mine enten var gjemt pga opphovning eller det at jeg ikke var bra, nettopp hadde vært brukt av forrige veneflon og dermed var både opphovnet og ubrukelige, eller trengtes til blodprøver - så var det ikke helt enkelt. Men all ære til sykepleierne på Kvinneklinikken, de var helt supre.

Nei, det var dagens syting og TMI. Nå er jeg hjemme, sykmeldt, og skal pleie helsa i noen dager med antibiotikakur og gode bøker ;)

Hvordan har deres helg vært?

En smakebit på søndag: Spellbound

Etter sånn cirka en måned bestemte jeg meg for å være med på Smakebit på Søndag igjen, hos Flukten fra Virkeligheten. Spesielt siden jeg er treig med å skrive omtaler for tiden er det gøy å være med på noe sånt av og til.

For øyeblikket holder jeg på med en bok som heter Spellbound av Blake Charlton. Det er nummer to i Spellwright-serien (jeg skrev om bok én her) og jeg har ikke kommet så veeeldig langt. Det er ti år siden handlingen i forrige bok, og jeg henger bare sånn måtelig med. Siden det er hovedpersonene jeg først og fremst har falt for, tenkte jeg å bruke et sitat fra deres første møte - eller blir det gjenforening? Samtidig er det litt viktig for plottet.


"Something entirely different occurred to Francesca. "Cyrus, can I ask you a strange question?"
He laughed. "You can't make this conversation stranger than it already is."
"When we were together... did you ever notice if I wore an anklet?"
He looked over at her.
"Around my left ankle," she said. "Did I have a small silver chain?"
"Sure. I remember that."
"You do? God-of-gods, why didn't you tell me?"
He studied her face as if trying to figure out if she was joking. "Why would I tell you about your own jewelry?"
"Did we ever talk about the anklet?"
"I was wrong, Fran; you've made this conversation even stranger."

For å forklare litt, ankelkjedet de snakker om er et som Fran ikke kan se selv, og nettopp har fått vite om. En demon tok det på henne for årevis siden - som hun finner ut her - av en bestemt årsak, som jeg ikke skal si mer om.

Guilty Pleasures

Det finnes bøker og forfattere man elsker, og som man leser om og om igjen, men som man ikke helt tør å anbefale videre. Kanskje er det en barnebok når du er voksen, eller en bok som er helt i den andre enden av skalaen. Kanskje handler den om et følsomt tema eller et tabu, eller kanskje temaet bare er litt tåpelig. For den saks skyld, kanskje den ikke egentlig er så fryktelig bra, bare veldig underholdende eller fengende. Det siste høres ut som en selvmotsigelse, men det er mulig.

Jeg har en del av disse, og tenkte å dele dem med dere. Det er jo en grunn til at jeg liker dem, så hvorfor skulle ikke andre gjøre det? Skriv gjerne et innlegg om dine guilty pleasures om du har noen, og del i Mr. Linky nederst i posten så flere får dem med seg.

1. Jacqueline Carey.

Carey skriver fra en slags alternativ virkelighet, fra rundt slutten av middelalderen. Skjønt, alternativ virkelighet er kanskje ikke helt riktig. Det er tydelig hvilke land hvert land tilsvarer, som at Terre d'Ange er Frankrike og så videre, men det er også helt forskjellig, både kultur-, religion- og historiemessig. Vanligvis kan jeg ikke fordra slike verdener, men det funker faktisk.

Bøkene står som én serie på Goodreads, men det er egentlig tre trilogier. Først Kushiel's Legacy, så Treason's Heir, og så Naamah-serien. De har helt separate plot, men bygger likevel litt på hverandre. Jeg begynte på Treason's Heir først (bildet er av bok 1 i denne trilogien) og vil egentlig anbefale andre å gjøre det samme. Du får vite nødvendig bakgrunn uansett, og jeg synes generelt denne trilogien er mer fengende, sterkere og mer gripende. Jeg bryr meg mye, mye mer om hva som skjer med Imriel enn jeg gjorde med Phedré.

Hvorfor er de Guilty Pleasures? Vel. Det er veeeeeldig mye sex i dem, og ikke alltid en vaniljevariant, for å si det sånn. Spesielt  ikke i den første trilogien. Og det er å si det mildt. (Men ikke så fryktelig mye romantikk alltid...) I Kushiel's Legacy var sexscenene av og til litt awkward (igjen?!?) men i Treason's Heir er det ytterst sjelden at det ikke har noe å si for utviklingen av enten plottet eller karakterene.

Men fremfor alt er serien veldig fengende.

2. Janet Evanovich.

Stephanie Plum-serien handler om dusørjegeren ved samme navn, som må lære seg å fange bad guys når hun blir sagt opp i jobben sin. Samtidig må hun lære seg å takle både politimannen Joe og dusørjeger-og-ultimate-bad-guy Ranger, og faller etter hvert for begge to. Serien er hysterisk morsom til tider, selv om den har tapt seg etter... atten bøker, men ikke særlig dyp. Persongalleriet er fantastisk. Hvis det finnes noe som heter sommerkrim, vil denne være først på listen.

Det er nok litt typisk meg å liste denne under Guilty Pleasures. Men - jeg leser ikke jentete bøker, jeg leser ikke romantikk og jeg fordrar ikke karakterer som setter himmel og jord i bevegelse hvis de ser noen fine sko på salg. Heller guttebøker enn jentebøker, og om jeg leser jentebøker vil jeg helst ikke vedkjenne meg det. Men jeg elsker denne. Den er bare så morsom og over the top at man ikke kan hjelpe for det, og... jeg vet bare ikke hva det er med den, men jeg har vært hekta siden jeg leste den for første gang.

3. Dragebøker

Jeg kan godt vedkjenne meg at jeg liker drager, og at jeg generelt synes at å stappe en drage inn i en fantasybok er en fordel. Men å innrømme at jeg, da en av mine yndlingsforfattere plutselig la inn en drage i en bok langt uti en serie fra en verden der jeg ikke trodde det fantes drager, hoppet opp og ned på gulvet og hvinte som en tiåring som ser Justin Bieber, den sitter litt lenger inne. (ooops...)

Eller at jeg av prinsipp liker alle bøker med drager i, selv de som er tunge å komme gjennom. Eller at jeg aldri kan la være å kjøpe en bok med en drage på omslaget. (Sånn sett er jeg litt stolt over at jeg har klart å la være å stappe inn en drage ved første og beste anledning i romanen jeg skriver nå)

Selvsagt finnes det både bra og mindre bra dragebøker, og det kan jeg klare å innrømme. Eksempler på virkelig gode dragebøker er Naomi Novik (Temeraire-serien), Pierre Pevel (The Cardinal's Blades og senere bøker) og Stephen Deas (A Memory of Flames, starter med The Adamantine Palace).

Hovedårsaken til at det er litt guilty pleasure er at man jo blir stemplet som nerd eller geek så fort man nevner ordet "drage," og det blir litt slitsomt. Jeg er ganske åpen om yndlingssjangeren min her på bloggen, men andre steder virker det som om "fantasy" og spesielt "drage" er ord som får folk til å se ned på deg og din boksmak øyeblikkelig. Til og med mamma himler med øynene. 

4. Young Adult
YA er heldigvis ikke så uglesett nå som det var en periode, men det er likevel ikke alltid godtatt å like ungdomsbøker når man er voksen. Harry Potter og Hunger Games (og den serien på T, vet dere, som vi ikke skal nevne noe om) har heldigvis gjort det litt mer akseptert, men det er litt som med fantasy. Det er ikke bøker du nevner til litteraturvitere, for eksempel. Ikke at det egentlig har noe å si, og etter bloggene jeg leser å dømme er det veldig mange flere som leser og elsker YA enn det jeg trodde. Heldigvis, for det er MYE bra YA.


Serien jeg kanskje liker aller best, unntatt Harry Potter, er Septimus Heap-serien. Den har fantastiske blyantillustrasjoner inni (og når jeg sier fantastiske så mener jeg fantastiske) og har et genialt persongallery og en egen twist på tingene. Artemis Fowl er også en serie jeg digger, og Thief-Taker's Apprentice av Stephen Deas. For å nevne noen få.

--

Det var min liste, sånn ca. dobbelt så lang som jeg tenkte. Hva er dine Guilty Pleasures?

Topp ti bøker å lese på én dag

The Broke and the Bookish har hver uke en topp ti-liste om tema som har med bøker å gjøre. Denne ukens liste finner du her. Temaet for denne uken er Topp ti bøker å lese på én dag, noe som passer meg veldig fint. Her er mine bøker, hvilke er dine?

1. Gail Carriger: Soulless (og samtlige andre i serien Parasol Protectorate). Fantastisk mannerpunk fra Viktoriatiden, med parasoller, vampyrer, varulver og oppfinnere. Og te. Selvsagt.

2. Hugo Selznick: The Invention of Hugo Cabret. Nydelig bok med nydelige bilder som du kan lese i én omgang. Den har nå også blitt filmatisert.

3. China Miéville: Kraken. Miéville kaller det han skriver for weird fiction, og her sitter jeg og prøver å komme på en god måte å beskrive det på, for så å ende på det han selv sier. Det er weird og merkelig, men det er også veldig altoppslukende. Jeg kunne ikke gå noen steder, selv ikke på skrivetreff, uten å ha denne med.

4. China Miéville: The City & The City. Når vi først snakker om Miéville må jeg ha med denne også, spesielt siden det er påske. The City & The City begynner som en veldig typisk krimbok. Det har skjedd et mord, og etterforskeren kommer til stedet for å etterforske. Men det blir snart klart at dette ikke er et vanlig mord, etterforskeren er ingen vanlig etterforsker og ikke minst er byen ikke en vanlig by. Ikke direkte fantasy, ikke direkte krim, men uhyre vanskelig å legge fra seg når du først har begynt. 

5. George Mann: The Affinity Bridge. Hva er vel bedre enn luftskip, Viktoriatiden, en detektiv-gentlemann, en assistent med bein i nesa, familiehemmeligheter og hemmelige agenter? Dette er Manns første bok, og det merkes, men jeg hadde likevel store vanskeligheter med å rive meg løs.

6. Suzanne Collins: Dødslekene. Egentlig burde dette komme under "trilogier som kan leses på én dag," for det var virkelig så altoppslukende. Anbefaler også å se første filmen, som går på kino nå.

7. Jim Butcher: Ghost Story. Egentlig leste jeg alle bøkene i serien fra og med nr. 6 på en dag hver, men valgte denne fordi den er sist, og fordi den er fantastisk. Om du ikke har lest noe Dresden Files før begynner serien med Storm Front (hvis jeg ikke husker helt feil), men den begynner ikke å bli virkelig bra før sånn ca. bok 4.

8. Peter V. Brett: The Painted Man. I hele den kjente verden klynger menneskene seg sammen innendørs og bak vergende symboler når solen går ned. For når solen går ned kommer demonene frem, og alle kjenner noen som ikke rakk det, eller som ikke var nøye nok med å tegne symbolene. Men én person er møkk lei av å leve i frykt for natten. Egentlig litt lang til å leses på én dag, men definitivt verdt det.

9. Elizabeth Moon: Echoes of Betrayal. Echoes er bok tre i Paladin's Legacy, serien som bygger på The Deed of Paksenarrion, som egentlig må leses først. Echoes var en overraskelse både når det gjelder det ene og det andre, og jeg klarte ikke å legge den fra meg i det hele tatt.

10. Blake Charlton: Spellwright. I en verden der magi er en slags blanding mellom vanlig språk og dataspråk er det ingen god kombinasjon å være magiker og dyslektisk. Nicodemus sin fortelling er både fascinerende, original (selv om den, når du leser bakpå, høres ut som noe du har hørt før) og veldig underholdende. 

Legg gjerne igjen en kommentar med din liste1