Boken på vent: The Daylight War

Hver uke har Beathe en utfordring som heter Boken på vent. Den går ut på å skrive om bøker man har lyst til å lese, bøker man har tenkt på å lese en stund, og bøker som samler støv i bokhylla. Jeg har ikke vært med på det før, men siden jeg ikke leser noe særlig for tiden var det rett tema, for å si det sånn!

Boken jeg har valgt er The Daylight War av Peter V. Brett. Bøkene foregår i en verden som minner om middelalderen. Menneskene forskanser seg i hus beskyttet av magiske "wards", i frykt for demonene som kommer ut om natten. Har man ikke fått opp sine "wards" eller sørget for at de er like hele, blir det sannsynligvis det siste man gjør i livet. Men én mann, Arlen Bales, er lei av å gjemme seg i frykt. Noen må gjøre noe, men det er det reneste selvmord å forsøke. (Boken er nummer tre i en serie, så jeg skal ikke skrive mer om handlingen, siden det røper innholdet i førsteboka.)

Boken ble kjøpt så fort den kom ut, da jeg var i London i mars. Jeg bare måtte ha den med en gang, men jeg har jo da som dere skjønner ikke lest den ennå. Tingen er at bok 1 og 2 var så innmari bra - de traff akkurat det jeg liker best i bøker, tror jeg - at jeg ikke kan fatte at denne vil kunne leve opp til forventningene. Jeg har virkelig ikke lyst til å bli skuffet av denne boken! (Nå har jeg sniklest omtaler på Goodreads og har sett at de fleste ikke ble skuffet, men likevel)

Jeg har store planer om å lese den i løpet av sommeren - under en måned til ferien begynner, så da har jeg en del tid. Litt av grunnen til at jeg har utsatt den er nemlig at den er tykk som fy, og når man knapt har tid til å lese i utgangspunktet er ikke det så realistisk. Hvis den er som de to forrige bøkene er det nemlig ikke en bok man leser litt av nå og da, det er en bok man sluker, og ikke klarer å legge fra seg før den er slutt. Dessuten vil jeg at det skal være lystbetont å lese denne. Det finnes en del bøker jeg fint kan lese bare fordi jeg føler jeg bør, men dette er ikke en slik. Denne skal nytes. Håper jeg.

Fra det ene til det andre

Den siste måneden har jammen vært... interessant. Jeg har etter hvert klart å innse at jeg ikke er typen til å holde på med samme tingen i måneder om gangen. Selv om jeg stadig har planer om å gjøre litt av flere forskjellige ting hver dag, blir det til at det er én ting om gangen som fanger oppmerksomheten min og holder den fast til den ber om nåde. Så etter 29 år har jeg endelig klart å innse at kanskje jeg burde spille på lag med oppmerksomheten i stedet for å krangle med den. For med såpass mange forskjellige interesser er det jo faktisk umulig å gjøre alt, alltid.

De siste ukene har derfor vært en øvelse i å gjøre det jeg har lyst til med god samvittighet, til jeg blir lei. Det innebærer at jeg faktisk har fått lest litt - Reaper Man av Terry Pratchett, og The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer (som er fantastisk bra og engasjerende - ære være den som kom på at man kunne gjøre faktabøker gøy å lese) - og jeg har kost meg med det jeg har lest. Jeg hadde en uke der jeg skrev mye, siden det var Camp NaNoWriMo (ble ingenting etter første uka, men det er en annen sak), fulgt av en uke der jeg tegnet mye. Så har jeg fokusert på dansingen og turgåing, og tidligere denne uken ble det en del sårt trengt rydding og organisering i heimen, samt noen dager hvor jeg ikke gjorde noe som helst fornuftig. Herlig å kunne gjøre det også av og til, med god samvittighet.

Nå har jeg for første gang siden jeg ble ferdig med masteroppgaven (med unntak av da jeg var på Island, selvsagt) funnet tilbake til lingvistikken. På en måte. Da jeg først begynte å skrive "på ordentlig" begynte jeg også å lage et eget alvisk språk - hadde jo nettopp lest Tolkien, og kombinasjonen fantasy OG språk virket uimotståelig. Det var før jeg begynte å studere språk, og jeg oppdaget fort at jeg overhodet ikke hadde peiling. Grammatikken var norsk, bortsett fra at jeg hadde de engelske artiklene, og selve ordene var helt tilfeldig konstruert, uten tanke på noen sammenheng eller derivasjoner eller språkregler eller fonologi eller noe som helst. Da jeg begynte å studere lingvistikk skjønte jeg fort at dette med språk var MYE mer komplekst enn jeg i det hele tatt hadde vært i stand til å forestille meg tidligere, og etter hvert ga jeg opp hele greia.

Men i dag fant jeg tilbake til conlanging. For de som ikke vet, er "conlang" en forkortelse for "constructed language", altså språk som bevisst er konstruert, gjerne av én person eller en håndfull personer, i motsetning til naturlige språk som på en måte har vokst frem etter hvert. Det finnes språk som er i bruk og som senere har begynt å utvikle seg på samme måte som naturlige språk, som tegnspråk og for så vidt også esperanto. De fleste jeg har sett har imidlertid vært språk som er laget bare for gøy, eller til bruk i filmer/bøker/tegneserier etc. etc. Tolkiens språk er ett eksempel, Klingon fra Star Trek et annet.

Jeg har vært litt bekymret for at jeg kanskje ikke egner meg til det med språk, eller kanskje jeg ikke er interessert nok. Jeg sluttet delvis med det i dag, etter å ha sittet og lest om grammatiske kategorier i tre-fre timer i strekk... Man må vel være over gjennomsnittet interessert for å synes noe sånt er gøy... (men seriøst: Grammatikk er MYE gøyere når man slipper å pugge bøyingsskjema, og heller ser på det som ligger bak. Hva er det språkene prøver å uttrykke? Hva er fellestrekkene og forskjellene? Hvorfor uttrykker noen språk bestemthet, mens andre ikke gjør det? Det er så uendelig mye mer enn bøyningsmønster og -endelser.) (Språknerd, jeg?)

Det fine er at jeg faktisk føler at jeg er i stand til å konstruere et språk nå. Jeg har grunnlaget, jeg må bare friske opp kunnskapen litt. Etter så lang tid med masteroppgave ble plutselig lingvistikkunnskapen min veeeldig spesifikk og snever... Det viktigste er egentlig å skjønne hvor forskjellige språk kan være, tror jeg, resten kan man lære seg.

Jeg hadde egentlig tenkt å lage ferdig verdenen fortellingene mine foregår i først, slik at jeg har tenkemåter og en setting å basere språket på, men for å være realistisk tror jeg at jeg har nok. Det kan jo være at det å lage språket hjelper meg til å komme videre med verdenen. Eller det hjørnet av verden som disse språkbrukerne bor i. Eller bodde i. For etter hvert som årene gikk skjønte jeg at jeg ikke kom til å bli fornøyd med å bare lage "alvisk". For alvene har jo spredd seg, og bor på vidt forskjellige steder med vidt forskjellige levesett. Så det ble plutselig til gammelalvisk med tre forskjellige datterspråk eller eventuelt ett datterspråk med tre hoveddialekter, for mørkalvene, nomadene og husbyggerne.

Har ikke helt bestemt meg for hvor forskjellige de skal være, det kommer jo an på hvor mye kontakt de har hatt med hverandre og hvor lenge det er siden de skilte lag, men tror nok at i hvert fall mørkalvenes dialekt/språk kommer til å skille seg kraftig ut, separatister som de er. Nomadene reiser jo mye rundt, så for dem er jeg usikker - på den ene siden har de lite pågående kontakt med en og samme språkgruppe, så de kan fort være mye mer konservative enn de andre alvedialektene - også fordi de nok ofte må bruke et annet språk enn sitt eget - men på den andre siden kan de av samme grunn også tenkes å heller ha et språk som er mer utypisk alvisk enn de andre, og heller ha mange lånord fra mange språk, i tillegg til lånte, grammatiske konstruksjoner. Det kommer helt an på hvor mye og hva slags kontakt de har med omverdenen... Husbyggernes språk må være litt pretensiøst, tror jeg. De er i en slags rar posisjon med det at de både ser på seg selv som mer utviklet enn de andre alverasene, samtidig som de tror de er mer "typisk" alvisk. På en eller annen måte skal språket reflektere dette. Ikke at jeg aner hvordan...

Men det kan vente. Nå må jeg først friske opp det jeg må kunne, og så skal gammelalvisk lages. Hadde vært litt bakvendt (for meg i hvert fall) å lage datterspråkene først og så resonnere seg frem til moderspråket - dessuten er det bedre å starte med ett.

Begynner allerede å få ideer til hvordan jeg vil ha det. Noen ideer har jeg hatt siden jeg tok særspråk første året på lingvistikk - det var vel egentlig det eneste jeg fikk ut av å lære litt maori, for selve språket har jeg glemt. For eksempel skal alvisk ha dualis (totall) i tillegg til entall og flertall, og så har jeg noen ideer til hvilket kasussystem det skal ha. Maori er et aktivt-statisk språk, og det hadde vært fristende å teste det ut på gammelalvisk. Må se litt hva jeg synes blir mest ideelt i den settingen det skal brukes.

Så får vi se da, hvor lenge jeg holder på med dette. Får øve meg i å dokumentere det jeg har funnet ut, slik at jeg lett kan ta opp tråden igjen senere, tror jeg. Men akkurat nå var det å lage språk ufattelig gøy! I morgen kveld skal jeg finne frem den gamle språktypologiboken min og lese litt, tror jeg.