Boken på vent: Mr. Penumbra's 24-hour bookstore

Beathe hos Beathesbokhylle har hver tirsdag en utfordring. Den går ut på å dele en bok man går og venter på å få lest - enten en som står og samler støv i bokhyllen, eller en som man nettopp har kjøpt. Vil du være med kan du trykke på denne linken.

I går hadde jeg en opptelling av uleste bøker i bokhyllen min. Regner jeg med de to som nettopp kom ut og som kommer til å dumpe ned i postkassen min om ytterst få dager, er det 59 bøker. Pluss noen jeg har begynt sånn halvveis på og noen som er mer fagbøker. Kanskje like greit at jeg ikke har råd til å kjøpe flere bøker på en stund?

Boken jeg vil dele denne gangen er en av de to som er på vei. Det passer egentlig veldig fint, siden den faktisk ble gitt ut i dag. Jeg har hatt lyst til å lese denne lenge, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor den var så vanskelig å få tak i. Det vil si, det forklarte seg jo selv når det etter hvert dukket opp en utgivelsesdato langt i fremtiden på Goodreads.

Boken heter Mr. Penumbra's 24-Hour Bookstore og er skrevet av Robin Sloan:

"The Great Recession has shuffled Clay Jannon out of his life as a San Francisco Web-design drone—and serendipity, sheer curiosity, and the ability to climb a ladder like a monkey has landed him a new gig working the night shift at Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore. But after just a few days on the job, Clay begins to realize that this store is even more curious than the name suggests. 

There are only a few customers, but they come in repeatedly and never seem to actually buy anything, instead “checking out” impossibly obscure volumes from strange corners of the store, all according to some elaborate, long-standing arrangement with the gnomic Mr. Penumbra. The store must be a front for something larger, Clay concludes, and soon he’s embarked on a complex analysis of the customers’ behavior and roped his friends into helping to figure out just what’s going on. But once they bring their findings to Mr. Penumbra, it turns out the secrets extend far outside the walls of the bookstore."

Jeg skal innrømme at jeg faktisk ikke har lest baksideteksten før nå (den har jo bokhandel i tittelen, hvem trenger å vite noe mer?), men har gledet meg ganske mye. Den virker som en sånn lettlest og ikke altfor seriøs bok som er perfekt når hodet er slitent og leselysten vakler. 

Fantastiske detektiver

I bloggpausen min har jeg tenkt en del på hva jeg har lyst til å blogge om. Selv om jeg ikke hadde anledning til å være med på bokbloggertreffet i Oslo har jeg fulgt med på debattene. Av og til blir jeg litt sliten av sånne debatter, men jeg tror det er nyttig å av og til få en dytt til å tenke over hva man vil med bloggen. Samtidig har jeg fulgt en del med på hva mine venner og bekjente sier om bøker, spesielt hvis det handler om sjangre jeg er interessert i. 

Hva vil jeg egentlig? Jo, jeg vil at andre folk skal få øynene opp for bøker de kanskje aldri har hørt om. Det er ingen hemmelighet for de som er innom bloggen her at fantasy er sjangeren som er nærmest mitt hjerte, og det er så mange bøker som er så innmari bra som så utrolig få her til lands vet om. Voilá, så har det som egentlig bare skulle bli ett eneste innlegg blitt en serie innlegg i mitt hode.

Av og til møter jeg folk som elsker krim – det er ikke så vanskelig her til lands – og som har lyst til å begynne å lese fantasy, uten at de helt vet hvor de skal begynne. Kanskje har de bare lest Tolkien, Jordan eller Martin og gitt seg der. Men jeg møter også folk som har motsatt problem – de skjønner ikke helt hva greia med krim er; de leser for det meste fantasy og har ikke funnet noe i krimmens verden som treffer dem.

Det geniale her er at man faktisk ikke trenger å velge. Det finnes mange bøker som har begge deler. Derfor er dagens tema fantastiske detektiver – altså detektiver i en fantasy-setting. For av og til trenger man bare en krimgåte av en annen verden. Bokstavelig talt.

Under temaet fantastiske detektiver har jeg valgt å inkludere både de som er faktiske detektiver og politimenn, men også de som har andre yrker som går ut på det samme – finne gjerningsmannen bak en kriminell handling. Jeg sier ikke at alle seriene er veldig krimaktige, men alle har noe. (Neste tema blir fantastiske bibliotekarer. Vet du om noen du vil anbefale? Sleng deg gjerne med)

Den man ikke kommer utenom

Det finnes én fantasydetektiv man bare ikke kommer utenom. Harry Dresden. Eneste trollmann i telefonboka i Chicago (eller overalt ellers) og fantasyverdenens svar på den arketypiske detektiven. Han er noe uflidd, har visse problemer med autoriteter, har en vanskelig barndom, får ofte gjennomgå rent fysisk, men klarer likevel å løse saken. På den andre siden er det overhodet ingen mangel på fantasy-elementer i bøkene. Rent bortsett fra det faktum at han er en trollmann, har han en snakkende hodeskalle (OK, egentlig en hodeskalle bebodd av en ånd, men detaljer, detaljer), han kan gjøre litt mer enn å skyte etter motstanderne sine, og ikke minst løser han saker som ikke er helt av den... vanlige sorten. Serien inneholder både råtne og hederlige politifolk, mafiabosser og andre folk på livets skyggeside, men også sidhe fae, feer, varulver, vampyrer og det meste annet. Og en zombiedinosaur som heter Sue.

Serien heter Dresden Files og er skrevet av Jim Butcher. Den består så langt av 14 bøker (nummer 15 kommer rett før jul) pluss noen in-betweens. Anbefaler å begynne på bok 3 eller 4, siden det er da det begynner å ta seg opp.

London slik du aldri har sett den

Peter Grant er politikonstabel i Londons politistyrke, the MET. Han er nyutdannet og venter bare på å få vite hvor han skal bli plassert, og håper intenst det ikke blir bare papirarbeid. Etter et møte med en ikke-eksisterende person og et påfølgende møte med Nightingale, trenger han ikke bekymre seg over akkurat det. Nightingale styrer den delen av the Met man ikke helt snakker høyt om: The Folly. The Folly etterforsker det overnaturlige, og Nightingale er trollmann. Han har plutselig fått seg en ny lærling.

Peter Grant hører hjemme i Rivers of London-serien skrevet av Ben Aaronovitch (merk at bok 1 også har blitt utgitt under tittelen Midnight Riot, forstå det den som kan). Samtidig som serien viser et London som du aldri her sett før, er den likevel typisk Londonsk. Humoren, stemningen, personene, detaljene. Den har alle delene jeg elsker ved fantasy - det mørke og farlige, det fantastiske, vissheten om at hva som helst kan skje - blandet med hardt og jordnært politiarbeid, i passe blandinger av lettbenthet og mørkt alvor.

London slik du håper du aldri får se den

Det var en gang to forfattere, som begge bodde i London, og som omtrent samtidig bestemte seg for å skrive en fantasybok om politiet i London. Så langt strekker likheten seg mellom Ben Aaronovitch og Paul Cornell, men utover en veldig londonsk atmosfære, persongalleri og historie stopper likheten der. Mens Rivers of London er en spennende bok du like fullt sover godt om natten av, er denne det ikke.

Boken er skrevet av Paul Cornell og heter London Falling. Hovedpersonen er James Quill, etterforskningsleder, men vi følger også de tre andre politifolkene i teamet hans på godt og vondt. Om Rivers of London kommer inn på Londons skyggesider BOR London Falling på den virkelig svarte siden. Den spiller virkelig på alle strengene.

James Quill holder på med saken om et hovedvitne i en stor narkotikasak som døde i politiets varetekt. Med politiet til stede, på kamera. Uten noen synlig grunn. Ikke synlig for dem, i hvert fall. Og det blir tydelig både for ham og teamet at de nok har ganske mye vann over hodet. Tro meg, du kommer ikke til å se på gamle, krokryggede damer på helt den samme måten etter å ha lest denne.

Viktorianske detektiver

Sir Maurice Newbury er en "Gentleman Investigator for the Crown". Assistert av Miss Veronica Hobbes, sekretæren hans, etterforsker han diverse merkelige og tilsynelatende umulige forbrytelser i viktoriatidens London. Styrtende luftskip, spøkelsespolitimenn, revenants og mystisk pest, automatons og diverse andre oppfinnelser er noe av det du vil finne i serien - om du liker god, gammeldags krim av Sherlock Holmes-typen med en moderne snert anbefaler jeg å prøve denne.

Serien heter Newbury & Hobbes og er skrevet av George Mann. Bøkene handler om viktoriatiden, og selv om det ikke helt er den viktoriatiden som faktisk eksisterte, er det absolutt troverdig, med dens oppfinnertrang, flørting med det okkulte og blanding av moralisme og dekadanse. 

Oppdagere og vitenskapsmenn

Når vi først er inne på viktoriatiden kan vi også nevne Sir Richard Francis Burton. Sir Burton var en person som faktisk eksisterte i viktoriatiden, og var oppdager, lingvist, vitenskapsmann og sverdfekter. Flere andre personer har også eksistert, blant annet hans venn, det moderat suksessfulle poeten og temmelig suksessfulle drukkenbolten Swinburne. På mange måter er denne svært nær den faktiske viktoriatiden, spesielt i atmosfære og holdninger, men også fjernt fra de faktiske hendelsene, noe som blir elegant forklart i bok to.

London befinner seg midt i en teknologisk revolusjon, hvor forskere har utviklet spesialdyr spesialdesignet som ubetalt arbeidskraft, libertinene arbeider for et samfunn basert på kreativitet, og the Rakes driver med magi, dop og anarki. De to vennene blir dradd inn i malstrømmen når noe beskrevet som Spring Heeled Jack overfaller unge kvinner og varulver terroriserer London's East End.

Sir Richard Francis Burton hører hjemme i Burton & Swinburne-serien av Mark Hodder. Foreløpig har tre bøker kommet ut (eller er det fire?).

Hederlig omtale

Bonuspoeng går til Mark Charan Newtons Nights of Villjamur for å handle (blant annet) om en detektiv i en erketypisk, episk fantasysetting. Ganske mange minuspoeng for å være (i min mening) både irriterende og kjedelig, men jeg kunne nesten ikke la være å nevne den heller.

Mindfuck til tusen

Det er en grunn til at The City & The City av China Miéville har fått gode skussmål. Detektiv Tyador Borlú holder til i Bezsel i et ikke navngitt land i noe som virker som Øst-Europa. Den begynner som en noir-aktig detektivroman der en ung arkeologistudent blir funnet drept. Siden forfatteren ikke er kjent for å skrive normal eller kjedelig litteratur vet man ganske snart at her ligger det noe mer. Det er kanskje den minst fantasy-aktige boken på listen, men jeg føler likevel den hører hjemme. Stemningsmessig er den en slags hybrid mellom krim og 1984-aktig dystopi satt i et fiktivt land. En av de mest fascinerende bøkene jeg har lest noensinne.

Privatdetektiver i Seattle

Harper Blaine er privatetterforsker i Seattle. Etter en opplevelse som fører til at hun er fysisk død i et øyeblikk, får hun plutselig en helt annen type saker å etterforske. For selv om hun ikke vil ha noe med det overnaturlige å gjøre, kan hun ikke stenge ute det hun ser, og det overnaturlige vil i høyeste grad ha noe med henne å gjøre. Etter hvert innser hun at hun må lære seg å kontrollere evnene sine før de kontrollerer henne, eller driver henne til vanvidd. Bokstavelig talt. Snart ser hun at ting er mer sammenknyttet enn de så ut som, og at det er ting i hennes egen bakgrunn hun ikke ante.

Serien heter Greywalker, og er skrevet av Kat Richardson. Ikke bare er handlingen interessant og fengende, men forfatteren for bonuspoeng for å skrive realistisk om romantiske forhold i en slik situasjon som hovedpersonen er i. Av og til funker det, og ofte funker det ikke. Hovedpersonen er realistisk, har bein i nesa og blir ikke selvutslettende og hjelpeløs selv om hun blir forelsket. Serien har 7 bøker, den åttende blir publisert i år.

Andre mer eller mindre detektivete anbefalinger

Eliza Braun og Wellington Books, Ministry of Peculiar Occurrences, av Pip Ballantine og Tee Morris.

Genny Taylor, Spellcrackers.com, Suzanne McLeod

Felix Castor, The Devil You Know, Mike Carey (ikke lest ferdig)

Kate Daniels (serie med samme navn), Ilona Andrews (ikke lest)

Cal & Nik Leandros, Cal Leandros-serien, Rob Thurman (kanskje mest fra bok 2)

Chess Putnam, Downside Ghosts, Stacia Kane

Samuel Vimes (City Watch), Discworld, Terry Pratchett (tatt med ikke fordi serien er særlig krimaktig på noen måte, men fordi det er pinlig få eksempler på noe annet enn urban fantasy på denne listen - er man nødt til å skrive det selv?? Dessuten, City Watch er teknisk sett Discworlds versjon av politifolk, er de ikke? *kremt*)

Smakebit på en søndag: The Devil you Know

Nå var det plutselig lenge siden sist jeg deltok på En Smakebit på søndag. En smakebit på Søndag er laget av Mari hos Flukten fra Virkeligheten, hopp over dit og skriv ditt eget innlegg!
Denne gangen spør hun om de mest minneverdige åpningslinjene - hvilken bok man har lest der åpningen bare har festet seg. Smakebiten min denne uken er ikke direkte fra åpningslinjene, men fra side to - det punktet der jeg bestemte meg for at denne boken er verdt å lese videre.

Boken heter The Devil You Know av Mike Carey. Jeg har ikke kommet langt i den, så jeg aner ikke om den er bra eller ikke, men så langt har den fenget meg veldig. Hovedpersonen Felix Castor er en frilans eksorsist i London som prøver å finne seg et annet levebrød. Som så ofte i bøkenes verden går ikke det så bra, og med den berømmelige aller, aller siste saken før han gir seg er han i ferd med å ta seg vann over hodet.

Sitatet jeg fant er som sagt fra side to og sier ganske mye om både hovedpersonen og skrivestilen i boken:

"The man who opened the door to me was presumably James Dodson, the birthday boy's father. I took a strong dislike to him right then to save time and effort later."

Alexey Pehov: Shadow Prowler

Jeg er tilbake! Denne gang med en bokomtale som egentlig ble altfor lang, men jeg hadde bare så mye på hjertet.

Tittel: Shadow Prowler
Forfatter: Alexey Pehov (Russland)
ISBN: 978-1-84739-671-6
Sidetall: 381
Språk: Engelsk (originalspråk russisk)
Oversetter: Andrew Bromfield

Shadow Prowler er første bok som er oversatt til engelsk av den russiske fantasyforfatteren Alexey Pehov. Generelt er jeg positivt innstilt til russiske/østeuropeiske fantasyforfattere – det var en russisk forfatter (Sergei Lukyanenko) som ga oss Night Watch-serien (som forøvring har samme oversetter som Shadow Prowler), og en polsk forfatter (Andrzej Sapkowski) som ga oss Blood of Elves og The Last Wish. (Om du vet om flere, legg gjerne igjen en link i kommentarfeltet!) Begge forfatterne har en mørk skrivestil jeg virkelig liker, i tillegg til at det er fint med flere fantasyforfattere som ikke er enten britiske eller amerikanske. 

Shadow Prowler er første bok i en trilogi, Chronicles of Siala. Historien blir fortalt fra synsvinkelen til mestertyven Shadow Harold, som holder til i Avendoom. Han er på vei til det som virker som et rutineoppdrag – et tyveri fra huset til en adelsmann. Men hele greia er en felle, og snart befinner han seg hos selveste kongen. Mørke krefter har begynt å vise seg mer og mer, og det viser seg at The Nameless One har begynt å våkne til live igjen. Kongen er i ferd med å sende ut en ekspedisjon for å få bukt med problemet, og Shadow Harold er beryktet nok i byen til at han vil ha ham med. Shadow Harold er ikke begeistret, men hva kan man gjøre? Det viser seg imidlertid fort at det er noen som vil stikke kjepper  i hjulene for ham.

 

Generelle inntrykk

Jeg var veldig begeistret for boken med en gang jeg begynte på den. Avendoom, hovedstaden i Siala, er en fin blanding av kjent og kjært (veldig typisk fantasyby) og nytt og spennende. Det samme kan man si om hovedpersonen. Men etter hvert som jeg kom lenger og lenger i boken ble jeg litt… skuffet. Til tross for baksideteksten får man inntrykk av at dette skal være en mørk og original bok, men jeg fikk egentlig ikke den følelsen i det hele tatt. Jeg var ikke fristet til å legge boken fra meg, og følte meg heller ikke egentlig snytt, men det var liksom noe som manglet. Jeg fikk også følelsen av at jeg likte boken til tross for skrivestilen, ikke på grunn av den, og det er jo litt uheldig. Noe av det kan nok skyldes oversettelsen, men Bromfield gjorde jo veldig godt arbeid med Night Watch.

Setting

Jeg er fristet til å kalle hovedstaden i Siala, Avendoom, original og forfriskende, men det er liksom et eller annet som mangler. For vitterlig føles det nytt og forfriskende i begynnelsen, og når selve historien til Avendoom blir trukket inn. Kort fortalt gjorde magikerne i Avendoom noe de ikke burde ha gjort og som gikk tragisk galt, og resultatet ble at et helt område ble ødelagt. The Forbidden Territory kan man bare gå inn i på nattestid, om dagen gjør magien at du dør, og det er ikke fysisk mulig å komme seg inn. Men selv på nattestid er området farlig og skremmende. 

Samtidig, jo lenger uti boken man kommer, skjønner man at dette ikke er så annerledes enn en hvilken som helst annen setting innen episk fantasy. Man har et dødt område der noe forferdelig har hendt, både i byen og ellers, man har en metropol med ulike tvilsomme karakterer, og man har skog. Mye skog. Det er en grunn til at siste halvdel av boken føles mistenkelig kjedelig.

Det føles også som om forfatteren har mistet litt perspektiv på forholdet mellom setting og plott. Settingen kan være kjempespennende og flott, men det hjelper ikke hvis plottet ikke funker. Av og til føles det som om det glipper, som om forfatteren har brukt settingen som en hvilepute. Kanskje legger jeg ekstra godt merke til det siden jeg er skyldig i det samme når jeg skriver selv (uten sammenligning for øvrig).

Plott

Hvis man trekker fra hele greia med å bli kalt inn til kongen for å bli med på et oppdrag, likte jeg plottet i første halvdel av boken. Det var uforutsigbart, og jeg fikk følelsen av at Shadow Harold virkelig var så god som han skal ha det til selv. Handlingen var spennende, og jeg hadde problemer med å legge boken fra meg. 

Samtidig er det nettopp plottet boken bommer på. Man merker at boken er første del i en trilogi, for å si det sånn. For boken har ingen ordentlig slutt; det virker som om forfatteren bare tilfeldigvis har bestemt at her slutter man, uten at resten av handlingen tilsier det.

Det største problemet er at handlingen slutter å være spennende så fort de forlater byen. Da går den over fra å være noenlunde original til veldig arketypisk fantasy, veldig kjent og litt kjedelig. For siste halvdel av boken går stort sett ut på at de møtes, og så reiser de, og så skjer noen småting på veien, men ingenting man egentlig bryr seg om eller frykter for at de ikke kommer seg ut av. Det er fryktelig forutsigbart, og mer enn bare litt klisjéfylt. 

Mest av alt blir jeg frustrert fordi jeg ikke forstår hvorfor forfatteren har gjort det slik. Hvorfor legge all spenningen til første halvdel av boken? Hvorfor ha så lite som skjer på slutten av boken? Hvorfor bare la boken ebbe ut i stedet for å gi den en virkelig slutt, en ordentlig hendelse som gir leseren lyst til å fortsette? Det var egentlig en cliffhanger-slutt, men det føltes ikke slik, bare fordi det ikke føltes som om det var noen handling i utgangspunktet.

Boken går over fra å være en noenlunde original bok til veldig typisk episk fantasy – verden er truet, så la oss samle en gjeng med personer som ikke egentlig kjenner hverandre og som ikke helt går overens, og så sende dem ut for å ordne problemet. Langt fra alle av dem er i stand til å kunne gjøre noe særlig, og så mange som mulig av de ulike rasene må være representert. Vi har allerede lest Ringenes Herre, vi trenger ikke en til. Mer og mer får jeg inntrykk av at hovedforskjellen mellom Shadow Prowler og Ringenes Herre er at flere av personene på den "gode" siden er på livets skyggeside, og at de gode rasene ikke er like utelukkende gode. Skuffende? Ja.

Samtidig må det sies at plottet i første halvdel av boken er engasjerende og uforutsigbart, og det virker som om mesteparten av innsatsen har blitt lagt inn der. Bare synd at ikke like mye arbeid ble lagt inn i slutten, og det virker som om hovedplottet og hvordan det logisk henger sammen ikke har blitt jobbet så mye med. Det er noen lettvinte løsninger her og der.

Persongalleri

Persongalleriet er kanskje det beste med boken. Hovedpersonen er til tider brautende, arrogant og lettere ufordragelig, men han er veldig likandes likevel. Jeg liker når hovedpersonene ikke er prektige og gjennomsyret gode, men at de har litt ublu hensikter men likevel vet når de bør gjøre det rette.

Shadow Harold er en mestertyv. Han er den beste på det han gjør, i hvert fall i egne øyne. Realistisk sett er han i hvert fall innmari god – god nok til at han klarer å holde seg i live til tross for at han nekter å bli med i tyvenes laug. De er ikke særlig begeistret for det. I tillegg til en urokkelig tro på egne evner, som han i de fleste tilfeller klarer å backe opp, har han også noenlunde begrep om rett og galt og vet når han bør skygge banen. Samtidig er han dumdristig, og har en egen evne til å rote seg oppi ting han burde holdt seg unna, til tross for at han vet at han burde skygge banen. 

Noen av de mindre karakterene føles mer klisjéfylte. Man har oppdragsgiveren (Gozmo) som ikke har rent mel i posen, læremesteren (For) som har godt råd som ikke alltid følges, en alvisk prinsesse/magiker (Miralissa) som er en slags leder for ekspedisjonen, hardbarka soldater som er mer enn de ser ut som og som kanskje er de eneste ordentlig gode i fortellingen, og magikeren som er ufordragelig og arrogant. Hørt det før?

Om Harold hadde fått lov til å fortsette å være i fokus hele fortellingen hadde ikke dette vært noe problem, og det er heller ikke det i mesteparten av boken. Men i siste halvdel, reisedelen, reduseres han til bare en del av følget, en mer passiv reisende som ikke egentlig gjør noe særlig, blir disse problemene større. For siste halvdel av fortellingen er ikke lenger Shadow Harold sin fortelling, det er reisefølgets, og da kreves det at de andre karakterene føles mer som hele og fullverdige personer.

Språket

Jeg har veldig blandede følelser når det gjelder språket. På den ene siden er det et eller annet som gjør at jeg fortsetter å lese videre, et eller annet ved skrivemåten som flyter bra og føles bra, men samtidig er språket kanskje den største irritasjonen. 

Problemene med plottet kan jeg overse, men de språklige problemene – de stadige skriftene mellom presens og preteritum i begynnelsen av boken, på det verste hvert eneste avsnitt, de merkelige formuleringene og så videre – er bare irriterende.

Det kan være at boken lider under oversettelsen. Oversetteren gjorde en bra jobb med Night Watch, men kanskje han ikke er komfortabel med forfatterens skrivestil. Man kan ikke skylde alt på forfatteren heller. For eksempel har man formuleringer som denne:

"A group of horsemen appeared from round the bend. Two, three, five, seven. Oho! Thirteen of them! A lucky number."

På mange måter føler jeg at språket heller hører hjemme i en litt lettere sjanger. Flere steder blir forfatteren kalt en "dark fantasy author", noe jeg har problemer med å forstå. Det virker som om han ikke klarer å bestemme seg for om språket skal være lettbent og morsom eller mørk og skremmende, og resultatet – litt av alt – blir forvirrende og lite troverdig. Det kan fungere – Ben Aaronovitch (Rivers of London) gjør det, for eksempel – men det fungerer ikke særlig godt her. Jeg føler sitatet over hører mer hjemme i noe skrevet for barn enn en bok for voksne. 

Som seg hør og bør for en episk fantasybok er det også både oppdiktede fraser og oppdiktede navn. Jeg føler ikke at det funker i det hele tatt. Forfatteren skriver eksplisitt at alvene har et gurglete og hardt språk (i boken er de nærere beslektet med orkene enn "vanlig"), men det blir ikke reflektert i navnene i det hele tatt. I stedet for har de navn som Miralissa, Ell og Midla, som heller mot det motsatte. 

På slutten av boken får vi også se litt av selve språket til alvene. Jeg siterer:

"S'alai'yaga kh'tar agr t'khkkhanng!"

…Den vanlige sammenblandinger av konsonanter og apostrofer, med andre ord, den som jeg er så begeistret for. Bortsett fra apostrofene er de første tre ordene helt greie, egentlig, men det siste… Selv om det kan tenkes at flere av konsonantklyngene står for én lyd, er det like fullt ulogisk at noe språk har så mange like lyder på ett og samme sted i ett og samme ord. Det finnes språk med usannsynlig mange konsonantlyder i samme klynge, men de er forskjellige. Du kan bare ikke ha tre-fire forskjellige k-lyder (forutsatt at "kh" er en litt annen type k-lyd enn "k") etter hverandre, man ville bare ikke klart å høre forskjell. Kanskje er jeg litt kravstor på sånne ting, men det ser egentlig mest ut som om han bare har tastet vilt og hemningsløst på tastaturet og så stappet inn noen mellomrom og apostrofer etterpå. Ikke fornøyd, med andre ord – det er greit å prøve og ikke få det til, men når det føles som om forfatteren ikke har prøvd engang, da blir jeg litt irritert.

Nuvel. 

Jeg har en liten mistanke om at dette ble en veldig negativ omtale av en bok jeg ikke egentlig syns var så dårlig, og jeg vet ikke helt hvordan det henger sammen. Kanskje er det det at den har mange av tingene jeg vanligvis ikke liker. Det er teknisk sett mye galt med den, men de tingene som er bra er ikke så lett å sette fingeren på. For jeg likte boken – jeg var ikke fristet til å legge den fra meg, og deler av den var veldig bra – men det er mer på tross av innholdet enn på grunn av det. Det er noe med formuleringene og måten han skriver på, hva han legger vekt på og hva han beskriver, som gjør at boken slett ikke er så verst. Men den prøver nok å være noe den ikke er. Den prøver å være veldig skummel til tider, men får det ikke helt til alltid, stakkars.

 

Leserprofil

Jeg har sett flere blogger, deriblant bokmerker.org, som har fylt ut såkalte leserprofiler for å sparke i gang bokhøsten, og da måtte selvfølgelig jeg slenge meg på også. Det er så greit med sånne ting når både lese- og skrivelysten holder seg godt unna, men jeg fortsatt egentlig har lyst til å blogge. Dessuten synes jeg det er spennende å se hvor forskjellige folk er på disse punktene.

1. Hvilken bok leste du sist?
Tror det var Flaggermusmannen av Jo Nesbø. Fikk akutt krimbehov på slutten av sommeren, og når jeg fikk tak i Nesbø-pocket på Norli til 49,- per stykk måtte jeg bare ha dem. Akkurat nå holder jeg på med Shadow Prowler av Alexey Pehov. Russisk fantasy er fascinerende, og det er denne boka også. Den klarer å være spennende og engasjerende på tross av, ikke på grunn av, seg selv - jeg føler jeg burde mislike den, men den er altfor gøy til det.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?
Det blir nok Deathwish av Rob Thurman, tredjeboka i serien om Cal Leandros. Anbefales for alle som liker usentimental urban fantasy. Ikke-helt-menneskelig hovedperson gjort riktig.

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Det er nok en stor overvekt av mannlige. Jeg ser sjelden på kjønn når jeg kjøper bøker, og det er nok slik at det er mest menn som skriver den typen bøker jeg liker best (dessuten skriver noen av dem veldig mye). Men på listen over de bøkene jeg liker aller, aller best er det nok en ganske jevn fordeling, tror jeg, uten at jeg skal si det sikkert.

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker du "nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten" eller lignende?
Det spørs selvsagt litt på boken, men jeg teller veldig ofte. Jeg er litt mindre OCD på det enn jeg var før, da visste jeg til og med hvor mange prosent jeg var ferdig med, men jeg tror jeg er litt flinkere til å velge bøker jeg liker nå. Det var nok det året jeg leste over 100 bøker og dermed trengte å ha litt telling for å faktisk fullføre. Men jeg prøver å la være. Nå for tiden, når jeg stort sett bare leser på bussen, teller jeg ikke. Nesten.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)
Det er nok en kombinasjon. Jeg finner ikke så mye på topplister og omtaler, men desto mer fra venner. Det kommer selvsagt an på hvor lik boksmak jeg har med den som anbefaler bøkene, selvsagt. Ellers er jeg svak for gode titler, og det er faktisk uforskammet sjelden jeg har bommet. London Falling av Paul Cornell var en sånn bok. Jeg leste omtaler bare for å ha gjort det, men hadde egentlig bestemt meg så fort jeg så tittelen. Den skuffet ikke! Det samme gjaldt The City & The City av China Miéville. Siden jeg både tegner og fotograferer er jeg også ekstremt svak for gode omslag. Det finnes bøker jeg egentlig har tvilt på var noe for meg, som jeg har kjøpt likevel bare på grunn av omslagene. De trenger ikke engang være særlig fantastiske, de bare spiller på de rette strengene. Jeg begynte å nevne bøker som jeg har kjøpt på grunn av omslagene, men det er faktisk for mange. Jeg føler meg plutselig litt overfladisk.
Før lagde jeg meg kriterier for hva jeg skulle lese, f.eks. at jeg skulle lese så og så mange bøker fra andre sjangre, eller så og så mange norske, men det funker bare ikke for meg.

6. Når er en bok for lang?
Aldri! Det vil si, jeg er så godt som aldri avskremt av lengden på bøker. Kvaliteten derimot - en dårlig bok på 150 sider kan gjerne føles altfor lang selv om en annen bok på rundt 7-800 sider ikke føles særlig lang i det hele tatt. Når jeg skriver "dårlig" mener jeg egentlig ikke nødvendigvis bare bøker med faktisk dårlig kvalitet, men også bøker som er bra, men som bare ikke er min type bok i det hele tatt.

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?
Hvis mulig foretrekker jeg å lese dem på engelsk. Spesielt innen fantasy er det en god del dårlige oversettelser ute og går. I tillegg er det så utrolig mange gode bøker som aldri blir oversatt til norsk, så i de fleste tilfeller har jeg ikke noe valg. Hovedgrunnen er imidlertid at jeg er oversetter og språkutdannet selv, så jeg klarer ikke å lese oversettelser uten å mentalt ha rødblyanten fremme. Bare noen få feil kan fort ødelegge hele boka for meg, så det er lettere å bare unngå hele problemet. Bøker som er skrevet på andre språk enn engelsk leser jeg imidlertid helst på norsk.

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?
Det ville nok ha vært Rivers of London av Ben Aaronovitch, bortsett fra at mange av dem allerede hadde lest den. London Falling er nok en annen (jeg synes jeg aner et tema her...)

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall - når gir du opp?
Nei. Det har bare skjedd én gang, og det var Last Argument of Kings av Joe Abercrombie. Like fullt tror jeg at jeg kommer til å lese den ferdig en eller annen gang; jeg klarer ikke å tenke på den som gitt opp. Såvidt jeg vet er det den eneste, så det skal MYE til.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din - og hvilken finnes ikke?
Definitivt fantasy. Jeg elsker fantasy - det virker kanskje snevert, men ta vekk de overnaturlige elementene og du har så godt som alle andre sjangre representert. Krim, romanse, litfic, thriller, barnebøker, osv osv. Det er så mye mer enn Harry Potter og Game of Thrones! Kunne ha skrevet side opp og ned om akkurat dette, men kanskje det får bli sitt eget innlegg.
Litfic (disse veldig litterære bøkene, kommer ikke på hva de kalles på norsk) har jeg så godt som ingenting av, bortsett fra noen jeg har fått i gave. Romanse har jeg ikke, unntatt der det krysser andre sjangre, og med noen hederlige unntak unngår jeg bøker om "sterke menneskeskjebner". Ikke fordi de ikke er bra, men fordi jeg ikke har godt av å lese dem.

Skriblerier og litt syting

Litt syting

Åh, nå er jeg lei. Den ene foten min har skapt seg i hele dag, og jeg som trodde den faktisk var så godt som bra igjen. Ikke at den har vært så vond, egentlig, men den gir etter hele tiden. I dag tidlig på jobb skulle jeg reise meg og gå inn på kopirommet, men havnet plutselig nesten på gulvet bare fordi den ikke ville funke. Det er ikke sånn at jeg kjenner at nå, nå gir den etter heller - neida, den har et halvt sekunds forsinkelse, akkurat nok til at jeg tror den holder. Ondskapsfull, er den. Etter såpass mange måneder med en variert samling av plager i den samme foten burde jeg kanskje kommet meg til legen snart, men etter det siste året sitter det langt inne å ringe om enda en ting.

Litt mer syting

Sånn når jeg først er i gang med å ønske at ting fikser seg selv kunne jeg gjerne også fått litt energi. Jeg har vært hjemme fra ferie i snart en uke, og har så langt bare orket å tømme kofferten for klær, og det var det eneste jeg orket i hele går. Resten av tingene ligger fint spredt utover. Hurra... Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har tid til å være ute for telling nå, men deri ligger vel problemet. Vanligvis funker det å ta en joggetur når hodet slår seg vrangt og innbiller meg at jeg er dødssliten, men med den idiotiske foten funker jo ikke det. Men men. Jeg får hjelp for det når bare ferietidene er over, så det er bare å smøre seg med tålmodighet (jeg som er så flink til det...).

Enda litt mer... neida. Skriblerier!

Juli er Camp NaNoWriMo-måned, og jeg gjør et nytt forsøk siden det ikke ble noe av i juni. Denne gangen har jeg moderert meg litt, alt tatt i betraktning, og skal bare skrive 20 000 ord. Det blir 1539 ord per dag, tatt i betraktning at jeg ikke begynte før i dag, så får vi se hvordan det går.

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke juli på å skrive den rimelig episke bakgrunnshistorien til en av hovedpersonene, men jeg gikk lei for en stund siden. I stedet blir det en historie jeg skrev under NaNoWriMo for noen år siden, som jeg aldri gjorde ferdig. Det er ikke en historie jeg egentlig hadde tenkt å gjøre noe utav, men så fikk jeg en idé jeg ikke klarte å legge fra meg. Hovedpersonen heter fortsatt det samme, og noe av det samme kommer til å skje, bortsett fra at årsakene er forskjellige og karakterene er helt ulike. For eksempel er hovedpersonen alv i stedet for menneske, han er mye mindre prektig enn han var, og han har litt mer realistiske grunner til å gjøre det han gjør.

Det fine nå er at dette er en ypperlig anledning til å få litt mer klarhet i hvordan alvene egentlig er og hvordan samfunnene deres funker, samt å få litt mer system på religionen. Det blir nok ingen fortelling jeg kommer til å gjøre noe utav denne gangen heller, men jeg kommer til å dra nytte av den i andre fortellinger.

Imidlertid merkes det at jeg kanskje er litt vel trøtt til å skrive noe fornuftig. I løpet av 1300 ord har jeg skiftet synsvinkel (fra første til tredje person og omvendt) tre ganger, jeg har ombestemt meg for hva hovedpersonen skal og vil et par ganger, og har i tillegg veldig lite peiling på hvor veien skal gå. Det blir nok en morsom skrivemåned!

Bokkjøpestoppens episke konklusjon

De siste månedene har jeg hatt bokkjøpestopp. Jeg hadde endt opp med mer enn 50 bøker jeg ikke hadde lest, og jeg kan virkelig ikke fordra å ha for mange uleste bøker i bokhyllen - jeg blir helt stressa av det. Ikke at jeg hadde råd til nye bøker heller, da. Så jeg la en plan om å kunne kjøpe én bok per femte leste bok, men tre bøker jeg har ventet på lenge skulle få lov til å kjøpes utenom. Det holdt... en stund.

I sommer var jeg og en venninne på shopping i Kristiansand, og der fant vi Outland. Jeg gikk derfra med to impulskjøpte bøker, Un Lun Dun av China Miéville (fordi jeg ikke orker å begynne på Perdido Street Station, som er en gigantbok, og har begynt å få Miéville-abstinenser), og Shadow Prowler av Alexey Pehov. I hvert fall har jeg sett på den før og syntes at den var interessant, så da tok selvkontrollen slutt. Deretter var vi innom Norli, som hadde salg på Jo Nesbø-pocket, så da kjøpte jeg de to første bøkene til en femtilapp hver. Jeg har bare lest en bok av ham, så jeg har egentlig hatt lyst på flere en stund.

Jeg hadde egentlig tenkt at det skulle være det, men så var jeg og Eli på bruktbokhandel på Ulefoss på vei hjem fra ferie, og da endte jeg opp med fem Robin Hood-bøker (jeg leste de få vi hadde hjemme i filler da jeg var yngre, og da Eli begynte å samle på dem klarte ikke jeg å la være heller). De kostet bare 30 kr per bok, så det var ikke den verste utskeielsen, da.

Men så kom jeg hjem, og i går merket jeg at det irriterte meg noe grenseløst at jeg ikke hadde kjøpt noen av de bøkene jeg har ventet på som skulle komme ut i sommer. Så jeg sjekket hvilke bøker som hadde kommet ut de siste månedene (siden jeg ikke har skrevet ned hvilke, og jeg ikke eier hukommelse), og der fant jeg litt for mye, gitt.

Jeg oppdaget at forfatteren bak Blood of Elves og The Last Wish, Andrzej Sapkowski, har kommet med en oppfølger til Blood of Elves, nemlig The Time of Contempt. Det er ganske lenge siden jeg omtalte Blood of Elves her på bloggen, men den står fortsatt som den boken jeg har forandret mening kraftigst om. Jeg hadde ett innlegg der jeg kritiserte den i fillebiter omtrent, fulgt av ett innlegg da jeg var ferdig som var betraktelig mer entusiastisk. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om at det kom til å komme flere bøker.

Når vi er inne på Øst-Europeiske forfattere bestilte jeg også The New Watch av Sergei Lukyanenko. Kan ikke IKKE fullføre den serien, det går bare ikke. Så oppdaget jeg at George Mann har kommet med ny bok i Newbury & Hobbes-serien sin, The Executioner's Heart, som har vært på listen min. Får aldri nok av steampunk mystery! Elizabeth Moon har allerede utgitt Limits of Power i Paladin's Legacy-serien - den var ikke på listen min, og det irriterer meg at jeg ikke hadde fått med meg at den var utgitt allerede nå. Så ble det Seawitch av Kat Richardson, som har vært på listen lenge, og The Heist av Janet Evanovich og Lee Goldberg. Sistnevnte var jeg veldig i tvil om, siden jeg har gått grundig lei av Stephanie Plum-serien hennes, men håper at en ny serie og en medforfatter får litt fart i sakene igjen.

Da alt var bestilt oppdaget jeg The Red Wolf Conspiracy av Robert Redick, og måtte bare kjøpe den også. Den skal visst være veldig bra, og jeg måtte bare teste den ut. Hovedpersonen er ikke en person, det er et skip. Jeg er fascinert!

Alt i alt ble det egentlig ikke SÅ ille, i hvert fall hvis man ikke tenker på alle bøkene som forsatt kommer til å komme ut i løpet av sommeren. Broken Homes av Ben Aaronovitch er kanskje den jeg ser aller, aller, aller mest frem til, men det er flere jeg tror blir bra.