Anbefalinger, 3 i 1

Patrick Rothfuss – The Name of the Wind

Denne boken er den første jeg skal lese om igjen når jeg har tid. Jeg leste den litt nå og da, med litt for store pauser innimellom, så jeg kom ikke så godt inni boken som jeg liker å gjøre. Boken er debutromanen til Patrick Rothfuss, og er den første boken i en trilogi. Bok nummer to holder på å bli redigert nå, ifølge forfatterens blogg, som også er å anbefale. I mellomtiden er det vel verdt å lese denne boken om igjen.

Boken er fantastisk.

Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg kan si. Det merkes at forfatteren har redigert boken igjen og igjen, og sluttproduktet bærer preg av at overflødige beskrivelser og unyttige deler har blitt polert bort. Misforstå meg rett, den er ikke minimalistisk. Den har et rikholdig og variert persongalleri, og er 660 sider med mye handling og lite tomt fyll, og bemerkelsesverdig få klisjéer. Resultatet er absolutt å anbefale.

Boken er i førsteperson, og følger Kvothe, som har endt opp som en av de mest notoriske trollmennene i landet. I stedet for å beskrive legenden følger boken baksiden av medaljen, og hvordan selve mannen bak legenden var. Den første boken omhandler første del av ”reisen”, for å si det slik, og jeg skal ikke gå noe særlig inn på hva som skjer. Min beskrivelse av handlingen yter den ikke på noen måte rettferdighet, og den må egentlig bare leses... og nytes.


Scott Lynch – The Gentlemen Bastard Sequence

Bøkene som foreløpig har kommet ut i denne serien er The Lies of Locke Lamora og Red Seas Under Red Skies. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive denne serien. Jeg har vekslet mellom å elske den og å mislike den, og har vel egentlig endt med å elske den. Da jeg leste de siste 200 sidene av bok nummer to klarte jeg overhodet ikke å legge den fra meg. Jeg leste den mens jeg sto opp, på badet, under frokosten, foran Pcen, på busstoppet, på bussen og på vei til legen – det var bare såvidt jeg ikke tok den med meg inn i dusjen.

Bøkene foregår i en oppdiktet verden (surprise, surprise) som selv om den bærer preg av å være inspirert av europeisk middelalder er mer renessansens Italia enn det mest middelalderske England. Med forbehold om at jeg roter med tidsepokene, selvfølgelig. I stedet for riddere til hest, herregårder og borger og store trolldomskriger finner du kanaler og gondoler, organiserte tyver, korrupte og mildt sagt ufordragelige trollmenn, sjørøvere og sarkastisk og vittig dialog. Renessanse-Italia møter Fagins gjeng fra Oliver Twist, samt gjengen fra Ocean’s Eleven. Bare at det er bedre enn det høres ut.

Scott Lynch har fått kritikk for at det er unødvendig mange banneord i dem. Jeg la ikke merke til noe da jeg leste bøkene selv om jeg visste om det på forhånd. Skriver man fra de nedre samfunnslag, om tyver og mordere, kan man ikke gi dem uttrykk som ”søren” og ”bevares”. Det er bare ikke realistisk. Jeg synes i hvert fall han har fått til en fin balansegang. Det er ikke språket som er det mest ubehagelige, for å si det slik.

Noen ganger blir det kanskje litt mye beskrivelse. Noen steder virker det som om Scott Lynch så gjerne vil dele så mye som mulig av verdenen sin med oss – nesten litt for mye. Andre steder er det bare nødt til å være mye beskrivelse og forklaringer for at vi skal skjønne handlingen. Men stort sett klarer han å holde det på en bra nivå.

Persongalleriet er variert og dekadent, og det å lese en fantasyroman fra kjeltringens perspektiv er forfriskende. Jeg er aldri helt sikker på om jeg virkelig liker Locke Lamora, men ender opp med å heie på ham likevel. Og på den andre siden. Og på den tredje siden. Man er aldri helt sikker på hvem man vil skal vinne, og det er både realistisk og egentlig litt genialt.

Å forklare handlingen er... som å bestige Mount Everest ved å gå på hendene. Det går ikke. Ikke uten å røpe altfor mye. Så jeg lar bare være, ellers blir dette blogginnlegget så langt at dere bruker en hel dag på å lese det.

Anbefales!


Anya Seton – Elizabeth

Dette var lenge en bok jeg elsket å hate. Så ble det en bok jeg hatet å elske. Nå som jeg er ferdig med den har jeg endt opp et sted midt i mellom. Den grep meg til slutt, men det tok omtrent halve boken, og det er ikke den beste boken jeg har lest.

Boken følger Katherine, som begynte som ingenting for så å ende opp som stammor til the Tudors og en av de viktigste kvinnene i England på den tiden. Det er lenge siden jeg har lest noe særlig historie, så jeg er ikke sikker på hvor historisk riktig den er, og det er selvfølgelig begrenset hvor mange detaljer man vet om en slik person, men det virker sannsynlig, i hvert fall. Liker du historie, monarki, adel og storslått kjærlighet kommer du til å like denne. Handlingen er god, de fleste personene er noenlunde realistiske, men når det er sagt...

Den har en del problemer. Spesielt i begynnelsen av boken er det en del skifter i synsvinkel som er forvirrende og uventede, og det føles som om forfatteren ikke helt vet hva hun vil. Det kommer seg for så vidt utover i historien. Samtidig er det en del veldig viktige utviklinger i hovedpersonens tanker og væremåte som vi overhodet ikke får noen del i. Man går ikke fra å være en kysk og dydig klosterjente til å bli en stormforelsket elskerinne som har gått fra de fleste prinsippene hun holdt så fast før sånn helt uten videre. Forfatteren har i stedet for tatt den enkle veien ut og hoppet noen år fremover i tid. Det blir for vanskelig å tro på at dette er den samme hovedpersonen.

Likevel kommer boken likevel ut i pluss, og jeg vil anbefale den. Men ikke forvent dere et mesterverk, for det er den ikke. Men det er ikke bortkastet tid å lese den.