Gleder meg, gleder meg, gleder meeeg

I dag var jeg innom nanowrimo.org. NaNoWriMo begynner ikke før 1. november, men ca en måned før blir nettsiden "ny" igjen. Det vil si at alt innholdet fra året før blir slettet, det vil si, forumposter, wordcount, peptalks og diverse, for å gjøre plass til hordene som inntar nettsiden hvert øyeblikk.

Det å glede seg til noe er merkelig. Jeg tenker ikke så mye på NaNoWriMo til vanlig, men når jeg nå så at siden blir "wiped" innen slutten av uken begynte sommerfuglene å flakse rundt i magen, og hvis det går an å hoppe opp og ned på stolen mens man fremdeles sitter, så var det akkurat det jeg gjorde.

I fjor ble NaNoWriMo en suksess, med litt over 70 000 ord totalt, og målet på 50 000 nådd innen en uke. Men det hadde faktisk ikke så mye med saken å gjøre. Bare det med å sitte og jobbe med å realisere drømmen sin, samtidig som man skriver bare for gøy (når man skriver for ordtallets del blir det ikke så fryktelig bra, nødvendigvis). Jeg satt kanskje alene i leiligheten min, men jeg følte meg aldri alene - på nettsiden var det fullt av folk som drev med akkurat det samme som meg, og som trådte støttende til når det gikk tungt, og jublet sammen med meg når jeg ble ferdig.

Nettsamfunnet på NaNoWriMo er noe helt spesielt. Så godt som dødt resten av året våkner det til liv i oktober. Gamle venner finner hverandre, og man begynner planleggingen. Over hele verden sitter det mennesker, samtidig med en selv, og gjør på akkurat det samme - skriver en roman. I motsetning til andre "kreative" nettsider som jeg er medlem av er det utrolig oppbyggende å være der. I stedet for å dytte hverandre ned (alle vinner jo så sant de klarer å fullføre 50 000 ord) bygger man hverandre opp. Overalt i forumet finner man trøstende, støttende innlegg, folk som pusher på hverandre og hjelper hverandre, folk som ler med hverandre og ikke av hverandre, og folk som har det helt fantastisk, med en internhumor uten sidestykke.

Mitt håp nå er at jeg klarer å jobbe nok med oppgaven til å kunne ta meg tid til NaNoWriMo med god samvittighet. Ellers blir det NaNoWriMo med dårlig samvittighet. Ingen NaNoWriMo er ikke noe alternativ. Vi får se hvordan det går. Nå skal jeg jobbe litt, og glede meg litt, før jeg skriver litt oppgave, og så er det filmkveld og taco med L. Jeg gleder meg jammen til det også. Og så gleder jeg meg til å lese de nye bøkene mine, til å komme hjem til en ryddig leilighet, til å ha fri i helgen og til å dra på Ikea en gang snart. Ja, jeg gleder meg faktisk til Ikea, merkelig nok.

Nytt lass

I dag har jeg feiret studielånet ved å avlegge Norli et besøk. Herlighet så mye interessant de plutselig hadde inne! Jeg endte opp med fem bøker:

Angie Sage: Syren (som jeg har ønsket meg lenge, anbefales selv om det er YA)
Pierre Pevel: The Cardinal's Blades (foregår i et slags alternativt Paris i 1633, med drager og det hele. Jeg slukte de første tre kapitlene på bussen hjemover. Lover godt!)
Stephen Deas: The Adamantine Palace (nok en bok med drager på omslaget)
Stephen Deas: The Thief-taker's Apprentice (ser ikke ut til å være av samme serie som The Adamantine Palace. Kan bli interessant.)
Chris Wooding: Retribution Falls (offisielt min første ordentlige steampunk-bok, hvis man skal tro amazon og baksiden av boken. Den lover veldig, veldig godt.)

Imidlertid motsto jeg fristelsen til å kjøpe de neste bøkene i seriene jeg holder på med. Det får være måte på å friste skjebnen ;)

Ellers har jeg jobbet en del med oppgaven (sitter stort sett igjen på jobb - funker veldig bra), og nå holder jeg på å rydde, siden jeg får besøk i morgen. Travelt!

Over og ut :)

Lånekassen og diverse

Jeg finner på så fantastiske titler! Blir nesten overveldet av min egen genialitet her.

Beklager at jeg skriver så mye om Lånekassen, studielån, Lånekassen og atter Lånekassen, men det er stort sett det som er i hodet mitt for tiden. Om noen dager begynner jeg nok å bli i stand til å tenke på andre ting igjen, får vi håpe.

Uansett! I dag har Lånekassen registrert at jeg har signert gjeldsbrevet, og på nettsiden deres står det at pengene blir overført neste virkedag. Dette vil si at jeg sannsynligvis har pengene allerede i morgen, eller senest dagen etter. Med andre ord er jeg både lettet og glad og alt som godt er.

På fredag eller lørdag, alt etter hvilken av de to dagene som blir fridagen min, skal jeg unne meg en shoppingtur. Jeg hadde tenkt meg innom Platekompaniet for å kjøpe den siste CDen til Kamelot, men sist jeg var innom hadde de den ikke. Kanskje jeg må innom Apollon for å finne den. Ellers kan jeg selvfølgelig bestille den på nettet, men da blir det stort sett mer enn én CD... ;) Jeg må også innom en skobutikk. Sålen på skoene jeg har på meg nå holder på å løsne, enda jeg slett ikke har brukt dem spesielt mye. Og så må jeg gjøre det jeg hater mest av alt i verden, mer enn skoshopping til og med: bukseshopping. Grøss og gru.

Nei, ingen vits i å ta sorgene på forskudd. Jeg finner nok en bukse, skal man se. Ellers kan jeg trøste meg med sushi i kveld - sushi hjelper for alt.

Det jeg derimot IKKE trenger trøst til, er oppgaven, for en gangs skyld. Jeg er nå på litt over 15 sider, uten å ha skrevet noe idag, og sidekravet er på minst 70 sider. De 15 sidene mangler også noen kildehenvisninger og eksempler og litt utfyllende diskusjon, så de blir nok enda lenger... I tillegg har jeg ikke begynt på selve diskusjonsdelen. Skal se at jeg før jeg blir ferdig må begynne å kutte ned i stedet for å fylle ut :)

Nei, kanskje jeg bare skal slutte å skrive før alt blir bare fjas. Jeg har sånn lei tendens til å fortsette å skrive selv når jeg ikke lenger har noe å skrive om... :P

Gode nyheter

I går, mens jeg satt på jobb, kom det plutselig en sms fra Lånekassen til mobilen min. Dagen før hadde jeg resignert og egentlig gitt opp hele greia. For de som ennå måtte lure, til tross for tittelen på innlegget: Ja, jeg fikk innvilget studielån for dette semesteret også. Vanligvis er jo det å søke om studielån kun en formalitet, med mindre man allerede har studert i åtte år (som er det maksimale Lånekassen offisielt gir støtte til) og ber dem om å gjøre et unntak. Selv armert med en veldig god legeattest og et helt års ekstra studietid fra UiB var det ingen selvfølge at de skulle innvilge søknaden min, så jeg er utrolig lettet nå. Faktisk såpass lettet at jeg følte meg direkte syk i går kveld. Jeg har en tendens til det.

Det betyr at mine økonomiske bekymringer er over for tiden. Jeg får tre måneders studielån utbetalt på en gang, noe som betyr at jeg for første gang på lenge har det noenlunde romslig på den fronten. Så fort jeg får pengene utbetalt kan jeg med andre ord betale alt jeg skylder, sette noe over på sparekonto og likevel unne meg litt ekstra.

Med andre ord blir det nok en IKEA-tur på meg snart. Jeg har litt kjøkkenutstyr som bør oppdateres, i tillegg til at jeg har en ikke helt normal dilla på organiserings-ting (magasinholdere, bokser, hyller, og slikt). I tillegg "må" jeg innom Norli eller Studia for å kjøpe mitt halvårlige lass med penner og skrivebøker. For første gang på årevis har jeg faktisk nesten ingen skrivebøker igjen her hjemme. I tillegg skal jeg unne meg en tur til Black Design Shop for å se om jeg finner noe fint (kan man i det hele tatt gå inn dit UTEN å finne noe fint?) og til Platekompaniet. Men på den andre siden, tro det eller ei, skal jeg holde meg unna bøker og språkkurs. De pengene skal jeg spare til neste Londontur... eller prøve i hvert fall! ;) (Rettelse: Jeg skal kjøpe Chris Baty's "No Plot? No Problem!", men bare fordi jeg har ønsket meg den så lenge, og fordi det snart er NaNoWriMo)

For øyeblikket er det imidlertid noenlunde trangt - siden jeg fikk beskjed om studielånet i går, og ikke fikk signert gjeldsbrevet på altinn.no før ca kl. 1730 og det nå er helg, blir det ikke registrert hos dem før tidligst på mandag. Og så kan det ta opptil en uke før det blir utbetalt... Jaja. Det kommer når det kommer.

39 dager

I dag er det 39 dager igjen til NaNoWriMo. Jeg antar at dette er et innlegg for de spesielt interesserte, ettersom jeg såvidt jeg vet ikke kjenner noen som driver med NaNo. Kanskje dette er året for å møte noen?

I hvert fall. Jeg gleder meg intenst, og har begynt nedtellingen. NaNoWriMo, for den som måtte ha fortrengt alt jeg skrev om saken i fjor, er National Novel Writing Month (selv om den egentlig er internasjonal). På én måned, fra 1. til 30. november, skal man skrive en roman på minst 50 000 ord. 50 000 ord er ikke så mye til å være en roman, men hvis man vanligvis ikke skriver så mye er det ganske heftig.

I fjor kom jeg i mål på omtrent en uke. I år er målet mitt noe høyere. Jeg har tenkt å satse på 100 000 ord, og tror det skal gå bra. Hvis noen måtte lure har jeg oppgaven under kontroll. Faktisk! For tiden skriver jeg hver dag, og det går greit. Jeg har en plan!

Det jeg skal gjøre annerledes fra i fjor er:

1. Ha en plan for hvordan jeg skal få gjort nok av oppgaveskrivingen ved siden av så godt som full jobb og NaNo
2. Ha en plan for romanen
3. Kjøpe boken! ("No plot? No Problem!" - fantastisk tittel og veldig representativ for fjorårets resultat)
4. Få med meg minst ett skrivetreff i Bergen
5. Prøve å være LITT sosial midt i alt
6. Ha det enda gøyere!

Gleder meg! Noen andre som har vurdert å prøve NaNoWriMo?

I gang!

I dag har jeg endelig smadret skrivesperren og fått ordene ned på skjermen. Jeg skrev omtrent en side på jobb i dag (det var stille), og har satt meg ned for å skrive nå. I hvert fall tilsvarer det en side når jeg har riktig linjeavstand. Den ferdige teksten skal ha en linjeavstand på 1,5, men jeg klarer ikke å skrive med så stor linjeavstand - jeg føler bare jeg mister oversikten. Uansett er jeg i gang! Det beste er at jeg faktisk er fornøyd med det jeg har skrevet.

Når det er sagt, så har jeg oppdaget hvor mye lettere det er å jobbe med widescreen. Da kan man jobbe med flere dokumenter på en gang uten å måtte minimere og maksimere i hytt og pine - man kan bare rett og slett ha dem i tilsvarende full størrelse ved siden av hverandre. Praktisk!

Ellers er det en fyr på jobb nå som, etter først å ha vært virket veldig grei, har oppført seg som en skikkelig drittsekk mot min kollega fordi hun ikke ville bli med ham ut, og nå har han begynt å være unormalt hyggelig mot meg. Tror han ikke at vi som jobber der faktisk snakker sammen? Jeg aner ugler i mosen... Ikke at det er noe galt i at noen er hyggelig mot meg sånn sett, forutsatt at det ikke er baktanker med det, men... Tja.

Eller er det nå jeg ikke skal klage? Jaja. Hvem vet. Nå skal jeg i hvert fall skrive oppgave, og så skal jeg se om jeg kan finne på et eller annet (hva som helst) før jeg skal legge meg. Rastløs? Jeg? Hva for noe?

Målsettinger

De siste dagene har vært merkelige. For to dager siden ble jeg ferdig med den siste uleste boken jeg hadde i bokhyllen min. Jeg ble også syk, noe som var merkelig i og med at det å være syk stort sett har vært min anledning til å krølle meg sammen i sengen med en god bok. Jeg har liksom ikke hatt lyst til å begynne på noe nytt siden jeg jo skal gjøre en innsats med oppgaven min nå.

Jeg oppdaget også (på nytt) at jeg har skrivesperre når det gjelder oppgaven. Jeg vet jo at jeg har innmari med prestasjonsangst, og det å vite at dette utkastet er det veilederen min skal lese, er skremmende. Hva om jeg har misforstått noe? Hva om alt er helt tåpelig og ingenting er riktig? Men jeg må bare fortsette å jobbe og prøve å fokusere på oppgaven og ikke alle tankene rundt den. Jeg har uansett fått skrevet et avsnitt, så jeg er i hvert fall i gang.

Ellers har jeg vært og sett The Last Airbender sammen med Å. i dag. Jeg hadde fryktet det verste, men slapp heldigvis å gå skuffet hjem. Det var ikke den beste filmen jeg har sett, og heller ikke de beste skuespillerprestasjonene, men den var helt grei, og jeg koste meg. Jeg ender nok opp med å kjøpe den på DVD, skal man se.

Angående tittelen på dette innlegget har jeg tenkt å sette opp noen mål for resten av året/begynnelsen på neste. Oppgaven står jo på toppen av listen - jeg har tenkt å være så godt som ferdig innen året er slutt, hvis jeg klarer, og bruke neste semester på finpuss og rettelser. Ellers er det noen bøker som skal leses, noen filmer som skal ses, bøker som skal kjøpes (jeg samler på stort sett alle bøkene til Ballistic Publishing, men har ikke hatt råd til å kjøpe noen på en stund) og ferdigheter som skal tilegnes. Det gjelder ikke japansk, som jeg tar pause fra til jeg er ferdig med oppgaven, men tegning. Jeg har lenge ønsket å bli flink nok til å få godkjent et bilde på epilogue.net, som er et av stedene hvor man kan vise sine fantasybilder på nettet og som har nokså strenge krav til kvalitet og innhold. Så langt har kvaliteten på bildene mine vært for lav, men jeg jobber fortsatt med saken. Jeg har en del å lære både når det gjelder anatomi, komposisjon og, vel, alt annet enn ansikter.

Jeg har etter langt om lenge konkludert med at jeg skal gi opp WriYe for i år, ettersom jeg ikke har fått skrevet noe på lenge og ligger laaangt etter målet mitt. MEN: jeg SKAL være med på NaNoWriMo i år også, og jeg skal skrive minst 100 000 ord. I fjor klarte jeg kravet, som er på 50 000 ord, på omtrent en uke, så hvis jeg setter av to uker burde det gå greit. Hvis jeg faktisk ikke stresser med å skrive før det kan jeg faktisk bruke litt tid på handlingen i stedet for.

Nei, jeg får ta og legge mine planer før jeg går og legger meg. Neste uke blir travel som fy, så jeg får slappe av når jeg kan... I morgen blir det en hektisk dag på jobb, mandag er det jobb og trening (hvis jeg har blitt frisk nok), tirsdag er det tur med I., onsdag er det først lege, så jobb, så Lovsang Bergen med L., torsdag er det jobb og trening, fredag er det jobb, og så er det helg. Pluss oppgaveskriving hver dag i tillegg til alt dette andre... Jaja. Jeg må nok snart roe ned tenker jeg...

En haug med bøker, pluss litt til *redigert*

I det siste har jeg lest som en gal. Det har vært en fin blanding av bøker jeg ikke har klart å legge fra meg, bøker jeg bare har villet bli ferdig med fortest mulig, og noen som jeg har lest bare for å bli kvitt alle distraksjonene i bokhyllen. Uleste bøker i min bokhylle stresser meg. I går kveld (les: i natt) ble jeg ferdig med den siste av dem. (Se slutten av innlegget for bokanmeldelser) Det er litt deilig og litt skummelt – nå MÅ jeg fokusere på oppgaven igjen. Og skrivingen. Jeg har riktignok gitt opp WriYe for i år, men i følge både legen og psykologen min bør jeg ikke slutte å skrive for gøy selv om jeg skal skrive oppgave.

Når det gjelder livet elles var det oppvisning med dansegruppen på lørdag. Det gikk, som ventet, ikke akkurat strålende, men greit nok, går jeg ut fra. Jeg vil ikke tenke mer på det, siden jeg har en tendens til å gjøre ting verre enn det de er. Det reddet uansett dagen at jeg traff min bror E. over en kopp kaffe etterpå – det var utrolig koselig.

I dag forsov jeg meg forøvrig for første gang på lenge. Jeg pleier vanligvis å sove ganske lett, så selv om jeg leste til halv to i natt trodde jeg ikke det skulle være noe problem. Men jeg sov som en stein. Kanskje jeg er lettet over å være ferdig med alle bøkene, hva vet jeg. Som sagt blir jeg stresset av å ha mange uleste bøker... I hvert fall våknet jeg ikke av verken to vekkerklokker, der den ene står slik at jeg må stå opp for å rekke slumreknappen, og våknet 20 minutter etter at jeg skulle ha stått på busstoppet på vei til jobb. I tillegg brukte selvfølgelig bussen veldig mye lenger tid enn den skulle, så en liten forsinkelse ble plutselig en stor... Heldigvis ble ikke sjefen sur, det er jo ikke vanlig at jeg forsover meg.

Da er det over til bokanmeldelsene, eller hva man skal kalle dem.

Camilla Läckberg - Fyrvokteren

Jeg hadde høye forventninger til denne boken. Jeg elsker krim, og har elsket alle de andre bøkene Läckberg har skrevet. Ikke bare er det gode plot, men i motsetning til mange krimbøker følger man hovedpersonene tett, og hele serien har en overhengende plotlinje for hovedpersonene, noenlunde uavhengig av selve krimplottet. Når det gjelder selve krimplottet får ikke bare HVEM som gjorde det plass, men også hele motivasjonen med HVORFOR. Det liker jeg.

Som vanlig klarte jeg knapt å legge fra meg boken før den var ferdig, riktignok i mindre grad enn for de forrige. Plottet var bra og vellaget, selv om jeg følte det kanskje var litt mer forutsigelig enn de tidligere romanene. Det overnaturlige har mye større plass enn tidligere. Sentralt i handlingen er øya som heter Gråskär, men som kalles Gastholmen. Det sies at de som dør på Gastholmen aldri drar derfra, og den nåværende eieren kan se og høre dem.

Uavhengig av om man tror på det overnaturlige eller ikke er Fyrvokteren nervepirrende og til tider ekkel lesning, spesielt når det er mørkt og det regner og blåser ute, selv om det ikke er en grøsser. (I hvert fall for en lettskremt person med god fantasi!) Läckberg legger ikke fingrene imellom når hun skildrer samfunnets skyggesider, og det håper jeg hun aldri gjør. Anbefales!

Jacqueline Carey - Naamah's Kiss

Å lese bøker som man har skyhøye forventninger til, er alltid skummelt. Når det gjelder Jacqueline Careys bøker er forventningene mine mer enn skyhøye, mer for noen annen bokserie (kanskje med unntak av Harry Potter-bøkene og the Kingkiller Chronicles). Hver eneste gang jeg har lest noen av bøkene hennes (de seks foregående) har jeg sittet klistret til stolen, ute av stand til å legge fra meg boken før jeg var ferdig. Derfor tok det litt tid før jeg våget å gyve løs på boken, rett og slett fordi jeg var redd for å bli skuffet. Jeg pleier jo å ta feil når det gjelder bøker for tiden.

Det gjorde jeg IKKE denne gangen. Jeg leste til langt på natt, jeg leste på jobb, og jeg leste langt utover neste kveld. Med sine 700 sider setter det vel litt perspektiv på hvor intenst den ble lest, og likevel føler jeg ikke at jeg gikk glipp av noe.

Boken er den syvende boken som ble skrevet om det universet den foregår i, og har andre hovedpersoner enn de to foregående trilogiene. Handlingen begynner ca 100 år etter der forrige trilogi sluttet. Det var litt uvant i begynnelsen, før det gikk opp for meg når handlingen faktisk foregikk, men nå er jo ikke jeg så flink til å være oppmerksom på slike ting. Universet er basert på vårt eget, så man kjenner igjen hvilke land som de forskjellige rikene er basert på. Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av dette, men i disse bøkene er det usedvanlig bra gjort.

Jeg har ingenting negativt å skrive om bøkene. Persongalleriet er fantastisk – troverdige og levende – og handlingen henger godt sammen. Til tross for at skjebnen spiller en stor rolle, er handlingen likevel overraskende og spennende, og man går ikke automatisk ut fra at alt går bra til slutt. Dette er kanskje en dårlig anmeldelse, men det er en fantastisk bok.

Kjærlighetskoden

Jeg husker ikke forfatteren for øyeblikket, men skal oppdatere når jeg kommer hjem. Kjærlighetskoden er en selvhjelpsbok, skrevet for par som sliter med forholdet, og den eneste grunnen til at jeg har den er at jeg glemte å avbestille hos bokklubben min, og deretter glemte å sende den i retur. Ja, jeg er glemsom.

Når det er sagt, er ikke boken så verst. Jeg kjenner igjen en del ting jeg har lært hos psykologen, og det meste er fornuftig. Som for eksempel å gå ut av en situasjon som eskalerer ut av proporsjoner, og mentalt distansere seg fra det som får en til å miste besinnelsen eller gå i forsvarsposisjon så man kan takle det på en rolig måte. Blant annet. Til å være en bok som i så stor grad er irrelevant for min del, tatt i betraktning at jeg ikke akkurat er i et forhold, var den overraskende grei.


Agatha Christie – 4 Classic Cases

Det finnes ørten bøker som heter 4 Classic Cases og er skrevet av Agatha Christie, simpelthen fordi hun har skrevet så mange bøker, og de er av en ideell lengde til å gi ut i samleutgaver. Denne boken inneholder, ikke i kronologisk rekkefølge, Sad Cypress, Evil under the Sun, Three Act Tragedy og The Hollow.

Det er ikke så mye å skrive om Agatha Christies bøker, egentlig. De er typisk Whodunnit-krim, og med geniale twist som gjør at man ikke vet hvem det er før på siste side. Når det er sagt, er ikke noen av romanene i samleboken av mine favoritter. Evil under the Sun er riktignok mest i den kategorien fordi jeg både har lest den før og sett den på fjernsyn, det samme med Three Act Tragedy. Jeg elsker Christies bøker, men de fleste er ikke av en type som kan leses om og om igjen. Plottet er selvfølgelig bra, men om jeg skriver noe mer detaljert røper jeg hele greia, så det skal jeg ikke gjøre. Ellers må jeg si at det aller beste med bøkene, som ikke kommer frem i filmene i like stor grad, er hvordan Poirot blir beskrevet av de andre personene. Han blir beskrevet som den ufordragelige, arrogante og forfengelige, men akk så geniale, fjotten han faktisk er.

Paul Hoffman – Left Hand of God

Dette var en bok jeg gledet meg til. Men så, dessverre, endte jeg opp med å glede meg til å bli ferdig med den. Den kunne ha blitt veldig, veldig bra, men så klarer forfatteren å ødelegge det meste.

For det første. Hva er det med en person med et navn med kun ett ord, med en stor bokstav midt i? Det er ingen grunn til det! Skal du absolutt gi ham stor bokstav, så gi ham i det minste et mellomrom, så det er tydelig at det er to navn. Eller i det minste en bindestrek. Det har irritert meg gjennom HELE boken. Jeg er muligens sneversynt, men det er jo ikke noe POENG med det.

For det andre. Kjære forfatter. Du har brukt den første fjerdedelen av boken til å vise hvor tragisk oppveksten til hovedpersonen var, hvor forferdelig det var og hvor følelsesmessig avstumpet han ble. Det er faktisk nok. Vi skjønner dette. Du trenger ikke forklare hvorfor han ikke skjønner vennlige gester når du allerede har vist tydelig at han ikke kan huske å ha vært borti vennlighet før. For å si det sånn: Du trenger ikke banke det inn i hodene våre med makt. Vi skjønner det. Helt sant.

For det tredje. Ikke fortell meg at et rike med stolte krigertradisjoner, som bruker så mye tid og krefter på å trene opp styrkene sine og som ikke har tapt et eneste slag på 20 år, gjør den tabben du insisterer på at de gjør. Seriøst. De er kanskje stolte og altfor opptatt av rang, men de gjør IKKE en slik tabbe. Det nekter jeg å tro på.

For det fjerde. Det er ingenting i boken din som tyder på at dette er en verden som er basert på vår egen. Når du da legger inn navn på steder og folk som faktisk finnes, men som ikke er der de er på ordentlig, får jeg lyst til å bare legge fra meg boken. Har du brukt noe tid på worldbuilding i det hele tatt? For eksempel er det et folkeslag som heter Norwegians. Men de bor ikke i nord! Har du i det hele tatt giddet å sette deg inn i hvor ordet ”Norwegian” faktisk kommer fra? I tillegg finnes York et sted sånn midt i Europa. Som om ikke det er nok, er det et folkeslag som kalles Antagonists – yeah right, som om noen hadde kalt dem det på ordentlig.

For det femte. Boken begynner rimelig heftig, og det er deler av den første fjerdedelen hvor du sitter og leser med en klump i magen. Denne delen er velskrevet, og jeg elsker den. Men med en så seriøs førstedel ødelegger det noe vanvittig når resten virker som en parodi eller kariktur. Det er flere ganger jeg bare ble sittende og ikke vite om jeg skulle le eller gråte. Når leseren sitter og klør seg i hodet og sier ”hæ?!” er det IKKE noe godt tegn. En god del av persongalleriet er firkantet og stivt, og man får ikke noe sympati for dem, handlingen er usannsynlig og ikke helt troverdig (hovedpersonen blir bedre til å slåss etter et slag i hodet? Virkelig? Var det det beste du kom på?) og folk gjør ting som er ”out of character.”

Romanen hadde stort potensiale, men levde dessverre ikke opp til det.

Akkurat nå...

Akkurat nå...

- Holder jeg på med de første setningene i det nye utkastet til masteroppgaven min. Det vil si, jeg oppdaget akkurat at jeg hadde skrevet dem tidligere. Så nå holder jeg på å prøve å få frem avsnitt nummer fire. Jeg har ikke klart å slappe av på flere dager, så nå var det på tide å ta ordentlig fatt igjen... tatt i betraktning at jeg egentlig skulle vært ferdig med dette utkastet allerede. Jaja. Veilederen min får finne seg i å vente på meg. Det er hun vant til...

- Holder jeg på å lese Fyrvokteren av Camilla Läckberg. Jeg trodde bøkene hennes var overvurdert, men jeg lånte alle bøkene av mamma i sommer og slukte dem så fort jeg overhodet klarte å lese. Nå har jeg endelig fått låne den siste av mamma OG er ferdig med de andre bøkene jeg har holdt på med, så nå står den for tur.

- Holder jeg så smått på med Å. sin overraskelse igjen. Ja, den som hun egentlig skulle få som adventskalender i fjor. Det er visst ikke bare veilederen min som er vant til å vente på meg... Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, sies det, så vi får håpe at Å. synes det. Sånn helt personlig vil jeg gjerne få den ferdig også, siden jeg jo ikke kan snakke om den før det. Jeg gleder meg! (Unnskyld, Å., jeg kunne ikke dy meg. Du får heller ta igjen ved å mase litt)

- Er det to dager til danseoppvisning. Jeg gleder meg faktisk! Jeg gleder meg til trening i dag også, til og med. Jeg tror jeg har funnet tilbake til en hittil sviktende motivasjon, noe som jo er helt fantastisk. Kanskje det har noe med å gjøre at jeg har blitt litt treningsnarkoman i det siste, men likevel har klart å unngå å overdrive. Som for eksempel å ikke trene mer enn en gang om dagen, og ikke trene akkurat det samme flere dager på rad. Ellers gleder jeg meg til neste lønning - da skal jeg kjøpe DVD-settet som følger etter de treningsDVDene jeg holder på med nå. De heter Ultimate Results, og det er en helt merkelig følelse å skulle ha noe som er for viderekomne. Men jeg kjenner at jeg kommer i stadig bedre form og blir stadig sterkere. Det er gøy!

- Har Garage, som er i samme bygg som hotellet jeg jobber i, 20-årsjubileum. Jeg føler jeg burde si noe sånt som at det var jammen fint, og hurra, og alt det der. Men faktum er at jeg skal si hurra når uken er over og jeg slipper å høre trommer hele døgnet.

- Er jeg sur på Lånekassen. De har utvidet behandlingstiden på søknaden min med to uker, så snart gir jeg opp å vente. Jaja... Når det går fort med dem, så går det vanvittig fort, men når det ikke gjør det, så går det så INNMARI sakte!

- Har jeg glemt de andre punktene jeg skulle skrive. Jeg kommer vel på dem etter hvert...

Shadow of the Apt: Empire in Black and Gold

Dette innlegget har jeg gledet meg til å skrive. Jeg liker vanligvis ikke å innrømme at jeg har tatt feil, men dette er et unntakstilfelle. Jeg skal ikke dytte min mening på noen, men det faktum at jeg var nær ved å hoppe opp og ned av glede da jeg fant ut at det var utgitt tre bøker til i serien sier vel sitt.

Shadow of the Apt er en fantasy-serie satt i en verden som ikke er helt lik de fleste fantasy-univers. Hvis du har sterk insektfobi bør du kanskje revurdere om du skal lese serien, for å si det sånn. I stedet for å ha de typiske rasene - mennesker, alver, dverger - er de ulike rasene basert på forskjellige typer insekter. Selv om det unektelig er originalt høres det kanskje ikke så kult ut - men les et par kapitler, så forandrer du mening.

Hovedhandlingen i den første boken er at vepserasen utvider sitt keiserrike og stadig legger flere land og byer under seg. Det er mange raser som bor i Lowlands, og hvem som styrer har forandret seg radikalt de siste hundreårene. For øyeblikket er det billerasen som dominerer - hardarbeidende, logiske mennesker med evne for industri, og man tenker tilbake på vår egen verdens industrielle revolusjon. Ting tyder på at spenningen mellom rasene kommer til å bli viktigere i senere bøker.

Det jeg elsker med bøkene er at noe som kunne blitt merkelig og rart og strengt tatt litt kjedelig blir beskrevet på en naturlig, interessant måte. I tillegg får man innblikk i flere sider av konfliktene, ikke bare den "gode" siden. Det er nesten utrolig hvordan de ulike insektene får vist ulike sider av menneskenaturen. For eksempel er møllfolket, svermerne, opptatt av jærtegn og profetier og magi. Billefolket er hardarbeidende realister som ikke tror på noe som helst med magi, men som konstruerer fantastiske maskiner. Og så videre. Og likevel er ikke hver person kun en representant for sin rase, men hele, mangfoldige personer som virker helt naturlige.

Anbefales!

Som en liten ettertanke så jeg på dagbladet.no at Game of Thrones av George R. R. Martin skal bli TV-serie. Det er nok noe å glede seg til. Jeg var ikke noen kjempefan av bøkene, men tror nok likevel jeg skal se den hvis jeg får tak i den.

Poetry for the Poisoned

Jeg har endelig fått hørt en del på Kamelots nye album, Poetry for the Poisoned. Jeg pleier vanligvis ikke å skrive om musikk her, men noe må jeg da gjøre. Jeg klarer ikke å slutte å høre på den lenge nok til faktisk å gå og legge meg. Ny skrivemusikk? Definitivt.

Kamelot har vært yndlingsbandet mitt en god stund, men dette er det første av albumene deres jeg virkelig har ventet på og som jeg har visst om på forhånd. Jeg er vanligvis utrolig dårlig til å følge med på det som blir utgitt, eller noe som helst (jeg klarer stort sett aldri å huske bursdagene til selv mine beste venner, for å nevne én ting), men takket være Facebook er det jo faktisk mulig selv for meg å huske slike ting.

Uansett, jeg anbefaler på det sterkeste å sjekke ut musikken deres. Det er klassifisert som epic metal, men man trenger ikke like hard musikk for å like dem (selv om det er en fordel). De er helt geniale på melodier og harmonier, man blir bare gående og synge på sangene deres. Det nye albumet er IKKE noe unntak.

Jeg skal ikke late som om jeg plutselig er flink til å skrive om musikk, men tatt i betraktning at jeg ofte skriver om det å skrive, og Kamelot er min skrivemusikk nummer én, var det verdt å nevne. Merkelig hvor mange idéer man kan få bare av melodier!

Tegner igjen

I dag har jeg endelig begynt å tegne igjen. Takket være at L., som var på besøk hos meg i dag, hadde lyst til å prøve tegnebrettet mitt, slo jeg endelig på igjen den gamle PCen min (for et tiltak!) og tegnet litt. Jeg ble sittende og tegne en stund etter at hun hadde gått, og dette er resultatet. Fargene er ikke helt bra, jeg burde ha brukt litt flere farger for å balansere ut alt det gulgrønne, men jeg gidder ikke gjøre mer på dette, for å være helt ærlig.



Større bilde kan ses på min deviantART-side.

Setter pris på tilbakemeldinger ;)

Enda et skritt videre

Jeg er ikke noe god til å vente. Det vet vel de fleste som kjenner meg, selv om jeg ikke er helt på nivå med mamma ennå (som forøvrig er helt fantastisk, men som sagt ikke verdens mest tålmodige sjel). At jeg har klart å vente på lånekassen såpass lenge uten å bli fullstendig gal (selv om jeg skal overlate til andre å bedømme akkurat det - hva vet vel jeg, om jeg var gal ville jeg kanskje trodd jeg var normal) er i og for seg en milepæl i seg selv.

I dag fikk jeg endelig svar på min e-post til dem om hvorvidt jeg sendte inn riktig søknad (Catrine blir litt stresset når de ber meg sende inn Søknadsskjema B, som ikke ligger i listen over søknader). Jeg hadde tatt en sjanse og sendt inn vanlig nettsøknad, men var litt (eller veldig) urolig over hvorvidt det var riktig eller ikke. I dag fikk jeg bekreftet at det var det, og det er nå tre uker igjen å vente, sånn cirka. Jeg kjenner meg plutselig litt lettere og skjønner litt bedre hvorfor jeg har slitt sånn med å få sove i det siste, og vært så sliten. Jeg er altfor flink til å bekymre meg selv syk.

I tillegg fikk jeg gjort en del med oppgaven i går. Jeg holder på å se gjennom det jeg har skrevet og se hva som må forandres på, og har kommet gjennom omtrent en tredjedel av stoffet. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg tenkte at det i det hele tatt var et alternativ å kunne levere i mai - noen deler er ganske bra, mens andre deler er helt horrible og kan overhodet ikke brukes. Men det er i hvert fall greit å få litt oversikt.

Som om ikke det var nok, fikk jeg skrevet litt av bakgrunnsstoffet til bokprosjektene mine. Det var utrolig gøy! Til slutt måtte jeg bare tvinge meg selv til å legge vekk penn og papir og legge meg til å sove. Det gikk ikke så veldig bra... :P

I det store og det hele er jeg fornøyd med gårsdagen, selv om jeg ikke fikk ryddet eller vasket opp eller støvsugd eller... I det hele tatt. Bok og oppgave og trening og nå Lånekassen - kanskje jeg snart klarer å slappe av i tillegg?