Nye skisser

Vel, da er jeg oppe altfor sent igjen, men det er fordi jeg endelig har tegnet igjen. Stort sett har jeg bare drevet og jobbet videre med skisser jeg allerede har, men det er da noe. Her er begge to, først en som er ferdig, og en som mangler... en del. Jeg vet ikke om jeg kommer til å jobbe like mye med resten av bildet som jeg har gjort med ansiktet, ellers er det mulig at jeg bare beholder det som det er... Vi får se!


Setter pris på tilbakemelding, som alltid :) For en litt større versjon, bare klikk på bildet du vil forstørre.

China Miéville: Kraken

Det er veldig lenge siden sist jeg leste en bok jeg bare ikke klarte å legge fra meg. Kraken av China Miéville var akkurat en slik bok. Den ble kjøpt litt på impuls, og litt fordi jeg har sett China Miéville på prisvinner-lister både her og der. Jeg har ikke angret et sekund. Jeg har lest den overalt – på bussen, i stille perioder på jobb (og på vei opp og ned trapper der), i sengen, hjemme, you name it. Et lite glimt av hva boken handler om:

“Deep in the research wing of the Natural History Museum is a prize specimen, something that comes along much less often than once in a lifetime: a perfect, and perfectly preserved, giant squid. But what does it mean when the creature suddenly and impossibly disappears?

For curator Billy Harrow it’s the start of a headlong pitch into a London of warring cults, surreal magic, apostates and assassins. It might just be that the creature he’s been preserving is more than a biological rarity: there are those who are sure it’s a god.

A god that someone is hoping will end the world.”

Boken foregår altså i London, men i Londons underverden, en underverden som vanlige mennesker med vanlige liv sjelden eller aldri kommer i kontakt med. Slik sett minner den en del om Neil Gaiman’s Neverwhere, men mørkere, mer brutal og mer… apokalyptisk. Forfatteren selv kaller sin sjanger for “weird fiction,” og man kan skjønne hvorfor. Her er en gjengleder som ikke lenger er materialisert, men som er en “levende” tatovering på ryggen til en annen mann. Her er mennesker som har blitt gjort om til redskaper. Leiemordere uten samvittighet som dreper på de mest oppfinnsomme måter. Jeg kunne fortsatt listen, men det ville ødelegge gleden ved å finne det ut selv.

Det som er fantastisk med boken er at de merkelige hendelsene og idéene aldri tar fokuset vekk fra det viktigste: God kvalitet på skrivingen, et godt plott og et godt persongalleri. Miéville har en eller annen evne til å bruke et språk som drar deg inn fra første setning og holder tak til boken er ferdig. Det var en ren nytelse å lese boken, hvis man kan si det om en bok som er såpass mørk. Til tider var den ganske så forvirrende, men bare der den måtte være det.

Persongalleriet er variert og troverdig. Det finnes ingen perfekte personer i boken, men han har heller ikke overkompensert i skrekk for å ha for perfekte personer, så du finner ingen påtatte feil og mangler eller personer som er irriterende i sin mangelfullhet. Noen har skrevet at hovedpersonen er litt "bland" og lite minneverdig, og jeg ser den. Etter min mening, med så mange elementer i boken og en så rik og merkelig verden er det lett at det blir "overload." Det virker på mange måter som om hovedpersonen spiller en slags birolle i boken - for noen fungerer det, for andre ikke. For meg fungerer det.

Generelt synes jeg at plottet har fin fremdrift uten å miste energien ut i boken. Den er kanskje noe tung rundt midten, men tar seg fint opp igjen mot slutten. Endelsen var troverdig og logisk konsistent med resten av boken, og selv om jeg ble overrasket over vendingen den tok, var den ikke ute av sync med resten av boken, og veldig “riktig”. Er det noe jeg hater, så er det når forfattere er så opptatt av å komme med en overraskende slutt at de ikke bygger opp til den, og det er ingenting i resten av boken som skulle tilsi at det kunne ende slik. En avslutning med twist som er godt laget, derimot, får deg først overrasket, og så nikker du gjenkjennende etter hvert som ting klikker på plass i hodet ditt.

Logisk konsistens er også noe av det jeg liker ved boken. Fellen mange fantasy-forfattere som skriver fra vår verden (med en twist) faller i, er at de ikke bruker nok tid på å sikre seg at det de finner opp (magi, vesner, you name it) ikke motsier hverandre, at det gir mening. Det at man slipper å lage en hel verden gjør bare at man må bruke desto mer tid på å få alt til å “stemme.” Jeg føler Miéville gjør dette veldig bra – settingen er variert, original og til tider merkelig og med regler man ikke helt vet hva er, men man føler aldri at den motsier seg selv, og når han skriver at noe er slik, så er det slik.

Jeg kunne fortsatt i en evighet med å skryte av boken. Vanligvis prøver jeg å finne i hvert fall noen feil jeg kunne ha påpekt, for å få en velbalansert anmeldelse, men faktum er at jeg ikke finner noen. Jeg elsker den. Jeg kan ikke vente til jeg får kjøpt flere av Miévilles bøker, og i mellomtiden er det fullt mulig at jeg leser Kraken en gang til. Det er mulig jeg har fått meg en ny yndlingsforfatter, for å si det slik…

ETA: Jeg skrev en hel anmeldelse, og så glemte jeg å nevne "the bad guys" (har vi noe bra ord for dem på norsk?)! Er det mulig? Kraken har noen av de beste villains jeg har lest noensinne. Goss and Subby, for eksempel, får det virkelig til å gå kaldt nedover ryggen på deg, og de er virkelig bra skrevet. The Tattoo er på mange måter nesten vel så skummel, og hele ideen om en bad guy som har blitt til en levende tatovering på ryggen til en annen mann er genial. Det finnes flere, men jeg vil ikke røpe noe mer om handlingen, så jeg lar det bli med det.

Snakker om høyfrekvente blogginnlegg... To på én dag, hva blir det neste? Jeg måtte bare skrive nå, for jeg har vært innom Norli etter jobb og kjøpt bøker. (Jeg har oppgavefri i morgen nemlig...) Jeg skulle bare kjøpe én, og følte meg veldig flink som la fra meg de jeg ikke hadde så ekstremt lyst på, til jeg kom til kassen og oppdaget at jeg sto med fire bøker i hånden. Jaja. Her er de jeg kjøpte:

China Miéville: Kraken
Å kjøpe bok som handler om en kjempeblekksprut (blant annet) og har tentakler på omslaget er kanskje ingen god idé når man har tentakkelfobi og mister nattesøvnen av alt som har med blekksprutaktige dyr å gjøre. Men foreløpig, etter 25 sider, angrer jeg ikke. Måten Miéville bruker ordene for å vekke atmosfæriske bilder i hodet er helt fantastisk. Jeg kan virkelig skjønne hvorfor han har vunnet pris etter pris for sine bøker.

Eoin Colfer: Artemis Fowl and The Time Paradox
Jeg oppdaget plutselig at det hadde kommet ut flere Artemis Fowl-bøker enn jeg hadde rukket å lese. Jeg kjøpte bare den ene nå, men tenkte det kunne være greit med litt lett lesning. Det lille avsnittet jeg leste i bokhandelen lover i hvert fall godt, selv om jeg ikke er så veldig fan av tidsreiser og slike forviklinger i utgangspunktet.

Jim Butcher: Grave Peril (Dresden Files nummer 3)
Denne boken har jeg overhodet ingen forventninger til. Det vil si, jeg forventer at den er bra, for det er jo tross alt Dresden Files vi snakker om, men jeg aner verken hva den handler om eller hva som skjer. Det var ikke viktig i kjøpsøyeblikket, for å si det sånn... ;)

Elizabeth Moon: Oath of Fealty
Det er bare en uke eller to siden jeg oppdaget at Elizabeth Moon hadde kommet med en ny bok fra Paksenarrion-universet. Paksenarrion-serien var (med unntak av Ringenes Herre) det som virkelig fikk meg hektet på fantasy. Jeg var temmelig giret, for å si det mildt. Boken fortsetter på sett og vis der de forrige slapp, men det er ikke Paksenarrion som er hovedperson denne gangen. Jeg er fryktelig spent; nesten slik at jeg ikke helt tør å begynne å lese i tilfelle den faktisk ikke er bra...

Det er godt med det som er gjort...

Det er visst tiden for frekvente blogginnlegg. Jeg tror det er lenge siden jeg faktisk har postet hver dag, og jeg kjenner jeg må holde meg selv tilbake litt. Skrivekløen tar meg av og til.

I dag har jeg blitt ferdig med grunnarbeidet til oppgaven. Alle de ørten (ca 100) verbene som måtte sjekkes og dobbeltsjekkes før jeg kunne gå videre er unnagjort, og nå skal jeg ta meg en dag fri før jeg begynner å samle trådene.

Ellers oppdaget jeg nå at jeg ikke har noen flere bøker jeg ikke har lest i bokhyllen min. Vanligvis er det litt deilig, men nå er det litt kjedelig. Jeg tenkte at det å ta en tur til Norli og faktisk kjøpe noe er en passende måte å feire oppgave-fremskrittene på, og jeg har skrevet ut en hel liste med bøker jeg skal kjøpe i løpet av året. Stakkars lommebok! De fleste skal riktignok kjøpes i London, men likevel...

I går var jeg ute og jogget igjen. Jeg skulle egentlig bare ta meg en runde rundt Tveitavannet pluss litt til (jeg kommer liksom ikke i gang før jeg er nesten rundt uansett), og så tenkte jeg at jeg kunne ta den veien ned mot Brann Stadion som jeg jogget sist. Meen så skulle jeg bare litt til, og så var jeg plutselig langt forbi stadion, uten at det gikk noen sideveier dit jeg skulle. Så jeg endte helt nede hos legen min i Bjørnsonsgate, jogget opp til Haukeland igjen og så hjem langs Nattlandsveien. Det tok en og en halv time, og jeg forbrant 960 kalorier (jeg elsker pulsklokken min!). Gjett om jeg var sulten da jeg sto etterpå og skulle lage middag! (Deilig risotto som jeg har lært av Å.) Jeg ble ganske overrasket over at jeg ikke var støl i dag - sist gang kunne jeg knapt gå - men sliten er jeg i hvert fall. Det er godt med hviledag i dag.

Nei, nå er visst snart arbeidsdagen over og jeg må stenge og pakke sammen. Snart er det kino med I., og så er det hjem og plotte historier eller lese. For en herlig dag!

Douglas Adams: Dirk Gentlys Holistiske Detektivbyrå

Jeg må virkelig slutte å drive med alt mulig midt på natten - det er ikke rart jeg ikke får nok søvn for tiden. Nå skal jeg bare skrive dette innlegget, og så er det over og ut for i kveld. Av og til må man bare få skrevet ting mens man er i gang, før man mister inspirasjonen. Jeg ble endelig ferdig med Dirk Gentlys Holistiske Detektivbyrå, og tenkte jeg for én gangs skyld skulle være tidlig ute med å skrive anmeldelse før jeg glemmer hva den i det hele tatt handler om.

Det aller første som må ut av veien er det som angår oversettelsen. Jeg leste den norske oversettelsen, utelukkende fordi jeg fikk den til jul. IKKE les den. Ikke hvis du har mer enn et helt grunnleggende grep om norsk grammatikk. Det er helt forferdelig å sitte og lese og kjenne at man endelig, endelig begynner å komme litt inn i boken, for så å bli revet ut av det på grunn av at oversetteren ikke behersker og/å-reglene eller plasserer aksenttegn på ord som overhodet ikke skal ha dem (“en komfortabel én”, for eksempel). Jeg var svært nær å bare kaste boken i søppelkassen på grunn av det. Faktisk vurderte jeg å sende mail til forlaget og spørre hvorfor de ikke har kompetente korrekturlesere. Jeg er faktisk fristet til å kjøpe den engelske utgaven bare for å kunne vite hvordan teksten egentlig er.

Nok om det, og tilbake til boken. Jeg hatet boken hele første halvdel av den, selv om det muligens er fordi jeg ikke klarte å leve meg inn i den på grunn av alle feilene i oversettelsen. Men ikke bare det. Jeg likte ingen av hovedpersonene og klarte ikke å sympatisere med dem – faktisk syntes jeg det meste av det som skjedde var fullstendig poengløst og irriterende. Grensen mellom “morsomt på en snodig måte” og “irriterende og unødvendig” kan være utydelig og vanskelig å forholde seg til, og jeg synes av og til at Adams ikke klarer å holde seg på riktig side av den. Ting er ikke nødvendigvis morsomme selv om de er tilfeldige og overraskende.

Handlingen er litt både her og der i begynnelsen. Det tok lang tid før jeg følte at noe skjedde i det hele tatt, og jeg følte jeg bare hadde deler av et bilde som ikke hang sammen. Dette ble forsterket av det faktum at jeg ikke ante hvilke beskrivelser som var viktige og hvilke som jeg fint kunne skumme over. Detaljerte utgreiinger om hvordan Richards dataprogram fungerer er fullstendig unødvendig og har ingenting å si for handlingen. Det er bare kjedelig, og man får følelsen av at forfatteren vil vise seg.

Men: Rundt halvveis i boken skjedde det noe. Jeg begynte å få problemer med å legge den fra meg. Jeg merket at jeg sympatiserte med hovedpersonen og ville at han skulle lykkes, jeg merket at jeg følte med ham da ting gikk skeis. Etter at Dirk Gently selv (som ikke er hovedpersonen, for øvrig) gjør sin entré begynner ting å gå litt fortere, og man får en viss følelse av progresjon i handlingen.

Jeg har lest at mange mener at slutten er forvirrende. Jeg kan ikke si at jeg syntes det. Jeg syntes den var genial. Det var litt sånn “å, er det det boken handler om!” Jeg skal ikke røpe så mye, annet enn at en del av de tilsynelatende poengløse hendelsene tidligere i boken plutselig ga mening – men man må være tålmodig.

Det er også en viss fare for at oversettelsen ødela for mye av min opplevelse av første halvdel av boken, og det er mulig at jeg hadde likt den første delen vesentlig bedre hvis jeg hadde lest den en gang til. Hvis jeg skal gjøre det skal det i hvert fall være den engelske versjonen.

I bunn og grunn anbefaler jeg boken; den er original og forfriskende, og jeg har gått fra å mislike den sterkt til å synes at den var fullstendig briljant. Hopp over beskrivelsene av dataprogram og stol på at ting blir forklart til slutt, og ikke stol på at din oppfatning av sjanger og type er riktig… Den overrasket i hvert fall meg positivt.

Forandring fryder...

...og denne gangen er det ikke bloggen, men meg selv jeg snakker om. Etter ett og et halvt år som blondine har jeg herved blitt rødhåret. Jeg følte meg litt som om jeg hadde mistet en bøtte med rødmaling over hodet mitt etter at jeg farget det i går kveld. Det er ikke så utrolig stort utvalg av rødfarger i butikkene nå, så la meg si det slik... det kan ikke bli rødere. Jeg har angret bittelitt, spesielt rett etter at jeg farget det, men har nå konkludert med at jeg liker det. Dere kan selv se hvor rødt det er i profilbildet til høyre...

Ellers er det ikke mye nytt. Jeg har ikke vært flink å skrive oppgave i det siste, men jeg har derimot vært ganske flink til å trene. I går jogget jeg i over en time - først rundt Tveitavannet og så nesten ned til Brann stadion og opp igjen. Gjett hvem som var sliten da... Men samvittigheten var veldig god. Nå skal jeg bare se ferdig enda en So You Think You Can Dance-episode på nettet, og så skal jeg legge meg. Jeg får besøk i morgen, og leiligheten er BOMBET. Alt er skittent på kjøkkenet, skittentøy ligger overalt og... ja. En vesentlig innsats må til i morgen.

The Stormcaller av Tom Lloyd

Da har jeg offisielt lest ferdig den første boken i 2011 Reading Challenge. Det var The Stormcaller av Tom Lloyd, som jeg fikk til bursdagen av Å. I stedet for å skrive om handlingen med mine egne ord kopierer jeg bare teksten fra baksiden av boken:

“Isak is a white-eye, born bigger, more charismatic and more powerful than normal men… but with that power comes an unpredictable temper and an inner rage. Feared and despised by those around him, he dreams of a place in the army and a chance to live his own life, but the Gods have other plans for the intemperate teenager. Isak has been Chosen as heir-elect to the brooding Lord Bahl, the white-eye Lord of the Farlan.

The white-eyes were created to bring order out of chaos, for their magnetic charm and formidable strength makes them natural leaders of men. Lord Bahl is typical of the breed: he inspires and oppresses those around him in equal measure. He’s a difficult mentor for a boy every volatile as he is.

This is a time for revenge, and for the forging of empires. With mounting envy and malice, the men who would themselves be kings watch Isak as he is shaped and moulded to fulfil the prophecies that circle him like scavenger birds. The Gods are once again beginning to meddle in the affairs of men.”

Ideen om en person fra ingensteds som kommer og redder verden og som siden tidenes morgen har vært hovedperson i utallige profetier om dette er slett ikke ny i fantasy. Det var derfor en av de tingene jeg var innstilt på å ikke like ved denne boken. Vel, jeg tok feil. Jeg skal ikke gå inn på detaljer siden det vil røpe hele twisten, men la meg bare si at konseptet var litt mer originalt enn det virket i begynnelsen.

En god del av hovedpersonene var også veldig realistiske. Jeg liker spesielt Carel, som er en tidligere soldat i hovedstaden som nå er en slags reservefar for Isak. Dynamikken mellom de to er realistisk og likevel i stadig utvikling. Man ser virkelig Isaks utvikling ut fra hvordan han forholder seg til Carel, som er den eneste som egentlig kan få Isak til å roe seg ned når hans overnaturlig intense temperament tar over. Carel er den som får Isak til å oppføre seg som folk og ikke som “the colour of his eyes” eller, som folk flest ser det, som et udyr.

Boken er en av de bedre jeg har lest i det siste, og jeg kommer garantert til å lese den neste i serien, men det er likevel noen ting jeg ikke likte som jeg føler kunne blitt bedre om forfatteren hadde tatt seg tid til å se gjennom og redigere enda en gang.

For det første er enkelte deler av boken temmelig forvirrende. Det er lange perioder hvor man ikke aner hva som skjer, og man beskriver en ikke navngitt person som gjør ting man ikke vet hva er og ikke bryr seg om. Det kan kanskje fungere en gang eller to, men det blir litt for mye etter min smak, spesielt siden en del av det ikke har noen videre betydning før de siste kapitlene. Jeg hoppet over/skumleste en del av disse beskrivelsene og kan ikke si at jeg føler jeg gikk glipp av noe. Videre blir det i perioder så mange navn og personer å holde styr på som så ikke viser seg å ha noen særlig viktighet at jeg tok meg selv i å ikke få med meg de som faktisk var viktige å få med seg. 

Det andre er at deler av boken med fordel kunne ha vært kuttet ned for å få bedre grep om selve plottet og for å få bedre fremdrift. Ofte sitter karakterene og har endeløse diskusjoner om teologi, profetier og politikk uten at man vet hva som er viktig og uten at man helt klarer å følge med. Litt indirekte infodump, for å si det litt stygt. På samme måte blir slagscenene viet veldig mye oppmerksomhet, men selv om jeg forstår at en del lesere kan være interessert i det gjør det ingenting for å drive plottet videre. Det er nesten som om hele fremdriften tar seg en pause for så å ta seg opp igjen senere. Det er deler av plottet jeg vet jeg ikke har fått med meg i det hele tatt fordi jeg ikke orket å finlese samtalene og diskusjonene. 

Det høres kanskje ut som om jeg på bakgrunn av dette ikke liker boken, men det stemmer ikke. Jeg ble bare litt forvirret. På Goodreads har jeg sett at mange har likt boken etter å ha lest den en gang til, og kommer helt sikkert til å gjøre det jeg også bare for å se om jeg forstår ting bedre da. 

Samtidig elsker jeg miljøet boken foregår i. Det er løselig basert på middelalderen, men på mange måter er den mer realistisk enn mye annen fantasy er. Det er ikke akkurat noen sprudlende bok og de som opptrer i den er heller ikke det. Gudene er ikke bare snille, og verdenen er en hard verden å leve i. Den er også mer original enn jeg forventet, og har en del konsept som jeg elsker. Hvitøyene er et av dem, og selv om utførelsen var litt shaky her og der var det et forfriskende konsept.

I det store og det hele anbefaler jeg denne boken sterkt, men jeg tror kanskje ikke det er en bok som bør leses hvis du har en dårlig dag…