Det store skriveeventyret

Jeg føler jeg sier dette hvert år, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare NaNoWriMo i år. Helt til i går, da ordtallet passerte 45000 og etter hvert krøp opp mot og forbi de magiske 50k. Vanligvis er NaNoWriMo lett for meg. Jeg skriver fort og gale, bokstavelig talt, og pleier vanligvis ha et høyere mål. Om jeg ikke har det på begynnelsen av måneden får jeg det etter hvert. For tre år siden ble jeg ferdig på en uke. Året etter hadde jeg et mål på 100k, og i fjor begynte jeg på 50k og endte på 75k. I år...

I år har jeg ikke hatt oddsene med meg. Ikke like mye som før, siden jeg har hatt en jobb med rikelig skrivetid og mye fritid. I år jobber jeg 80% i en stilling som har litt mer faktisk innhold. Jeg har gått på sangkurs, jeg har prøvd å beholde et sosialt liv (litt mindre vellykket), jeg har hatt småoppdrag som oversetter i tillegg til jobben - for ikke å nevnte to travle utenlandsturer i løpet av måneden, pluss nytt piano som har distrahert meg noe innmari. På en måte føler jeg at i år er året da jeg virkelig har fortjent seieren.

Tittelen på dette innlegget er "det store skriveeventyret." Det er nemlig det det har vært i år. Jeg har nemlig ikke planlagt på forhånd. Jeg har selvsagt hatt noen ideer som har svirret rundt i hodet, og i og med at dette er oppfølgeren til romanen jeg skrev i fjor har jeg noen ting jeg visste måtte med, men hva, hvem, hvordan og når var litt uti det blå.

Resultatet ble ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Personer som skulle forbli de samme har forandret seg, forholdet dem i mellom er annerledes enn jeg hadde forestilt meg, ting skjer i annerledes rekkefølge og hele historien har tatt en ganske annen vendig enn jeg hadde forestilt meg. Det morsomme nå er at bok tre (som egentlig skulle være del to av bok to, hadde det ikke vært for at første del blir så lang) fortsatt kan begynne akkurat der jeg hadde tenkt.

Ble det bedre enn jeg hadde tenkt? Ja, jeg tror det. Jeg måtte ha noen forsøk på begynnelsen, men det hører med. Og nå på slutten føler jeg selve skrivingen er bedre enn den var i fjor. Ikke at den er bra - kvaliteten er nokså sjaber, men det er den alltid i mine førsteutkast. "Skriv først, tenk etterpå" er rådet som funket da jeg satt med skrivesperre i årevis, og det har jeg fortsatt med. Så får jeg heller ta en ekstra runde med redigering - det er tross alt vanskelig å redigere noe som ikke er der. Og språket er en temmelig lett del å endre på. Men selve fundamentet for fortellingen er jeg fornøyd med.

Det morsomme er selvsagt at jeg nok en gang har havnet tilbake der jeg startet, rent innholdsmessig. Jeg opplevde det i fjor også - jeg har hatt puslespillbrikkene til historien i årevis allerede, men jeg har bare ikke koblet hvordan de skal settes sammen. Jeg er veldig glad i puslespill, og når man skal pusle vanskelige motiv, som himmeldelen av et landskap, må man bare prøve og prøve i forskjellige kombinasjoner til man endelig finner noe som passer. Det er slik det er med skrivingen også - forskjellen på noe som funker og noe som ikke funker kan rett og slett bare være at noe bør byttes om, at det må vris litt om på, eller at karakterer byttes ut.

Den forrige NaNo-fortellingen min var en slags parademarsj av ting som var med i de første utkastene, for vel ti år siden, men som jeg senere fjernet fordi de ikke funket. Ett etter ett har de kommet tilbake, og plutselig har de vært det som fikk hele greia til å funke. Nok et bevis på at det ikke nødvendigvis er hva man gjør, men hvordan man gjør det som er viktig. Det viktigste er nok at jeg plutselig fant sammenhengen mellom tingene, og årsakene deres.

Det samme skjedde i år. Sjørøverkapteinen min er tilbake, det samme er trollmannen hans. Men der trollmannen var en veldig liten bifigur tidligere, har han nå blitt en av de viktigste. For jeg kom på at det eneste hovedpersonen min trenger, er et tilfluktssted og hjelp fra en trollmann. Sjørøverøya har begge deler.

Ikke bare det. En av yndlingsbyene mine er tilbake. Den er helt annerledes enn jeg planla, bortsett fra at den heter det samme, og i mitt hode er den samme sted. Fra å være et midlertidig stoppested stjal den showet - ikke bare skremte jeg meg selv mens jeg skrev, men de fant ut noe viktig og møtte en viktig karakter der som igjen satte hele dominorekka av hendelser i sving.

Jeg hadde alltid en mistanke om at den byen ikke helt var det den så ut som.

Nei, nå er det tilbake til jobbingen. Det har ikke blitt så mye blogging i det siste, av logiske årsaker, og jeg har liksom ikke rukket å kommentere på andres blogger heller. På en måte kom jeg litt ut av hele bloggingen en periode, hvor det føltes mest som et ork, så nå er jeg spent på å se hva jeg har gått glipp av.