Februarkrim del 2

Agatha Christie: Mysteriet i Vestindia



Når man har lest en hel del Christie-bøker, uten helt å vite hvilke fordi det er så lenge siden, og har sett enda flere filmatiseringer i påsken eller julen, ender man til slutt opp med å gruble over om man har lest boken før eller ikke. Noen Agatha Christie-bøker ligner da også veldig på hverandre. Mysteriet i Vestindia ligner veldig på en annen av hennes bøker, og jeg trodde også at det var den (holdt på å legge den fra meg fordi jeg for en gangs skyld husket hvem morderen var) før jeg kom på at det var en Poirot-bok som foregikk på en engelsk øy (Evil under the sun?), ikke Miss Marple i Karibien. Deler av det ene subplottet, det om de to parene, minnet også forferdelig mye om en annen Poirot-bok som endte på en annen måte, så jeg ble forvirret i så måte også.

Det er egentlig ikke så mye å si om denne boken. Miss Marple er sitt sedvanlige kløktige og koselige jeg, og noen av bipersonene er utrolig fornøyelige. Det er også ekstra vanskelig å si noe om handlingen, fordi det er så mye som har noe å si for slutten, så jeg er redd for å røpe for mye. Men et lite innblikk kan jeg røpe:

Miss Marple er altså på ferie i Karibien. Hun er skeptisk til hele konseptet, men man takker da ikke nei til en reise som faktisk er en gave. Det er en brokete samling med mennesker som ferierer på samme sted. Man har to par hvor man ikke er helt sikker på hvem av dem som er gift med hvem med det samme, man har en halvveis invalid og særdeles humørsyk millioner, de unge og entusiastiske men også plagede unge hotelleierne, en prest og hans søster og en skrytende gammel major som deler historier om alt han har opplevd. Disse historiene inkluderer også historier om - og et bilde av - en morder, som han trekker frem for å vise Miss Marple, blekner ved synet av en eller annen, og begynner å snakke om noe annet. Den samme natten dør han, tilsynelatende av en kombinasjon av altfor høyt blodtrykk og et høyt alkoholinntak. Men var det virkelig en naturlig død, og hadde han egentlig høyt blodtrykk i det hele tatt? Det ender opp med at han graves opp igjen, og obduksjonen viser at Miss Marples mistanker var korrekte.

Det jeg liker ved boken er at Miss Marple for en gangs skyld (av de bøkene jeg har lest med henne, riktignok) ikke blir behandlet som en av politiet. Hun blir sett på som en koselig gammel dame, og ikke mer enn det. Dette gjør imidlertid at hun kan fange opp ting politiet ikke får med seg, og ryktestrømmen har mer sannhet i seg enn man skulle tro. Boken setter også litt perspektiv på alt det man sier om folk. Hva skal til for at man regner noe for sant, når A har sagt noe til B som han har hørt av C, og så videre? Hva er det med ting som folk "bare vet"?

Ellers er boken akkurat som en krimbok skal være. God fremdrift, et plot som henger sammen og som likevel overrasker på slutten, karakterer man bryr seg om (noe som er grunnen til at det er mye krim jeg misliker). Når det er sagt trekker det ned at det er så lett å forveksle boken med andre Christie-bøker. Det er heller ingen bok som står ut som en man må lese igjen når man er ferdig, men ellers er den helt grei.

Agatha Christie: Styles-mysteriet



Kopiert fra baksiden av boken:
"Den rike gamle fru Inglethorp har giftet seg med en 20 år yngre lykkejeger. Da hun blir funnet myrdet - drept av en dose stryknin - er det ham mistanken i første rekke rettes mot. men så dukker Hercule Poirot opp, og saken viser seg å være vanskeligere enn som så."

Styles-mysteriet er den aller første Poirot-boken. Det merkes. Starten er kronglete, og jeg synes ikke begynnelsen eller det å fortelle alt fra Hastings sitt perspektiv fungerer. Det hjelper heller ikke at Hastings i høyeste grad bryr seg om det som skjer på Styles, ettersom han er den som er invitert som gjest og bryr seg om de mistenkte, og dette farger historiefortellingen. Det var også litt rart at hun skriver i første person, spesielt siden hun nesten alltid skriver i tredje. Jeg synes at Hastings virker temmelig tåpelig enkelte steder i boken. Det er heller ingen jevn progresjon i plottet; litt over halvveis føles det som om hele plottet stopper opp, og jeg trodde et øyeblikk at boken egentlig var slutt.

Når det er sagt, er plottet genialt, det bare kunne ha vært utført bedre. Jeg hadde ikke kunnet forutse den vendingen det tok, selv om jeg har lest boken minst én gang før. Førti sider før slutten mente jeg at jeg husket slutten, og tenkte "å, det var sant, det var jo X." Det var det ikke. Det var faktisk overhodet ikke X, selv om den personen var innblandet. Så feil kan man huske.

Til tross for irritasjonsmomentene anbefaler jeg boken, ettersom plottet (ikke utførelsen av det, men selve intrigen/mysteriet) er et av de bedre jeg har lest av Christes bøker. Jeg synes slutten var genial, og det var interessant å se Hercule Poirot før han ble "kjent" i England (i bøkene, altså). Poirot er og blir Poirot, men ettersom handlingen foregår under krigen og Poirot er i eksil i England med hjelp fra nettopp Styles, er det en desidert mindre snobbete Poirot enn jeg er vant til.

Kommer

Jeg hadde egentlig bare tenkt å ha ett "Februarkrim"-innlegg, men så hadde jeg visst to bøker igjen å lese. Dessuten var jeg plutselig innom Norli mens jeg ventet på bussen, og da kom det visst to P.D. James-bøker i hendene mine. Jeg skjønner ikke hvordan det skjedde! I tillegg så jeg et par bøker som kommer på mammutsalg (kinesisk krim - spennende!), og som jeg bare må sjekke ut. Jeg kommer til å ruinere meg. Etter mammutsalget må jeg virkelig prioritere biblioteket fremfor bokhandelen... Uansett, de bøkene jeg kjøpte var Det svarte tårnet, som jeg trodde jeg hadde lest, og Hellig Død, som jeg bare har sett på fjernsyn. Jeg leste de første 40 sidene av Det svarte tårnet på bussen på vei hjem i forgårs, og den lover godt!