Janet Evanovich: Sizzling Sixteen

I går fikk jeg endelig de bøkene jeg har gått og ventet på, og det ble jubelscener i heimen. Av og til føler jeg meg mer fjortis enn jeg gjorde da jeg faktisk var en fjortis. I hvert fall når det er bøker i bildet. Den første gikk unna ganske fort, for å si det slik...



I den sekstende boken om dusørjeger Stephanie Plum har hennes arbeidsgiver Vinnies dårlige vaner endelig innhentet ham. Han skylder bookmakeren sin over 700 000 dollar, firmaet hans går i rødt så det suser, og plutselig en dag forsvinner han. Det viser seg at bookmakeren igjen skylder penger til en annen og vesentlig verre fyr, som har tenkt å gjøre et eksemplel av Vinnie. Hvis de ikke betaler det stadig stigende beløpet eller på en eller annen måte klarer å befri Vinnie, blir han drept. Ikke at de setter så stor pris på ham som medmenneske, men uten ham har de ingen jobb. Det er igjen på tide for en noe uortodoks dusørjeger å "do her thing" - hva enn den er for noe.

Jeg hadde ikke særlig høye forventninger til denne boken da jeg begynte å lese. Vanligvis forhåndsbestiller jeg bøkene i denne serien, men etter skuffelsen over den forrige boken var jeg ikke sikker på at jeg hadde tenkt å lese denne i det hele tatt. Jeg er glad jeg ombestemte meg. Den forrige boken føltes tåpelig, oppbrukt og som om den kvernet over den samme gamle formelen som var brukt i alle de andre bøkene, mens denne faktisk gjør at serien tar seg opp igjen.

Boken er uhyre lettlest. Jeg leste den ferdig på under fire timer, og det er ingenting "krevende" i boken. Det kan selvfølgelig være både en fordel og en ulempe. Av og til vil man bare ha en bok man kan fordype seg i over lengre tid, og da er ikke Sizzling Sixteen noe godt valg. Samtidig er det øyeblikk når man heller vil ha noe som går fort, er fengende og "uforpliktende." Det er ingen tung, nyskapende litteratur, men den duger til formålet sitt, som er å underholde.

Sjangermessig er boken en krysning mellom krim og humor med en dose romantikk. Det er kanskje en slags chick-lit krim? Boken følger i hvert fall flere stereotyper enn den bryter. Den noe klønete og uerfarne kvinnen som blir kastet ut i noe hun ikke helt har forutsetning for å klare, men som på en eller annen måte redder dagen likevel. Den stødige, kjekke flammen som tilbyr henne et vanlig liv og som hun ikke helt klarer å slå seg til ro med. Den enda kjekkere og ikke fullt så stødige mentoren med en mystisk fortid og en ikke helt ufarlig livsstil, som ikke er ektemann-materiale men som alle likevel faller for. Et håpløst sidekick, en sleazy sjef og en dysfunksjonell familie. Det er en serie skrevet for å underholde, ikke for å ta opp viktige problemstillinger. Likevel er noe av det jeg liker ved denne boken at den kommer mye nærmere det å ta opp viktige problemstillinger enn de andre bøkene gjør. Vinnie, som ingen egentlig har lyst til å redde annet enn fordi han betaler ut lønnen deres, har ingen venner når han ikke har penger. Det eneste som er litt synd, er at forfatteren ikke bruker denne problemstillingen når den først er der. Den blir på en måte lagt opp, og så renner alt ut i sanden.

Ellers er det en bok jeg helt klart kommer til å lese om igjen, men den kommer nok aldri til å bli regnet blant mine favorittbøker.