Noen som kan hjelpe?

Som jeg skrev i det forrige innlegget mitt er jeg med i en skrivegruppe i Bergen. Vi møtes vanligvis i kantinen på Studentsenteret, men blir ofte kastet bort fra de stedene det faktisk er strøm pga arrangementer eller lignende. Alle skriver på laptop, og siden noen av oss, deriblant undertegnede, har særdeles dårlig batteri er vi avhengig av noenlunde konstant strømtilgang. Vi har derfor vurdert å begynne å møtes et annet sted, men aner ikke hvor.

Er det noen av dere som bor i Bergen som vet om et sted vi kan bruke i stedet for? Det bør være et sted hvor:
- Vi kan skaffe oss mat helt i nærheten, helst på samme sted, og hvor vi kan spise/drikke der vi sitter
- Det er god strømtilgang og vi ikke trenger å flytte oss
- Vi kan sitte i timevis og skravle/skrive uten å måtte kjøpe noe hele tiden
- Trådløst internett

Noen som vet om et slikt sted? Det hadde vært superfantastisk om noe slikt hadde eksistert, og jeg blir glad for alle forslag! :)

Award/Selvbeherskelsen min har visst tatt ferie

Jeg har fått en award! Jeg fikk den av labben, og det er min aller første award noensinne. Min indre treåring synes det er veldig kult. Det følger også med noen spørsmål:

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
"Your turn again," Siger said to Paks. "Ready? Are you sore enough?"
Boken heter "The Deed of Paksenarrion" av Elizabeth Moon (eller Sheepfarmer's Daughter om man ikke leser omnibusen). Paks har nettopp blitt rekruttert som leiesoldat, og dette er etter hennes aller første forsøk på å lære seg sverdfekting. Er man som meg og har en "mind in the gutter" kan sitatet, lest ute av kontekst, virke heeeelt feil.

2. Hva er det siste du så på TV?
Hmmm... Det er jeg faktisk ikke sikker på. Jeg tror det var "Say yes to the dress" på TLC for en del dager siden. Det sier litt om hvor mye bra som gikk på TV akkurat da når det programmet var det beste jeg fant...

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?
Biler utenfor, og naboen ovenpå som høres ut som om han eller hun prøver å trampe gjennom gulvet. For en gangs skyld har jeg ikke musikk på øret.

4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?
Jeg kan ikke huske sist jeg var "ute" ute, men sist jeg var utenfor døren (hvis man ikke regner med turen til butikken) var på vei hjem fra jobb. Da var jeg innom apoteket og deretter Norli, for å skaffe meg boken til labbens lesesirkel.

5. Hva har du på deg nå?
Lilla joggebukse og en svart, slitt genser. Jeg går stort sett for komfort når jeg er hjemme ;)

6. Hva var den siste filmen du så?
Stomp the Yard: Homecoming. Et lite tips: Unngå den. Skal jeg se dansefilm har jeg ikke akkurat skyhøye krav, men... nei. Grøss.

7. Skulle du overveie å flytte til utlandet?
Njaa, muligens. Det spørs helt. Jeg er ikke fremmed for tanken, for å si det slik. Tatt i betraktning at jeg snart begynner å jobbe deltid som oversetter hadde det kanskje vært en fordel. Men jeg skal innrømme at jeg har blitt glad i Bergen, og kommer nok alltid til å se det som "hjemme."





Så er det hvem jeg skal gi awarden videre til, da. Egentlig kunne jeg godt ha tenkt meg å gi den tilbake til labben. Hun og bloggen hennes var nemlig den som gjorde at jeg fikk lyst til å begynne å blogge om bøker, og det igjen gjorde at jeg har funnet tilbake til mine bokavhengige tendenser. Ellers er listen over blogger jeg følger fylt med enten forfattere, bokbloggere som jeg vet allerede har fått awarden og folk som har sluttet å blogge. Derfor har jeg bare én jeg vil gi den videre til, og det er Nadiyya (som skriver om veldig mye bra og har fått meg på gråten mer enn én gang).

-------

Angående selvbeherskelsen min som har tatt ferie har jeg bestilt bøker fra Book Depository igjen (som må ha tidenes korteste ventetid på å få svar på en e-post - én time). Det har seg nemlig slik at jeg trenger to bøker til masteroppgaven min, og ingen av dem ligger ute på Google Books i sin helhet. Jeg kan selvfølgelig låne dem på universitetsbiblioteket, men hva om jeg trenger dem igjen senere? Jeg er nok litt for glad i å kjøpe bøker - som om det var noen overraskelse for noen.

Bøkene jeg bestilte var:
Adele Goldberg: Constructions: A Construction Grammar approach to Argument Structure
Croft & Cruse: Cognitive Linguistics
Alexandre Dumas: The Count of Monte Cristo
Sir Arthur Conan Doyle: The Lost World and Other Stories
Robert Louis Stevenson: Treasure Island

I tillegg var jeg innom Norli og kjøpte boken til labbens lesesirkel, Thomas Manns Buddenbrooks. Jeg har akkurat begynt å lese den, og det lover bra så langt.

-------

Dette innlegget er visst på god vei til å bli langt som et vondt år, men jeg har veldig mye jeg bare må fortelle i dag. Jeg har endelig kommet meg ordentlig i gang med oppgaveredigeringen igjen. Jeg hadde veiledning i forgårs, overlevde (jeg kan overhodet ikke fordra veiledning), og har skrevet 18 sider siden da. Nå må jeg bare klare å formulere en noenlunde brukbar definisjon av antikausativ til i morgen, siden den beste jeg fant ikke tar høyde for fenomenene jeg skriver om... Men takket være effektiviteten min er jeg faktisk over en dag foran skjema, og jeg kjenner stressnivået synke.

-------

I tillegg tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om skrivegruppen min et øyeblikk.Vi er en gjeng i Bergen som møtes jevnlig for å skrive og skravle sammen. Vi er temmelig uhøytidelige og setter ingen andre krav til hverandre enn det å like å skrive - ikke noe mengde- eller kvalitetskrav med andre ord. Du trenger ikke å dele noe av det du skriver med oss, men vi hjelper deg gjerne om du står fast. Vi møtes vanligvis på Studentsenteret, men håper å få til en avtale med biblioteket hvis vi blir mange. Gruppen ble dannet i etterkant av NaNoWriMo 2010, da vi møttes en gang i uken for å heie på hverandre, ha ordkriger med hverandre og generelt sett møte folk som er like gale som en selv. Neste prosjekt på listen er Script Frenzy, som går ut på å skrive manus i løpet av 30 dager. Håper å se noen flere der!

Janet Evanovich: Sizzling Sixteen

I går fikk jeg endelig de bøkene jeg har gått og ventet på, og det ble jubelscener i heimen. Av og til føler jeg meg mer fjortis enn jeg gjorde da jeg faktisk var en fjortis. I hvert fall når det er bøker i bildet. Den første gikk unna ganske fort, for å si det slik...



I den sekstende boken om dusørjeger Stephanie Plum har hennes arbeidsgiver Vinnies dårlige vaner endelig innhentet ham. Han skylder bookmakeren sin over 700 000 dollar, firmaet hans går i rødt så det suser, og plutselig en dag forsvinner han. Det viser seg at bookmakeren igjen skylder penger til en annen og vesentlig verre fyr, som har tenkt å gjøre et eksemplel av Vinnie. Hvis de ikke betaler det stadig stigende beløpet eller på en eller annen måte klarer å befri Vinnie, blir han drept. Ikke at de setter så stor pris på ham som medmenneske, men uten ham har de ingen jobb. Det er igjen på tide for en noe uortodoks dusørjeger å "do her thing" - hva enn den er for noe.

Jeg hadde ikke særlig høye forventninger til denne boken da jeg begynte å lese. Vanligvis forhåndsbestiller jeg bøkene i denne serien, men etter skuffelsen over den forrige boken var jeg ikke sikker på at jeg hadde tenkt å lese denne i det hele tatt. Jeg er glad jeg ombestemte meg. Den forrige boken føltes tåpelig, oppbrukt og som om den kvernet over den samme gamle formelen som var brukt i alle de andre bøkene, mens denne faktisk gjør at serien tar seg opp igjen.

Boken er uhyre lettlest. Jeg leste den ferdig på under fire timer, og det er ingenting "krevende" i boken. Det kan selvfølgelig være både en fordel og en ulempe. Av og til vil man bare ha en bok man kan fordype seg i over lengre tid, og da er ikke Sizzling Sixteen noe godt valg. Samtidig er det øyeblikk når man heller vil ha noe som går fort, er fengende og "uforpliktende." Det er ingen tung, nyskapende litteratur, men den duger til formålet sitt, som er å underholde.

Sjangermessig er boken en krysning mellom krim og humor med en dose romantikk. Det er kanskje en slags chick-lit krim? Boken følger i hvert fall flere stereotyper enn den bryter. Den noe klønete og uerfarne kvinnen som blir kastet ut i noe hun ikke helt har forutsetning for å klare, men som på en eller annen måte redder dagen likevel. Den stødige, kjekke flammen som tilbyr henne et vanlig liv og som hun ikke helt klarer å slå seg til ro med. Den enda kjekkere og ikke fullt så stødige mentoren med en mystisk fortid og en ikke helt ufarlig livsstil, som ikke er ektemann-materiale men som alle likevel faller for. Et håpløst sidekick, en sleazy sjef og en dysfunksjonell familie. Det er en serie skrevet for å underholde, ikke for å ta opp viktige problemstillinger. Likevel er noe av det jeg liker ved denne boken at den kommer mye nærmere det å ta opp viktige problemstillinger enn de andre bøkene gjør. Vinnie, som ingen egentlig har lyst til å redde annet enn fordi han betaler ut lønnen deres, har ingen venner når han ikke har penger. Det eneste som er litt synd, er at forfatteren ikke bruker denne problemstillingen når den først er der. Den blir på en måte lagt opp, og så renner alt ut i sanden.

Ellers er det en bok jeg helt klart kommer til å lese om igjen, men den kommer nok aldri til å bli regnet blant mine favorittbøker.

Bokkjøp

Det har skjedd igjen. Jeg har hatt siden til The Book Depository åpen i ukesvis nå, og i dag ga jeg endelig opp og bestilte bøker. Det var ikke engang bøkene jeg hadde tenkt på til leseutfordringen min, men ble for det meste fantasy igjen. Jeg hadde egentlig tenkt å vente med de bøkene til London-turen min i mai, men men. Bare en bonus å få lese dem før.

Jaqueline Carey - Santa Olivia
 
"Lushly written with rich and vivid characters, Santa Olivia is Jacqueline Carey's take on comic book superheroes and the classic werewolf myth."

Hvorfor jeg gleder meg til å lese den: Fordi jeg ikke har lest en eneste bok av Jacqueline Carey ennå som ikke fikk meg til å glemme både tid og sted, fordi det kan bli spennende å lese en av hennes bøker fra moderne tid, og fordi boken kan være genial (eller tåpelig, alt ettersom).

Janet Evanovich - Sizzling Sixteen


Jeg er grådig spent på denne boken. Jeg har elsket tidligere bøker i denne serien (som tittelen viser er dette nummer seksten), men den siste var en skuffelse, og jeg har hørt at denne også er det. Vi får se. Jeg må liksom få den med meg uansett hvordan den er.

Elizabeth Moon - A Legacy of Honour
 

A Legacy of Honour er en omnibus-utgave av bøkene som utgjør Gird's Legacy - Surrender None og Liar's Oath. Disse to bøkene utgjør forhistorien til bøkene som utgjør The Deed of Paksenarrion, men ble utgitt etterpå. Jeg har hørt at de ikke er like bra som Paksenarrion-serien, men har hatt lyst til å få dem med meg i årevis nå. 


Elizabeth Moon - The Deed of Paksenarrion



The Deed of Paksenarrion er en omnibus-utgave av serien med samme navn, som består av bøkene Sheepfarmer's Daughter, Divided Allegiance og Oath of Gold. For ordens skyld har jeg lest dem før, men på norsk - det var disse bøkene som fikk meg hektet på fantasy. Det er litt svart-hvitt med henhold til den gode og onde siden, noe som etter mitt syn er fordi hovedpersonen selv har et veldig svart-hvitt syn på det. Uansett gleder jeg meg til å lese dem igjen, på engelsk denne gangen - selv om jeg snart kan handlingen utenat. 


I mellomtiden er det klassikere (fra biblioteket riktignok) som står på programmet.

Isaac Asimov: The Last Question (novelle)

Novellen kan leses her.

The Last Question var den første og så langt eneste science fiction-novellen jeg har lest. Tidligere har jeg ikke vært noen fan av noveller, siden jeg blir ferdig så fort. Men jeg hørte at denne var fantastisk, begynte å lese og klarte ikke å slutte. Dette var for noen år siden, og nå kom jeg plutselig på den igjen.

Jorden begynner å bli gammel, man er på utkikk etter alternative energikilder og Multivac, en hyperintelligent super-datamaskin, har funnet ut hvordan man kan utnytte solens energi direkte og dermed slutte med forurensende energikilder. To arbeidere står og diskuterer nyvinningen, og ender opp med å stille Multivac et spørsmål om hva som kommer til å skje når solen en gang dør, om det finnes en måte å få den tilbake. Svaret? "INSUFFICIENT DATA FOR MEANINGFUL ANSWER."

Etter hvert som Multivac begynner å bli utdatert skaper den sin arvtager, bedre og mer effektiv og intelligent enn den selv. Gjennom tidene, etter hvert som menneskeheten tar over større og større deler av universet, fortsetter de å stille den tilsvarende spørsmål. Hva når alt tar slutt, når stjernene slukner og universet er fullt eller dødt? Er det noen måte å reversere utviklingen på? Men maskinen har fortsatt en utilstrekkelig mengde data, og svaret lar vente på seg.

Noveller foregår vanligvis i en begrenset tidsperiode - noen dager er det som er anbefalt i skrivekurs og artikler. The Last Question foregår over en periode på millioner av år. Så er det ikke historien til enkeltmennesker vi leser, det er historien til menneskeheten og hele universet. På en måte føles den ikke helt som en novelle når man leser den. Den engelske betegnelsen - short story - virker mye mer treffende i så måte.

Det er vanskelig å skrive noe bestemt om noe slikt som en novelle uten å røpe for mye. Jeg synes den er genial, mye mer genial enn den virker helt i begynnelsen. Men å si hvorfor vil ødelegge hele fortellingen for dere.

Noe som er fascinerende er Asimovs beskrivelser av datamaskinene. For oss som er vant med datamaskiner er det vanskelig å forestille seg noe som faktisk er selv-reparerende og som ikke går ad undas ved første forsøk på dette, men novellen er jo faktisk skrevet i 1956. Jeg synes det er ganske bra påkommet.

Jeg har ikke så mye mer å skrive, annet enn å anbefale alle å lese den. Jeg har ikke lest noe annet av Asimov (det er på listen for science fiction-måneden min) men denne var både dyp og litt urovekkende, og voldsomt fascinerende.

Kate Summerscale: Mr. Whichers Mistanker

Mr. Whichers Mistanker eller Mordet i Road Hill House konkluderer mitt februarkrimprosjekt, og for en avslutning. Dette er en bok jeg ikke angrer på at jeg leste. Etter å ha pløyd gjennom ørten Agatha Christie- og P.D. James-bøker var det forfriskende med litt variasjon. Beskrivelsen på baksiden av boken er som følger:

"Det er en vakker sommernatt i 1860 i Road Hill House, et flott, frittliggende herskapshus i Wiltshire i England. Alt er stille og rolig. Hele den store familien Kent ligger og sover. Like etter midnatt bjeffer en hund. Neste morgen gjør familien en forferdelig oppdagelse. Et helt uforståelig og grotesk mord på familiens tre år gamle sønn har skjedd midt blant dem. Alle i huset er skrekkslagne, for det er fra første øyeblikk klart at morderen er en av dem."

Mordgåten i Road Hill House er blant hendelsene som virkelig skjøt fart i detektivsjangeren og folks interesse for det groteske og mørke i viktoriatiden. Det inspirerte blant annet noen av Charles Dickens sine fortellinger (han var faktisk en venn av Mr. Whicher, som ledet etterforskningen) og folk tok en vanvittig interesse for dette mordet.

Mr. Whichers Mistanker kan enten ses på som en roman med fagprosatrekk, eller fagprosa med romantrekk (offisielt er det fagprosa). Hvordan man enn ser den, er det en bok som er utelukkende basert på det som er dokumentert i rapporter, brev og avisartikler. Dette gjør at det tar noen sider før man fullt ut venner seg til stilen. Det tok likevel ikke lang tid før alle tanker om skrivestil og sjanger var borte fra hodet mitt, for dette var virkelig spennende.

Boken gir også et spennende innblikk i viktoriatidens hverdagsverden. Ikke bare deres berømte bluferdighet, men konsekvensene av denne. For å si det slik, den gjorde det ikke særlig lett for etterforskningen. Den gir også innblikk i politivesenet på den tiden, hvor nådeløs pressen kunne være, hvor subjektiv en etterforskning kunne være og hvor mange måter det går an å stikke kjepper i hjulene for rettferdigheten selv om man bare har de beste hensikter. Jeg fikk bokstavelig talt vondt av Mr. Whicher utover i boken.

Alt i alt er kanskje dette den ene boken jeg angrer minst på at jeg leste denne måneden. Jeg leste mesteparten i løpet av en dag, og kan godt tenke meg å lese den om igjen snart for å få med meg alle detaljer. Det er en del av dem. På grunn av at boken er basert på virkelige hendelser går plottet litt hit og dit, men jeg synes forfatteren har gjort en god jobb med å få god flyt i det likevel. De siste kapitlene går tregt, men er nødvendige. Det virker som om forfatteren har gjort seg flid med ikke å sette fokus på seg selv, men å la hendelsene og kildene tale for seg. Det fungerer. Anbefales på det sterkeste!

Februarkrim del 3

P.D. James: Det svarte tårnet

Fra baksiden av boken:

“Etterforsker Adam Dalgliesh er på bedringens vei etter en alvorlig sykdom da en gammel familievenn, Fader Baddeley, ber ham om hjelp. Baddeley er prest ved Toynton Grange, et trist og isolert privathjem for unge mennesker som lider av uhelbredelig muskelsykdom. Dalgliesh får sjokk da han ankommer stedet og får vite at vennen har dødd bare noen dager i forveien. Dalgliesh oppdager at prestens skrivebord er brutt opp, og at dagboken hans er forsvunnet. Han bestemmer seg for å gå stedet nærmere etter i sømmene – og snart oppdager han det ene mistenkelige dødsfallet etter det andre.”

Det svarte tårnet var… en skuffelse, rett og slett. Jeg var ikke begeistret i det hele tatt. Jeg trodde da jeg kjøpte den at boken var en av de siste i Dalgliesh-serien, men originalen kom faktisk ut allerede i 1975 og er nummer tre av bøkene om Dalgliesh. Til sammenligning kom den ikke ut på norsk før i 2008, noe som burde ha fått varselsbjeller til å ringe i hodet mitt.

Det er noe litt påtatt og anstrengt over politifolk som insisterer på at de ikke etterforsker saken, men bare er interessert i den som privatperson. Det overbeviser ikke meg et øyeblikk, og hele problemstillingen fremstår som unødvendig vanskelig og kompliserende.

Når det gjelder persongalleriet er det egentlig ingen jeg faktisk liker eller sympatiserer med. Jeg liker vanligvis Dalgliesh, men ikke i denne boken. Jeg synes de handikappede som beskrives ikke blir ytt rettferdighet, og det virker som om alle på stedet på død og liv må ha en mørk hemmelighet. Jeg syntes ikke slutten eller selve morderen var troverdig, og det er noe med en bok hvor så godt som alle ofrene faktisk ønsker å dø… Det blir ikke like spennende. Det er ikke engang slik at særlig mange sørger eller vet at det er noe annet enn alderdom eller sykdom eller selvmord.

Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva jeg ikke likte utover dette; det var i det hele tatt tungt å komme seg gjennom den, og jeg var lettet da jeg var ferdig. Jeg brydde meg ikke i det hele tatt om hvordan det gikk, og kommer ikke til å lese den om igjen.

For å være rettferdig er boken likevel velskrevet. Det er bare det at persongalleriet og plottet gjør det vanskelig for språket og formuleringene å skinne. Det kan også være at jeg finner en del av hendelsene, spesielt de som angår Dalgliesh, for usannsynlige siden jeg har lest flere av bøkene som kommer etterpå. Da jeg anmeldte Martingale-mordet sa jeg at jeg ikke likte at det ikke ble fortalt noe om Dalgliesh selv som i senere bøker – vel, i denne boken var det litt for mye, rett og slett, og han virker mye mer negativ og motløs enn han er i senere bøker.

Det var helt grei lesning, som sagt, men den skal nok få stå trygt i hyllen min de neste årene.

P.D. James: Hellig død

“Etterforsker Adam Dalgliesh er tilbake på sitt ungdoms studiested, St. Anselm College. En student er blitt funnet død på stranden, kvalt av sand, og Dalgliesh er tilkalt for å etterforske saken. Han ser på dette som en avslappende ferie i et miljø han har savnet, men da enda et mord blir begått, forstår han at han her står overfor den mest gruoppvekkende saken han har hatt i hele sin karriere. Men samtidig forelsker han seg – for første gang møter han en kvinne som virkelig interesserer ham.”

Først og fremst skal det sies at jeg har sett denne på fjernsyn sist påske. Den var derfor veldig lite spennende for meg, først og fremst fordi jeg husket det meste unntatt vendingen plottet tar på slutten og hvem som faktisk gjorde det. Filmen var temmelig tro mot handlingen i boken, så det var få overraskelser. Jeg leste derfor ganske fort, og kan derfor ikke kommentere skrivestil eller språkbruk siden jeg ikke fikk det med meg. Ja, jeg har nok ikke gjort hjemmeleksen min denne gangen…

P.D. James er med denne boken tilbake med sin fascinasjon for presteskapet. Jeg kan på stående fot nevne fire bøker hvor en prest eller flere har en viktig rolle, og det virker som om hun på en gang både forherliger presteskapet og setter dem i et dårlig lys. Jeg skal ikke gå inn på den diskusjonen her. I Hellig Død føler jeg hun har gjort en god jobb med å få frem prestene (St. Anselm er et teologicollege for de priviligerte) som mennesker, ikke som yrker. Faktisk vekket det også mange minner fra min internatskoletid til live.

I motsetning til i Det Svarte Tårnet handler Hellig Død om en offisiell etterforskning, som riktignok begynner som en bekymret far som, tross bevis som vitner om det motsatte, ikke tror på at sønnens død var et ulykkestilfelle. Jeg synes faren selv er beskrevet som en virkelig typisk arrogant rikmannsfar, men de andre personene er godt beskrevet. Det er i kjent James-stil ikke så mange som ikke har en problematisk fortid eller svin på skogen, men det er for en gangs skyld troverdig. Et avsideliggende college trekker naturlig til seg mennesker som ikke foretrekker å ha mange mennesker rundt seg.

Alt i alt helt grei lesning; det er ingen fantastisk bok, men heller ikke en dårlig en. Plottet er ikke forutsigbart, men jeg vil påstå at hun ikke har bygd nok opp til slutten. Det kan være bare jeg som ikke har lest boken nøye nok, men jeg føler ikke jeg fikk vite nok om personene det gjaldt til at slutten kunne være troverdig. Likevel synes jeg hun har gjort en god jobb, og så har man jo selvfølgelig det faktum at det er i denne boken at Dalgliesh møter Emma Lavenham. Jeg synes de er grådig søte. ;)