Jeg som trodde jeg kom til å være ferdig som student nå til sommeren. Men neida! Etter å ha stresset livet av meg de siste ukene og innfunnet meg med at jeg kom til å måtte levere en masteroppgave som suger, og som muligens ikke engang får ståkarakter, blir det nå ett semester til, kanskje to.
Det er utrolig hva man får vite hvis man bare går til kontoret til en person og spør, i stedet for å bare lese reglene og så sende mail - for da sier de bare det reglene sier.
For å gjøre en kort historie lang:
Onsdag var jeg til veiledning hos Jóhanna (min eminente veileder, som om ikke det sier seg selv). Vi så på det jeg hadde gjort, hun sa at jeg hadde gjort en bra jobb, og så pratet vi litt om det som burde gjøres. Vi konkluderte fort med at det var umulig å gjennomføre på under en uke.
Jeg fikk endelig lettet på trykket og klaget litt over at jeg var nødt til å levere inn en dårlig oppgave når jeg kunne ha gjort en bedre innsats og laget en bra en, og funnet ut av mer. Jóhanna var enig, og sa at om oppgaven ikke ble bestått, så måtte jeg i hvert fall skrive en artikkel om det jeg hadde funnet ut, men om jeg var sikker på at ingenting kunne gjøres? (Jeg har jo allerede brukt de to semestrene med utsettelse man i følge reglementet kan få.)
Hun sendte meg opp til kontoret til studieveileder (for seksjonen++). Hos studieveileder fikk jeg vite at jeg kunne søke om permisjon i etterkant på grunn av det som har gjort at jeg er så forsinket, med legeattest og hele pakka da, selvfølgelig. (Det er ikke bare latskap, og jeg har en reell diagnose som jeg har hatt i godt over et år (men da hadde jeg hatt det i flere år allerede), men jeg har ikke lyst til å gå nærmere inn på det.) Det vil si at jeg får igjen tid for den perioden hvor jeg ikke klarte å jobbe med oppgaven nå etterpå, altså neste semester.
Alternativt, hvis den ikke blir innvilget (selv om seksjonsleder og instituttleder, som veilederen min ringte til mens jeg var hos den andre veilederen, sa at det burde gå greit), kan jeg søke om opptak til studiet på nytt. Jeg får sannsynligvis da bare ett av de to årene studiet er på, men det gjør jo ingenting, det er jo mer enn nok tid. Og om jeg ikke rekker å søke til hovedopptaket er det suppleringsopptak.
Så nå holder legen min på å skrive attest, og jeg holder på å finne ut hva jeg bør gjøre videre for oppgaven så jeg får gransket alt som skal granskes, og så jeg får laget en best mulig oppgave. Er jeg litt sær som er overlykkelig over at jeg nå får tid til å studere subjekt som står i dativ, i tillegg til de som tar akkusativ?
Nå har jeg dessuten mye mer press på meg enn tidligere. Jeg har lovet veilederen min dyrt og hellig å jobbe hardt neste semester og skrive en bra oppgave. Og så må jeg jo vise alle de som har hatt tro på meg og holdt meg litt i ørene de siste ukene at det er verdt det. Å., mamma, T. og så videre. Mamma har vært min super-motivator de siste ukene, og har snakket med meg på telefonen nesten hver eneste dag.
Man kan si hva man vil om at det kan få det samme utfallet som tidligere semester, men jeg er virkelig PÅ nå. Jeg SKAL skrive en bra oppgave, en oppgave jeg kan være stolt av. Og når veilederen min sier at jeg holder på å finne ut av noe viktig, ja, hva annet kan jeg gjøre? Men det kan egentlig være det samme hva andre folk mener og synes og hele det med at jeg føler jeg bør etc.
I bunn og grunn er det som gjør at jeg skal bli ferdig denne gangen, at dette skal bli annerledes enn forrige gang, det at nå VIL jeg. Jeg vet hva jeg skal skrive om, jeg vet at det kommer til å ha en betydning, og jeg vet jeg kan. Jeg VIL skrive en oppgave jeg er stolt av, en oppgave jeg kan gi til mamma med glede når den er ferdig, en oppgave som ikke bare ble ferdig, men som ble BRA. En velskrevet, "velforsket" oppgave. Det er nå to dager siden jeg var hos veileder, og jeg er fortsatt giret. I går var jeg for sliten til å jobbe noe med oppgaven, men nå klør det faktisk i fingrene. Merkelig, og herlig.
Nei, nå må jeg slutte å skrive. Jeg sa dette kom til å bli langt! ;)
Quote of the Day
for én dag siden
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar