Camilla Läckberg: Englemakersken

I alle dager, en omtale? Det er lenge siden en slik en har tatt veien innom bloggen min, virker det som. Denne gangen tar jeg et av mine sjeldne steg utenfor den fantastiske litteraturen, for mamma hadde lagt klar Englemakersken av Camilla Läckberg da jeg var hjemme i påsken. Det er jo en stund siden jeg leste den nå, men nå som jeg prøver å begynne å skrive omtaler igjen var det den som datt først inni hodet mitt. Jeg begynner jo å glemme hva jeg har ment om bøker jeg har lest etter hvert... Jeg vurderer å nullstille omtalelisten min, og si at de jeg ikke har skrevet om til nå, blir ikke omtalt (med mindre jeg får veldig lyst, selvsagt). Det er ingen vits å skrive en haug med halvhjertede omtaler, tross alt - det har ingen nytte eller glede av.

Uansett. Englemakersken.

Beskrivelse fra Bokelskere:

"I påska 1974 forsvinner en hel familie sporløst fra Valö utenfor Fjällbacka, 1-åringen Ebba er den eneste som er igjen. Som voksen kommer Ebba tilbake til Valö for å starte pensjonat i barndomshjemmet, og fortidas hemmeligheter kommer til overflaten. Noen forsøker å tenne på huset, og da oppdager man blod under gulvplankene. Dette er den åttende romanen om Patrik Hedström og Erika Falck."

Som vanlig fenger boken, og jeg la den ikke mye fra meg fra jeg begynte til jeg var ferdig (Läckberg-bøker blir vanligvis lest ut i løpet av en dag eller to her i huset). Jeg skal si med en gang at jeg likte den, men: Det er liksom et eller annet som skurrer. Jeg snakket med mamma om det, og vi landet begge på samme konklusjon: Den er bra, men ikke like bra som de andre.


Kan det være fordi "formelen" begynner å bli litt forutsigbar? Jeg pleier vanligvis å være fullstendig ute av stand til å gjette "hvem som gjorde det" før vi faktisk får vite det (eller så er det det at jeg ikke tenker over det), men jeg kan ikke si at jeg ble så veldig overrasket denne gangen. Og det begynner å virke som om vi har sett alle personene før, bare med litt ulike navn og forhistorier. Misbruk, manglende omsorgsevne, sterke ledere og svake følgere, folk uten samvittighet og de med altfor mye... Vi har hørt det før, og det føles litt repetitivt. 


En av de tingene jeg har likt med serien tidligere har vært innblikkene vi har fått i privatlivet til Patrik og Erika og deres nærmeste. Men nå, etter åtte bøker, begynner selv det å føles repetitivt. På sett og vis minner det litt om en såpeopera, og det er ikke et godt tegn.


Samtidig skal jeg ikke påstå at jeg ikke ble overrasket i det hele tatt, at det ikke var nye twister og vendinger jeg ikke hadde forventet. Selvsagt var det det. Og jeg var fornøyd etter å ha lest boken - bare ikke så fornøyd som jeg har vært tidligere. Men kanskje det rett og slett er det at jeg hadde større forventninger denne gangen, i motsetning til da jeg leste de forrige bøkene?