Målsettinger

De siste dagene har vært merkelige. For to dager siden ble jeg ferdig med den siste uleste boken jeg hadde i bokhyllen min. Jeg ble også syk, noe som var merkelig i og med at det å være syk stort sett har vært min anledning til å krølle meg sammen i sengen med en god bok. Jeg har liksom ikke hatt lyst til å begynne på noe nytt siden jeg jo skal gjøre en innsats med oppgaven min nå.

Jeg oppdaget også (på nytt) at jeg har skrivesperre når det gjelder oppgaven. Jeg vet jo at jeg har innmari med prestasjonsangst, og det å vite at dette utkastet er det veilederen min skal lese, er skremmende. Hva om jeg har misforstått noe? Hva om alt er helt tåpelig og ingenting er riktig? Men jeg må bare fortsette å jobbe og prøve å fokusere på oppgaven og ikke alle tankene rundt den. Jeg har uansett fått skrevet et avsnitt, så jeg er i hvert fall i gang.

Ellers har jeg vært og sett The Last Airbender sammen med Å. i dag. Jeg hadde fryktet det verste, men slapp heldigvis å gå skuffet hjem. Det var ikke den beste filmen jeg har sett, og heller ikke de beste skuespillerprestasjonene, men den var helt grei, og jeg koste meg. Jeg ender nok opp med å kjøpe den på DVD, skal man se.

Angående tittelen på dette innlegget har jeg tenkt å sette opp noen mål for resten av året/begynnelsen på neste. Oppgaven står jo på toppen av listen - jeg har tenkt å være så godt som ferdig innen året er slutt, hvis jeg klarer, og bruke neste semester på finpuss og rettelser. Ellers er det noen bøker som skal leses, noen filmer som skal ses, bøker som skal kjøpes (jeg samler på stort sett alle bøkene til Ballistic Publishing, men har ikke hatt råd til å kjøpe noen på en stund) og ferdigheter som skal tilegnes. Det gjelder ikke japansk, som jeg tar pause fra til jeg er ferdig med oppgaven, men tegning. Jeg har lenge ønsket å bli flink nok til å få godkjent et bilde på epilogue.net, som er et av stedene hvor man kan vise sine fantasybilder på nettet og som har nokså strenge krav til kvalitet og innhold. Så langt har kvaliteten på bildene mine vært for lav, men jeg jobber fortsatt med saken. Jeg har en del å lære både når det gjelder anatomi, komposisjon og, vel, alt annet enn ansikter.

Jeg har etter langt om lenge konkludert med at jeg skal gi opp WriYe for i år, ettersom jeg ikke har fått skrevet noe på lenge og ligger laaangt etter målet mitt. MEN: jeg SKAL være med på NaNoWriMo i år også, og jeg skal skrive minst 100 000 ord. I fjor klarte jeg kravet, som er på 50 000 ord, på omtrent en uke, så hvis jeg setter av to uker burde det gå greit. Hvis jeg faktisk ikke stresser med å skrive før det kan jeg faktisk bruke litt tid på handlingen i stedet for.

Nei, jeg får ta og legge mine planer før jeg går og legger meg. Neste uke blir travel som fy, så jeg får slappe av når jeg kan... I morgen blir det en hektisk dag på jobb, mandag er det jobb og trening (hvis jeg har blitt frisk nok), tirsdag er det tur med I., onsdag er det først lege, så jobb, så Lovsang Bergen med L., torsdag er det jobb og trening, fredag er det jobb, og så er det helg. Pluss oppgaveskriving hver dag i tillegg til alt dette andre... Jaja. Jeg må nok snart roe ned tenker jeg...

En haug med bøker, pluss litt til *redigert*

I det siste har jeg lest som en gal. Det har vært en fin blanding av bøker jeg ikke har klart å legge fra meg, bøker jeg bare har villet bli ferdig med fortest mulig, og noen som jeg har lest bare for å bli kvitt alle distraksjonene i bokhyllen. Uleste bøker i min bokhylle stresser meg. I går kveld (les: i natt) ble jeg ferdig med den siste av dem. (Se slutten av innlegget for bokanmeldelser) Det er litt deilig og litt skummelt – nå MÅ jeg fokusere på oppgaven igjen. Og skrivingen. Jeg har riktignok gitt opp WriYe for i år, men i følge både legen og psykologen min bør jeg ikke slutte å skrive for gøy selv om jeg skal skrive oppgave.

Når det gjelder livet elles var det oppvisning med dansegruppen på lørdag. Det gikk, som ventet, ikke akkurat strålende, men greit nok, går jeg ut fra. Jeg vil ikke tenke mer på det, siden jeg har en tendens til å gjøre ting verre enn det de er. Det reddet uansett dagen at jeg traff min bror E. over en kopp kaffe etterpå – det var utrolig koselig.

I dag forsov jeg meg forøvrig for første gang på lenge. Jeg pleier vanligvis å sove ganske lett, så selv om jeg leste til halv to i natt trodde jeg ikke det skulle være noe problem. Men jeg sov som en stein. Kanskje jeg er lettet over å være ferdig med alle bøkene, hva vet jeg. Som sagt blir jeg stresset av å ha mange uleste bøker... I hvert fall våknet jeg ikke av verken to vekkerklokker, der den ene står slik at jeg må stå opp for å rekke slumreknappen, og våknet 20 minutter etter at jeg skulle ha stått på busstoppet på vei til jobb. I tillegg brukte selvfølgelig bussen veldig mye lenger tid enn den skulle, så en liten forsinkelse ble plutselig en stor... Heldigvis ble ikke sjefen sur, det er jo ikke vanlig at jeg forsover meg.

Da er det over til bokanmeldelsene, eller hva man skal kalle dem.

Camilla Läckberg - Fyrvokteren

Jeg hadde høye forventninger til denne boken. Jeg elsker krim, og har elsket alle de andre bøkene Läckberg har skrevet. Ikke bare er det gode plot, men i motsetning til mange krimbøker følger man hovedpersonene tett, og hele serien har en overhengende plotlinje for hovedpersonene, noenlunde uavhengig av selve krimplottet. Når det gjelder selve krimplottet får ikke bare HVEM som gjorde det plass, men også hele motivasjonen med HVORFOR. Det liker jeg.

Som vanlig klarte jeg knapt å legge fra meg boken før den var ferdig, riktignok i mindre grad enn for de forrige. Plottet var bra og vellaget, selv om jeg følte det kanskje var litt mer forutsigelig enn de tidligere romanene. Det overnaturlige har mye større plass enn tidligere. Sentralt i handlingen er øya som heter Gråskär, men som kalles Gastholmen. Det sies at de som dør på Gastholmen aldri drar derfra, og den nåværende eieren kan se og høre dem.

Uavhengig av om man tror på det overnaturlige eller ikke er Fyrvokteren nervepirrende og til tider ekkel lesning, spesielt når det er mørkt og det regner og blåser ute, selv om det ikke er en grøsser. (I hvert fall for en lettskremt person med god fantasi!) Läckberg legger ikke fingrene imellom når hun skildrer samfunnets skyggesider, og det håper jeg hun aldri gjør. Anbefales!

Jacqueline Carey - Naamah's Kiss

Å lese bøker som man har skyhøye forventninger til, er alltid skummelt. Når det gjelder Jacqueline Careys bøker er forventningene mine mer enn skyhøye, mer for noen annen bokserie (kanskje med unntak av Harry Potter-bøkene og the Kingkiller Chronicles). Hver eneste gang jeg har lest noen av bøkene hennes (de seks foregående) har jeg sittet klistret til stolen, ute av stand til å legge fra meg boken før jeg var ferdig. Derfor tok det litt tid før jeg våget å gyve løs på boken, rett og slett fordi jeg var redd for å bli skuffet. Jeg pleier jo å ta feil når det gjelder bøker for tiden.

Det gjorde jeg IKKE denne gangen. Jeg leste til langt på natt, jeg leste på jobb, og jeg leste langt utover neste kveld. Med sine 700 sider setter det vel litt perspektiv på hvor intenst den ble lest, og likevel føler jeg ikke at jeg gikk glipp av noe.

Boken er den syvende boken som ble skrevet om det universet den foregår i, og har andre hovedpersoner enn de to foregående trilogiene. Handlingen begynner ca 100 år etter der forrige trilogi sluttet. Det var litt uvant i begynnelsen, før det gikk opp for meg når handlingen faktisk foregikk, men nå er jo ikke jeg så flink til å være oppmerksom på slike ting. Universet er basert på vårt eget, så man kjenner igjen hvilke land som de forskjellige rikene er basert på. Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av dette, men i disse bøkene er det usedvanlig bra gjort.

Jeg har ingenting negativt å skrive om bøkene. Persongalleriet er fantastisk – troverdige og levende – og handlingen henger godt sammen. Til tross for at skjebnen spiller en stor rolle, er handlingen likevel overraskende og spennende, og man går ikke automatisk ut fra at alt går bra til slutt. Dette er kanskje en dårlig anmeldelse, men det er en fantastisk bok.

Kjærlighetskoden

Jeg husker ikke forfatteren for øyeblikket, men skal oppdatere når jeg kommer hjem. Kjærlighetskoden er en selvhjelpsbok, skrevet for par som sliter med forholdet, og den eneste grunnen til at jeg har den er at jeg glemte å avbestille hos bokklubben min, og deretter glemte å sende den i retur. Ja, jeg er glemsom.

Når det er sagt, er ikke boken så verst. Jeg kjenner igjen en del ting jeg har lært hos psykologen, og det meste er fornuftig. Som for eksempel å gå ut av en situasjon som eskalerer ut av proporsjoner, og mentalt distansere seg fra det som får en til å miste besinnelsen eller gå i forsvarsposisjon så man kan takle det på en rolig måte. Blant annet. Til å være en bok som i så stor grad er irrelevant for min del, tatt i betraktning at jeg ikke akkurat er i et forhold, var den overraskende grei.


Agatha Christie – 4 Classic Cases

Det finnes ørten bøker som heter 4 Classic Cases og er skrevet av Agatha Christie, simpelthen fordi hun har skrevet så mange bøker, og de er av en ideell lengde til å gi ut i samleutgaver. Denne boken inneholder, ikke i kronologisk rekkefølge, Sad Cypress, Evil under the Sun, Three Act Tragedy og The Hollow.

Det er ikke så mye å skrive om Agatha Christies bøker, egentlig. De er typisk Whodunnit-krim, og med geniale twist som gjør at man ikke vet hvem det er før på siste side. Når det er sagt, er ikke noen av romanene i samleboken av mine favoritter. Evil under the Sun er riktignok mest i den kategorien fordi jeg både har lest den før og sett den på fjernsyn, det samme med Three Act Tragedy. Jeg elsker Christies bøker, men de fleste er ikke av en type som kan leses om og om igjen. Plottet er selvfølgelig bra, men om jeg skriver noe mer detaljert røper jeg hele greia, så det skal jeg ikke gjøre. Ellers må jeg si at det aller beste med bøkene, som ikke kommer frem i filmene i like stor grad, er hvordan Poirot blir beskrevet av de andre personene. Han blir beskrevet som den ufordragelige, arrogante og forfengelige, men akk så geniale, fjotten han faktisk er.

Paul Hoffman – Left Hand of God

Dette var en bok jeg gledet meg til. Men så, dessverre, endte jeg opp med å glede meg til å bli ferdig med den. Den kunne ha blitt veldig, veldig bra, men så klarer forfatteren å ødelegge det meste.

For det første. Hva er det med en person med et navn med kun ett ord, med en stor bokstav midt i? Det er ingen grunn til det! Skal du absolutt gi ham stor bokstav, så gi ham i det minste et mellomrom, så det er tydelig at det er to navn. Eller i det minste en bindestrek. Det har irritert meg gjennom HELE boken. Jeg er muligens sneversynt, men det er jo ikke noe POENG med det.

For det andre. Kjære forfatter. Du har brukt den første fjerdedelen av boken til å vise hvor tragisk oppveksten til hovedpersonen var, hvor forferdelig det var og hvor følelsesmessig avstumpet han ble. Det er faktisk nok. Vi skjønner dette. Du trenger ikke forklare hvorfor han ikke skjønner vennlige gester når du allerede har vist tydelig at han ikke kan huske å ha vært borti vennlighet før. For å si det sånn: Du trenger ikke banke det inn i hodene våre med makt. Vi skjønner det. Helt sant.

For det tredje. Ikke fortell meg at et rike med stolte krigertradisjoner, som bruker så mye tid og krefter på å trene opp styrkene sine og som ikke har tapt et eneste slag på 20 år, gjør den tabben du insisterer på at de gjør. Seriøst. De er kanskje stolte og altfor opptatt av rang, men de gjør IKKE en slik tabbe. Det nekter jeg å tro på.

For det fjerde. Det er ingenting i boken din som tyder på at dette er en verden som er basert på vår egen. Når du da legger inn navn på steder og folk som faktisk finnes, men som ikke er der de er på ordentlig, får jeg lyst til å bare legge fra meg boken. Har du brukt noe tid på worldbuilding i det hele tatt? For eksempel er det et folkeslag som heter Norwegians. Men de bor ikke i nord! Har du i det hele tatt giddet å sette deg inn i hvor ordet ”Norwegian” faktisk kommer fra? I tillegg finnes York et sted sånn midt i Europa. Som om ikke det er nok, er det et folkeslag som kalles Antagonists – yeah right, som om noen hadde kalt dem det på ordentlig.

For det femte. Boken begynner rimelig heftig, og det er deler av den første fjerdedelen hvor du sitter og leser med en klump i magen. Denne delen er velskrevet, og jeg elsker den. Men med en så seriøs førstedel ødelegger det noe vanvittig når resten virker som en parodi eller kariktur. Det er flere ganger jeg bare ble sittende og ikke vite om jeg skulle le eller gråte. Når leseren sitter og klør seg i hodet og sier ”hæ?!” er det IKKE noe godt tegn. En god del av persongalleriet er firkantet og stivt, og man får ikke noe sympati for dem, handlingen er usannsynlig og ikke helt troverdig (hovedpersonen blir bedre til å slåss etter et slag i hodet? Virkelig? Var det det beste du kom på?) og folk gjør ting som er ”out of character.”

Romanen hadde stort potensiale, men levde dessverre ikke opp til det.

Akkurat nå...

Akkurat nå...

- Holder jeg på med de første setningene i det nye utkastet til masteroppgaven min. Det vil si, jeg oppdaget akkurat at jeg hadde skrevet dem tidligere. Så nå holder jeg på å prøve å få frem avsnitt nummer fire. Jeg har ikke klart å slappe av på flere dager, så nå var det på tide å ta ordentlig fatt igjen... tatt i betraktning at jeg egentlig skulle vært ferdig med dette utkastet allerede. Jaja. Veilederen min får finne seg i å vente på meg. Det er hun vant til...

- Holder jeg på å lese Fyrvokteren av Camilla Läckberg. Jeg trodde bøkene hennes var overvurdert, men jeg lånte alle bøkene av mamma i sommer og slukte dem så fort jeg overhodet klarte å lese. Nå har jeg endelig fått låne den siste av mamma OG er ferdig med de andre bøkene jeg har holdt på med, så nå står den for tur.

- Holder jeg så smått på med Å. sin overraskelse igjen. Ja, den som hun egentlig skulle få som adventskalender i fjor. Det er visst ikke bare veilederen min som er vant til å vente på meg... Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, sies det, så vi får håpe at Å. synes det. Sånn helt personlig vil jeg gjerne få den ferdig også, siden jeg jo ikke kan snakke om den før det. Jeg gleder meg! (Unnskyld, Å., jeg kunne ikke dy meg. Du får heller ta igjen ved å mase litt)

- Er det to dager til danseoppvisning. Jeg gleder meg faktisk! Jeg gleder meg til trening i dag også, til og med. Jeg tror jeg har funnet tilbake til en hittil sviktende motivasjon, noe som jo er helt fantastisk. Kanskje det har noe med å gjøre at jeg har blitt litt treningsnarkoman i det siste, men likevel har klart å unngå å overdrive. Som for eksempel å ikke trene mer enn en gang om dagen, og ikke trene akkurat det samme flere dager på rad. Ellers gleder jeg meg til neste lønning - da skal jeg kjøpe DVD-settet som følger etter de treningsDVDene jeg holder på med nå. De heter Ultimate Results, og det er en helt merkelig følelse å skulle ha noe som er for viderekomne. Men jeg kjenner at jeg kommer i stadig bedre form og blir stadig sterkere. Det er gøy!

- Har Garage, som er i samme bygg som hotellet jeg jobber i, 20-årsjubileum. Jeg føler jeg burde si noe sånt som at det var jammen fint, og hurra, og alt det der. Men faktum er at jeg skal si hurra når uken er over og jeg slipper å høre trommer hele døgnet.

- Er jeg sur på Lånekassen. De har utvidet behandlingstiden på søknaden min med to uker, så snart gir jeg opp å vente. Jaja... Når det går fort med dem, så går det vanvittig fort, men når det ikke gjør det, så går det så INNMARI sakte!

- Har jeg glemt de andre punktene jeg skulle skrive. Jeg kommer vel på dem etter hvert...

Shadow of the Apt: Empire in Black and Gold

Dette innlegget har jeg gledet meg til å skrive. Jeg liker vanligvis ikke å innrømme at jeg har tatt feil, men dette er et unntakstilfelle. Jeg skal ikke dytte min mening på noen, men det faktum at jeg var nær ved å hoppe opp og ned av glede da jeg fant ut at det var utgitt tre bøker til i serien sier vel sitt.

Shadow of the Apt er en fantasy-serie satt i en verden som ikke er helt lik de fleste fantasy-univers. Hvis du har sterk insektfobi bør du kanskje revurdere om du skal lese serien, for å si det sånn. I stedet for å ha de typiske rasene - mennesker, alver, dverger - er de ulike rasene basert på forskjellige typer insekter. Selv om det unektelig er originalt høres det kanskje ikke så kult ut - men les et par kapitler, så forandrer du mening.

Hovedhandlingen i den første boken er at vepserasen utvider sitt keiserrike og stadig legger flere land og byer under seg. Det er mange raser som bor i Lowlands, og hvem som styrer har forandret seg radikalt de siste hundreårene. For øyeblikket er det billerasen som dominerer - hardarbeidende, logiske mennesker med evne for industri, og man tenker tilbake på vår egen verdens industrielle revolusjon. Ting tyder på at spenningen mellom rasene kommer til å bli viktigere i senere bøker.

Det jeg elsker med bøkene er at noe som kunne blitt merkelig og rart og strengt tatt litt kjedelig blir beskrevet på en naturlig, interessant måte. I tillegg får man innblikk i flere sider av konfliktene, ikke bare den "gode" siden. Det er nesten utrolig hvordan de ulike insektene får vist ulike sider av menneskenaturen. For eksempel er møllfolket, svermerne, opptatt av jærtegn og profetier og magi. Billefolket er hardarbeidende realister som ikke tror på noe som helst med magi, men som konstruerer fantastiske maskiner. Og så videre. Og likevel er ikke hver person kun en representant for sin rase, men hele, mangfoldige personer som virker helt naturlige.

Anbefales!

Som en liten ettertanke så jeg på dagbladet.no at Game of Thrones av George R. R. Martin skal bli TV-serie. Det er nok noe å glede seg til. Jeg var ikke noen kjempefan av bøkene, men tror nok likevel jeg skal se den hvis jeg får tak i den.

Poetry for the Poisoned

Jeg har endelig fått hørt en del på Kamelots nye album, Poetry for the Poisoned. Jeg pleier vanligvis ikke å skrive om musikk her, men noe må jeg da gjøre. Jeg klarer ikke å slutte å høre på den lenge nok til faktisk å gå og legge meg. Ny skrivemusikk? Definitivt.

Kamelot har vært yndlingsbandet mitt en god stund, men dette er det første av albumene deres jeg virkelig har ventet på og som jeg har visst om på forhånd. Jeg er vanligvis utrolig dårlig til å følge med på det som blir utgitt, eller noe som helst (jeg klarer stort sett aldri å huske bursdagene til selv mine beste venner, for å nevne én ting), men takket være Facebook er det jo faktisk mulig selv for meg å huske slike ting.

Uansett, jeg anbefaler på det sterkeste å sjekke ut musikken deres. Det er klassifisert som epic metal, men man trenger ikke like hard musikk for å like dem (selv om det er en fordel). De er helt geniale på melodier og harmonier, man blir bare gående og synge på sangene deres. Det nye albumet er IKKE noe unntak.

Jeg skal ikke late som om jeg plutselig er flink til å skrive om musikk, men tatt i betraktning at jeg ofte skriver om det å skrive, og Kamelot er min skrivemusikk nummer én, var det verdt å nevne. Merkelig hvor mange idéer man kan få bare av melodier!

Tegner igjen

I dag har jeg endelig begynt å tegne igjen. Takket være at L., som var på besøk hos meg i dag, hadde lyst til å prøve tegnebrettet mitt, slo jeg endelig på igjen den gamle PCen min (for et tiltak!) og tegnet litt. Jeg ble sittende og tegne en stund etter at hun hadde gått, og dette er resultatet. Fargene er ikke helt bra, jeg burde ha brukt litt flere farger for å balansere ut alt det gulgrønne, men jeg gidder ikke gjøre mer på dette, for å være helt ærlig.



Større bilde kan ses på min deviantART-side.

Setter pris på tilbakemeldinger ;)

Enda et skritt videre

Jeg er ikke noe god til å vente. Det vet vel de fleste som kjenner meg, selv om jeg ikke er helt på nivå med mamma ennå (som forøvrig er helt fantastisk, men som sagt ikke verdens mest tålmodige sjel). At jeg har klart å vente på lånekassen såpass lenge uten å bli fullstendig gal (selv om jeg skal overlate til andre å bedømme akkurat det - hva vet vel jeg, om jeg var gal ville jeg kanskje trodd jeg var normal) er i og for seg en milepæl i seg selv.

I dag fikk jeg endelig svar på min e-post til dem om hvorvidt jeg sendte inn riktig søknad (Catrine blir litt stresset når de ber meg sende inn Søknadsskjema B, som ikke ligger i listen over søknader). Jeg hadde tatt en sjanse og sendt inn vanlig nettsøknad, men var litt (eller veldig) urolig over hvorvidt det var riktig eller ikke. I dag fikk jeg bekreftet at det var det, og det er nå tre uker igjen å vente, sånn cirka. Jeg kjenner meg plutselig litt lettere og skjønner litt bedre hvorfor jeg har slitt sånn med å få sove i det siste, og vært så sliten. Jeg er altfor flink til å bekymre meg selv syk.

I tillegg fikk jeg gjort en del med oppgaven i går. Jeg holder på å se gjennom det jeg har skrevet og se hva som må forandres på, og har kommet gjennom omtrent en tredjedel av stoffet. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg tenkte at det i det hele tatt var et alternativ å kunne levere i mai - noen deler er ganske bra, mens andre deler er helt horrible og kan overhodet ikke brukes. Men det er i hvert fall greit å få litt oversikt.

Som om ikke det var nok, fikk jeg skrevet litt av bakgrunnsstoffet til bokprosjektene mine. Det var utrolig gøy! Til slutt måtte jeg bare tvinge meg selv til å legge vekk penn og papir og legge meg til å sove. Det gikk ikke så veldig bra... :P

I det store og det hele er jeg fornøyd med gårsdagen, selv om jeg ikke fikk ryddet eller vasket opp eller støvsugd eller... I det hele tatt. Bok og oppgave og trening og nå Lånekassen - kanskje jeg snart klarer å slappe av i tillegg?