En haug med bøker, pluss litt til *redigert*

I det siste har jeg lest som en gal. Det har vært en fin blanding av bøker jeg ikke har klart å legge fra meg, bøker jeg bare har villet bli ferdig med fortest mulig, og noen som jeg har lest bare for å bli kvitt alle distraksjonene i bokhyllen. Uleste bøker i min bokhylle stresser meg. I går kveld (les: i natt) ble jeg ferdig med den siste av dem. (Se slutten av innlegget for bokanmeldelser) Det er litt deilig og litt skummelt – nå MÅ jeg fokusere på oppgaven igjen. Og skrivingen. Jeg har riktignok gitt opp WriYe for i år, men i følge både legen og psykologen min bør jeg ikke slutte å skrive for gøy selv om jeg skal skrive oppgave.

Når det gjelder livet elles var det oppvisning med dansegruppen på lørdag. Det gikk, som ventet, ikke akkurat strålende, men greit nok, går jeg ut fra. Jeg vil ikke tenke mer på det, siden jeg har en tendens til å gjøre ting verre enn det de er. Det reddet uansett dagen at jeg traff min bror E. over en kopp kaffe etterpå – det var utrolig koselig.

I dag forsov jeg meg forøvrig for første gang på lenge. Jeg pleier vanligvis å sove ganske lett, så selv om jeg leste til halv to i natt trodde jeg ikke det skulle være noe problem. Men jeg sov som en stein. Kanskje jeg er lettet over å være ferdig med alle bøkene, hva vet jeg. Som sagt blir jeg stresset av å ha mange uleste bøker... I hvert fall våknet jeg ikke av verken to vekkerklokker, der den ene står slik at jeg må stå opp for å rekke slumreknappen, og våknet 20 minutter etter at jeg skulle ha stått på busstoppet på vei til jobb. I tillegg brukte selvfølgelig bussen veldig mye lenger tid enn den skulle, så en liten forsinkelse ble plutselig en stor... Heldigvis ble ikke sjefen sur, det er jo ikke vanlig at jeg forsover meg.

Da er det over til bokanmeldelsene, eller hva man skal kalle dem.

Camilla Läckberg - Fyrvokteren

Jeg hadde høye forventninger til denne boken. Jeg elsker krim, og har elsket alle de andre bøkene Läckberg har skrevet. Ikke bare er det gode plot, men i motsetning til mange krimbøker følger man hovedpersonene tett, og hele serien har en overhengende plotlinje for hovedpersonene, noenlunde uavhengig av selve krimplottet. Når det gjelder selve krimplottet får ikke bare HVEM som gjorde det plass, men også hele motivasjonen med HVORFOR. Det liker jeg.

Som vanlig klarte jeg knapt å legge fra meg boken før den var ferdig, riktignok i mindre grad enn for de forrige. Plottet var bra og vellaget, selv om jeg følte det kanskje var litt mer forutsigelig enn de tidligere romanene. Det overnaturlige har mye større plass enn tidligere. Sentralt i handlingen er øya som heter Gråskär, men som kalles Gastholmen. Det sies at de som dør på Gastholmen aldri drar derfra, og den nåværende eieren kan se og høre dem.

Uavhengig av om man tror på det overnaturlige eller ikke er Fyrvokteren nervepirrende og til tider ekkel lesning, spesielt når det er mørkt og det regner og blåser ute, selv om det ikke er en grøsser. (I hvert fall for en lettskremt person med god fantasi!) Läckberg legger ikke fingrene imellom når hun skildrer samfunnets skyggesider, og det håper jeg hun aldri gjør. Anbefales!

Jacqueline Carey - Naamah's Kiss

Å lese bøker som man har skyhøye forventninger til, er alltid skummelt. Når det gjelder Jacqueline Careys bøker er forventningene mine mer enn skyhøye, mer for noen annen bokserie (kanskje med unntak av Harry Potter-bøkene og the Kingkiller Chronicles). Hver eneste gang jeg har lest noen av bøkene hennes (de seks foregående) har jeg sittet klistret til stolen, ute av stand til å legge fra meg boken før jeg var ferdig. Derfor tok det litt tid før jeg våget å gyve løs på boken, rett og slett fordi jeg var redd for å bli skuffet. Jeg pleier jo å ta feil når det gjelder bøker for tiden.

Det gjorde jeg IKKE denne gangen. Jeg leste til langt på natt, jeg leste på jobb, og jeg leste langt utover neste kveld. Med sine 700 sider setter det vel litt perspektiv på hvor intenst den ble lest, og likevel føler jeg ikke at jeg gikk glipp av noe.

Boken er den syvende boken som ble skrevet om det universet den foregår i, og har andre hovedpersoner enn de to foregående trilogiene. Handlingen begynner ca 100 år etter der forrige trilogi sluttet. Det var litt uvant i begynnelsen, før det gikk opp for meg når handlingen faktisk foregikk, men nå er jo ikke jeg så flink til å være oppmerksom på slike ting. Universet er basert på vårt eget, så man kjenner igjen hvilke land som de forskjellige rikene er basert på. Jeg er vanligvis ikke noen stor fan av dette, men i disse bøkene er det usedvanlig bra gjort.

Jeg har ingenting negativt å skrive om bøkene. Persongalleriet er fantastisk – troverdige og levende – og handlingen henger godt sammen. Til tross for at skjebnen spiller en stor rolle, er handlingen likevel overraskende og spennende, og man går ikke automatisk ut fra at alt går bra til slutt. Dette er kanskje en dårlig anmeldelse, men det er en fantastisk bok.

Kjærlighetskoden

Jeg husker ikke forfatteren for øyeblikket, men skal oppdatere når jeg kommer hjem. Kjærlighetskoden er en selvhjelpsbok, skrevet for par som sliter med forholdet, og den eneste grunnen til at jeg har den er at jeg glemte å avbestille hos bokklubben min, og deretter glemte å sende den i retur. Ja, jeg er glemsom.

Når det er sagt, er ikke boken så verst. Jeg kjenner igjen en del ting jeg har lært hos psykologen, og det meste er fornuftig. Som for eksempel å gå ut av en situasjon som eskalerer ut av proporsjoner, og mentalt distansere seg fra det som får en til å miste besinnelsen eller gå i forsvarsposisjon så man kan takle det på en rolig måte. Blant annet. Til å være en bok som i så stor grad er irrelevant for min del, tatt i betraktning at jeg ikke akkurat er i et forhold, var den overraskende grei.


Agatha Christie – 4 Classic Cases

Det finnes ørten bøker som heter 4 Classic Cases og er skrevet av Agatha Christie, simpelthen fordi hun har skrevet så mange bøker, og de er av en ideell lengde til å gi ut i samleutgaver. Denne boken inneholder, ikke i kronologisk rekkefølge, Sad Cypress, Evil under the Sun, Three Act Tragedy og The Hollow.

Det er ikke så mye å skrive om Agatha Christies bøker, egentlig. De er typisk Whodunnit-krim, og med geniale twist som gjør at man ikke vet hvem det er før på siste side. Når det er sagt, er ikke noen av romanene i samleboken av mine favoritter. Evil under the Sun er riktignok mest i den kategorien fordi jeg både har lest den før og sett den på fjernsyn, det samme med Three Act Tragedy. Jeg elsker Christies bøker, men de fleste er ikke av en type som kan leses om og om igjen. Plottet er selvfølgelig bra, men om jeg skriver noe mer detaljert røper jeg hele greia, så det skal jeg ikke gjøre. Ellers må jeg si at det aller beste med bøkene, som ikke kommer frem i filmene i like stor grad, er hvordan Poirot blir beskrevet av de andre personene. Han blir beskrevet som den ufordragelige, arrogante og forfengelige, men akk så geniale, fjotten han faktisk er.

Paul Hoffman – Left Hand of God

Dette var en bok jeg gledet meg til. Men så, dessverre, endte jeg opp med å glede meg til å bli ferdig med den. Den kunne ha blitt veldig, veldig bra, men så klarer forfatteren å ødelegge det meste.

For det første. Hva er det med en person med et navn med kun ett ord, med en stor bokstav midt i? Det er ingen grunn til det! Skal du absolutt gi ham stor bokstav, så gi ham i det minste et mellomrom, så det er tydelig at det er to navn. Eller i det minste en bindestrek. Det har irritert meg gjennom HELE boken. Jeg er muligens sneversynt, men det er jo ikke noe POENG med det.

For det andre. Kjære forfatter. Du har brukt den første fjerdedelen av boken til å vise hvor tragisk oppveksten til hovedpersonen var, hvor forferdelig det var og hvor følelsesmessig avstumpet han ble. Det er faktisk nok. Vi skjønner dette. Du trenger ikke forklare hvorfor han ikke skjønner vennlige gester når du allerede har vist tydelig at han ikke kan huske å ha vært borti vennlighet før. For å si det sånn: Du trenger ikke banke det inn i hodene våre med makt. Vi skjønner det. Helt sant.

For det tredje. Ikke fortell meg at et rike med stolte krigertradisjoner, som bruker så mye tid og krefter på å trene opp styrkene sine og som ikke har tapt et eneste slag på 20 år, gjør den tabben du insisterer på at de gjør. Seriøst. De er kanskje stolte og altfor opptatt av rang, men de gjør IKKE en slik tabbe. Det nekter jeg å tro på.

For det fjerde. Det er ingenting i boken din som tyder på at dette er en verden som er basert på vår egen. Når du da legger inn navn på steder og folk som faktisk finnes, men som ikke er der de er på ordentlig, får jeg lyst til å bare legge fra meg boken. Har du brukt noe tid på worldbuilding i det hele tatt? For eksempel er det et folkeslag som heter Norwegians. Men de bor ikke i nord! Har du i det hele tatt giddet å sette deg inn i hvor ordet ”Norwegian” faktisk kommer fra? I tillegg finnes York et sted sånn midt i Europa. Som om ikke det er nok, er det et folkeslag som kalles Antagonists – yeah right, som om noen hadde kalt dem det på ordentlig.

For det femte. Boken begynner rimelig heftig, og det er deler av den første fjerdedelen hvor du sitter og leser med en klump i magen. Denne delen er velskrevet, og jeg elsker den. Men med en så seriøs førstedel ødelegger det noe vanvittig når resten virker som en parodi eller kariktur. Det er flere ganger jeg bare ble sittende og ikke vite om jeg skulle le eller gråte. Når leseren sitter og klør seg i hodet og sier ”hæ?!” er det IKKE noe godt tegn. En god del av persongalleriet er firkantet og stivt, og man får ikke noe sympati for dem, handlingen er usannsynlig og ikke helt troverdig (hovedpersonen blir bedre til å slåss etter et slag i hodet? Virkelig? Var det det beste du kom på?) og folk gjør ting som er ”out of character.”

Romanen hadde stort potensiale, men levde dessverre ikke opp til det.