It's Monday! What are you reading?

Jeg tror stadig at det halsbrekkende lesetempoet jeg har holdt de siste månedene skal dabbe av, og inntil for et par dager siden gjorde det faktisk ikke det. Da gikk jeg tom for ikke-seriøse bøker - jeg er liksom i en periode hvor jeg bare ikke kan lese altfor seriøs litteratur. Men nå har jeg lånt Dødslekene av pinne, og kjenner leselysten komme tilbake igjen. Det, og skrivelysten.

Bøker jeg leste forrige uke:
Terry Pratchett: Pyramids
Gail Carriger: Changeless
Gail Carriger: Blameless
Gail Carriger: Heartless

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Agatha Christie: Ti små negerbarn
Agatha Christie: Barneselskapet
Agatha Christe: Den forsvunne domprost
P.D. James: Døden i laboratoriet
Terry Pratchett: The Colour of Magic
Terry Pratchett: The Light Fantastic
Terry Pratchett: Equal Rites
Terry Pratchett: Sourcery
Terry Pratchett: Mort
Terry Pratchett: Wyrd Sisters
Terry Pratchett: Pyramids
Terry Pratchett: Guards! Guards! (jeg liker denne delen av innlegget når jeg har skrevet megaomtaler...)


Bøker jeg leser nå:
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Suzanne Collins: Dødslekene (Jepp, på norsk! Klarer ikke helt å legge fra meg rødblyanten når jeg leser på norsk, men oversettelsen er overraskende bra)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Suzanne Collins: Dødslekene + de to andre som jeg ikke husker hva heter.
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear (jepp, jeg er en evig optimist og setter denne på listen, IGJEN)

Megaomtale del 2: Krim

I helgen var jeg hjemme, og da blir det alltid litt krimlesing. Mamma leser for det meste krim, og det er fortsatt en haug med bøker jeg ikke har lest. Denne gangen ble det, som vanlig, Agatha Christie og P.D. James. Litt kortere omtaler, siden jeg skriver om flere bøker på en gang.

Agatha Christie: Ti små negerbarn
To ting gjorde denne boken temmelig lite spennende. 1: Jeg har lest den før. 2: Ganske tidlig i boken får vi vite hvem som kommer til å dø når, og omtrent hvordan (derav tittelen - det følger en gammel barneregle). Den eneste overraskelsen var hvem som gjorde det, for det hadde jeg glemt.

Det kunne blitt en overraskende og creepy bok (plottet med at alle de tilstedeværende blir tatt av dage en etter en er jo ikke akkurat fremmed for f.eks. horrorsjangeren) men den ble egentlig bare platt. Synsvinkelen hopper fra den ene til den andre - det er ikke forvirrende, men det gjør at man ikke får et forhold til noen av karakterene, og jeg endte opp med ikke å bry meg i det hele tatt. Ikke en av Christies beste bøker, for å si det slik.

Agatha Christie: Barneselskapet
Barneselskapet handler om krimforfatteren Ariadne Oliver, som ender opp i et barneselskap som en venninne av henne arrangerer. Der blir en jente drept. Alle sier hun er en løgnhals, men Oliver mener det ikke er tilfeldig at drapet skjedde rett etter at hun fortalte til alle de tilstedeværende at hun hadde vært vitne til et mord for flere år siden.

Jeg synes ikke Christie er særlig flink til å beskrive barn, noe som er denne bokens svakhet - de virker enten veldig små og dumme eller som kortvokste voksne, og ingen av delene er særlig troverdig. Likevel er plottet interessant og slutten passe uforutsigbar. Jeg kan ikke si at boken fenget meg, siden jeg har lest den tidligere, men den er helt grei.

Agatha Christie: Den forsvunne domprost
På Bertram's Hotel i London, som er en oase fra en svunnen tid og dermed yndlingshotellet til både turister og Englands pensjonister, forsvinner en dag en domprost. Han er en forvirret fyr som stadig glemmer hvor han skal være når, så det er ikke alle som reagerer med det samme. Gjest på hotellet er også Miss Marple, som i kjent stil har et årvåkent øye på det som skjer.

Den forsvunne domprost er en forvirrende bok, og etter å ha lest den har jeg fortsatt ikke helt skjønt hva greia med domprosten egentlig var. Det er flere underplott og stadige forviklinger - du har domprosten som forsvinner, det som foregår under fasaden på hotellet, du har alt som skjer med Elvira som ikke egentlig blir forklart godt nok, og du har plottet med Bess Sedgwick. Såvidt jeg husker er alt på sett og vis sammenknyttet, men jeg klarer ikke å huske hva som hadde med hva og hvem å gjøre. Det er en fordel når du har lest en krimbok at du i hvert fall husker hvem som gjorde det. Ellers noenlunde greit skrevet, selv om jeg ikke synes at karakterene er på sitt mest realistiske.

P.D. James: Døden i laboratoriet
Døden i laboratoriet er en av de tidlige Adam Dalgliesh-bøkene. Den handler om en vitenskapsmann, Dr. Lorrimer, som blir drept i laboratoriet en natt. I kjent stil har stort sett alle et eller annet motiv, siden Dr. Lorrimer ikke var godt likt. Det er alt i alt en veldig typisk James-bok, men det merkes at det er en av de tidlige. Det tar lang tid før plottet kommer i gang, og jeg føler ikke at alle konfliktene er realistiske. Som vanlig er det også et par litt lyssky kjærlighetsaffærer og så videre.

Boken er egentlig helt grei, men det irriterer meg litt at forfatteren tilsynelatende gjør seg stor flid med å legge opp til en eller annen konflikt, et eller annet alvorlig noe, og så blir det aldri noe av det. Det er liksom bare for å gi dem motiv. Men hvis man har gitt personen et så tydelig motiv, er det da ikke et poeng i å faktisk ha med noe om denne personen når etterforskningen faktisk starter?

Ikke akkurat den beste James-boken jeg har lest, men den er likevel helt grei.

Terry Pratchett megaomtale (bok 1-8)

Jeg har gjenopptatt min uformelle Pratchett-utfordring, og i og med at jeg nettopp leste ferdig Pyramids tenkte jeg at jeg endelig skulle skrive en omtale om bøkene. Bøkene er i kronologisk rekkefølge, men trenger ikke å leses i “riktig” rekkefølge i det hele tatt. Jeg gjorde ikke det første gangen jeg leste Pratchett i hvert fall.

Siden det er så mange omtaler blir de litt kortere enn de pleier. Jeg har heller ikke lett frem bilder av alle, siden det jo er midt på natten.

The Colour of Magic

Den første Discworld-boken introduserer den ikke akkurat vellykkede trollmannen Rincewind, Discworlds første turist Twoflower, og ikke minst den beryktede Luggage, som dukker opp igjen i senere bøker. Boken er langt fra den beste i serien, og skal du begynne på Pratchett bør du ikke begynne på denne.

Boken er delt i to, og de to delene føles plottmessig uavhengige. Det er mer sammenheng mellom slutten på The Colour of Magic og begynnelsen på The Light Fantastic enn det er mellom de to delene av Colour of Magic. Den første delen er helt grei, egentlig mest på grunn av Pratchetts finurligheter (og det faktum at det var den første Pratchett-boken jeg leste på LENGE), men jeg kommer ikke til å lese den om igjen med det første. Jeg husker ikke at den var så dårlig første gang jeg leste den, men på den tiden slukte jeg jo absolutt alt.

The Light Fantastic

Bok to fortsetter der bok én slapp, og er dermed en av få Discworld-bøker hvor historien går over fra én bok til en annen, selv om det er en ny historie. Hvis det gir mening. I denne boken holder Discworld på å kollidere med en rød stjerne som vil ødelegge hele verden, og bare Rincewind kan redde den. Det sier litt at jeg måtte inn på Goodreads for å huske hva den handlet om. 

Boken var helt grei, verken mer eller mindre. Jeg likte den første gang jeg leste den, ikke fullt så begeistret nå. Den er riktignok bedre enn Colour of Magic, men ikke så bra som de senere bøkene.

Equal Rites

Equal Rites var en av de bøkene jeg faktisk ikke hadde lest før i år (men som jeg trodde jeg hadde lest fordi jeg forvekslet den med Sourcery). Jeg likte den overraskende godt , kanskje spesielt fordi jeg har lest senere bøker og digger The Unseen University. Konseptet med en kvinnelig trollmann som prøver å få innpass i denne verdenen kan gjøres veldig mye med, og jeg føler at Pratchett gjorde en god jobb her.

Kort fortalt er en trollmann den åttende sønnen til en åttende sønn. Det er bare det at denne gangen glemte trollmannen som ga staven sin videre til barnet å sjekke hvorvidt det var en gutt eller jente, og Discworld står overfor noe den ikke har vært borti før. Alt i alt en ganske bra bok – passe spennende, og passe morsom uten at det går særlig utover handlingen. Jeg vil faktisk si at det er en av de Discworld-bøkene jeg har likt best.

Sourcery

En trollmann er den åttende sønnen til en åttende sønn. Det er en grunn til at det stopper der, og at trollmenn generelt er lært opp til at kvinner er noe man holder seg unna. For hvis en trollmann får en åttende sønn – den åttende sønnen til den åttende sønnen til en åttende sønn – har man et problem. 

Igjen møter vi The Unseen University og dets ansatte/studenter – alltid en interessant opplevelse for de som har gått en del på universitetet – som nå må takle magi som ikke lenger er passe temmet og ufarlig. Kast inn noen barbarer i miksen, og for ikke å nevne en Sourcerer, og du har… Sourcery.

Jeg klarte ikke helt å bli engasjert i boken denne gangen, selv om jeg vet jeg har likt den før, og jeg vet ikke hvorfor. Den var spennende, og jeg kommer ikke på noen grunn til at jeg ikke skulle like den. Jeg synes spesielt at beskrivelsen av gutten og hvordan staven styrer ham er bra skrevet. Jeg tror det er mest det at jeg husket altfor mye av boken fra før, så spenningen forsvant litt. Det har nok også litt å gjøre med at jeg leste den rett etter Equal Rites, noe som fikk den til å føles altfor lik. Men den er egentlig en bra bok, bare les dem med litt mellomrom.

Mort

Mort er en av yndlingsbøkene mine. Jeg liker den klønete, naive Mort (av samme grunner som at jeg liker Carrot i senere bøker) som får jobben som dødens læregutt, og jeg digger at vi får bli bedre kjent med Death. Han er lett yndlingskarakteren min i alle Discworld-bøkene, kanskje med unntak av Vimes… (ikke i denne boken, for øvrig)

Uansett. Jeg syntes handlingen var interessant og original, humoren var morsom, samspillet mellom Mort og Death sin datter, som jeg ikke husker hva heter, var interessant å lese om, og samtidig som boken er veldig typisk Discworld er den likevel litt annerledes enn de andre. Føler jeg, da, selv om jeg ikke helt kan peke bestemt på hva det er. Anbefales på det sterkeste!

Wyrd Sisters

Vi møter igjen heksene fra Equal Rites, og denne gangen må de blande seg inn i politikken. Som karakter liker jeg Granny Weatherwax ganske godt, spesielt sammen med Nanny Ogg. Men jeg må si at jeg likte dem bedre i Equal Rites enn her. Det har sannsynligvis litt med at jeg får litt noia av tanken på politikk (en av ulempene ved å ha en politikerfar) og litt med at plottet ikke var særlig originalt. Discworld er jo parodier, men jeg følte Pratchett ikke helt klarte å få det interessant nok for min del. 

Men for all del, det var en bra bok, og den var både spennende, interessant og morsom. Om det ikke høres slik ut på omtalene mine i dag er det bare fordi det er midt på natten og jeg ikke helt tenker klart nok til å få formulert meg ordentlig.

Pyramids

Pyramids er også en bok jeg har lest før og digget. Jeg digget den denne gangen også. Vi møter ikke noen av karakterene vi har sett før (selv om byen Ankh-Morpork til tider føles som en egen karakter), men Teppic, som studerer hos Assassin’s Guild og skal til å ta avgangseksamen når boken begynner. Han kommer fra et rike som minner mistenkelig mye om det gamle Egypt, bare… Pratchettifisert.

Første gang jeg leste denne var jeg midt inne i min Egypt-periode, da jeg leste alt jeg kom over om det gamle Egypt, faraoene og så videre. Det var dermed ganske opplagt at jeg skulle digge denne boken. En slik periode er jeg ikke i nå, så jeg ble veldig glad for å oppdage at jeg fortsatt likte den veldig godt. Jeg liker Teppic – parodi som han er føles han mer virkelig enn en del andre karakterer, og jeg liker veldig mange andre av karakterene også. Dios er bare creepy. Plottet var engasjerende og til tider uforutsigbart, og jeg har storkost meg.

Guards! Guards!

Jeg slenger inn en omtale av Guards! Guards! selv om jeg ikke har lest den nå. Det er nemlig en av få Pratchett-bøker jeg faktisk har kjøpt tidligere, og jeg har lest den mange ganger. Veldig mange ganger. Hva kan jeg si, den handler om drager. Jeg har dilla på drager. (For de som ikke har skjønt det for LENGE siden)

Kort fortalt har noen glupe hoder i Ankh-Morpork fått det for seg at de skal kalle frem en drage, av de som eksisterte før men som forsvant. Hvorfor? Jo, de mener at The Patrician må erstattes av en ekte konge, og hva bedre for å få tak i en konge enn å gi ham en drage å redde dem fra?

Guards! Guards! introduserer City Watch, med alle de fantastiske karakterene der. Vimes er en av mine absolutte yndlingskarakterer, sammen med Carrot. Og Nobby. Og… ja. Boken er underholdende, gøyal og veldig bra. Men jeg er kanskje forutinntatt for akkurat denne boken… ;)

Etter å ha truffet en venninne i sentrum i dag gjorde jeg den "feilen" å gå innom Norli. Jeg hadde lov av meg selv til å kjøpe én bok... som ble fire. Nesten fem, men jeg klarte å holde meg i nakken. Som jeg sa til min venninne, selvkontroll er visst for andre mennesker.

Jeg endte opp med disse:
Gail Carriger: Changeless (Parasol Protectorate #2)
Gail Carriger: Blameless (Parasol Protectorate #3)
Gail Carriger: Heartless (Parasol Protectorate #4)
Terry Pratchett: Pyramids

Ja, jeg tar opp igjen Terry Pratchett-utfordringen min, selv om sommeren strengt tatt er slutt. Det går an å få overdose på Pratchett (det var slik jeg fikk Douglas Adams helt opp i halsen), men nå har jeg lest nok seriøse bøker til at jeg takler litt mer galskap.

Mens jeg var på Norli så jeg forresten den norske oversettelsen av Justin Cronins The Passage, eller Overgangen som den heter på norsk. Jeg er litt skeptisk, bare fordi Cronins språk og formuleringer er så geniale, men samtidig er jeg veldig glad for at det endelig blir oversatt litt bra fantasy. Eller horror, eller science fiction, eller hva du vil kalle den (jeg stemmer for litt av alt - den har trekk fra veldig mange sjangre).

Jeg må innrømme at jeg mistet litt troen på de bøkene som faktisk blir oversatt til norsk etter at jeg så Left Hand of God i bokhandelen. Ja, Hoffman er skrytt opp i skyene. Ja, jeg hatet boken. Jeg digget første fjerdedel av boken, men resten føles som en helt annen bok, og karakterene var veldig langt fra å være troverdige. For å nevne bare noen få ting. Ellers virker det som om bare store serier, helst for ungdom (Twilight, HP, Percy Jackson, osv osv) blir oversatt, men veldig lite voksen-fantasy med ordentlig kvalitet. Game of Thrones er selvsagt et unntak, men siden det måtte bli en suksessfull TV-serie først er den mer unntaket som bekrefter regelen.

Ja, jeg skjærer nok ganske mye over en kam her. Men: Da jeg begynte å lese fantasy fant jeg en god del på norsk. Elizabeth Moons bøker leste jeg for eksempel først på norsk, det samme med Katharine Kerr. Det virker som om det var en satsing på fantasy på den tiden (Tiden forlag hadde egen fantasy-katalog, husker jeg, og ga ut Tolkien, Eddings, de forutnevnte seriene, Robert Jordan, Feist, Bull-Hansen og noen til) men så virket det liksom ikke som om det ble til noe. Det førte til at jeg oppdaget fantasy på engelsk, og siden den gang har jeg knapt viet norske fantasy-bøker en tanke. Bortsett fra de som blir utgitt nå for tiden og som, ut fra teksten bakpå, ikke akkurat virker som noe jeg ville likt, vet jeg faktisk ikke om noen.

Et bokkilden-søk viser at det er såre lite nytt som har skjedd innen norskspråklig fantasy siden jeg gikk på videregående, med unntak av et par serier. Det er ti år siden, folkens. I resten av verden er fantasy-utviklingen på høygir, og det blir skrevet originale, kreative bøker. De fleste som blir gitt ut her til lands gir meg inntrykk av å være skrevet litt ovenfra og ned, klisjéfylte greier av noen som ikke har giddet å sette seg ordentlig inn i sjangeren.

Har jeg gått glipp av noe? Hva er det med fantasy på norsk som får det til å virke så kjedelig og kjipt (oversettelser ikke medregnet)?

Jeg er fristet til å begynne på enda et nytt prosjekt. Norsk fantasy. Mest mulig i løpet av de neste månedene, så ser jeg om de mange fordommene mine blir oppfylt eller motbevist. Og se om det finnes noe annet enn Bull-Hansens bøker som faktisk ikke er skrevet for ungdom eller barn...

Jeg vet jeg er fordomsfull og sannsynligvis ikke yter noe som helst rettferdighet i dette innlegget, men jeg har gått og irritert meg over dette i mange år nå. Kanskje på tide å faktisk finne ut en gang for alle om jeg har rett eller ikke. Noen som er med?

It's Monday! What are you reading?

Plutselig var enda en uke over og det er mandag igjen. Det virker som om det bare er et par dager siden sist jeg skrev denne spalten, men så har forrige uke vært rimelig tettpakket også, da...

Bøker jeg leste forrige uke:
Gail Z. Martin: The Summoner
Justin Cronin: The Passage
Agatha Christie: Ti små negerbarn
Agatha Christie: Barneselskapet
Agatha Christie: Den forsvunne domprost
P. D. James: Døden i laboratoriet


Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Gail Z. Martin: The Summoner
Justin Cronin: The Passage

Bøker jeg leser nå:
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
Joe Abercrombie: Last Argument of Kings

Jeg ser det er noen bøker som gjentar seg på "planlegger å lese"-listen - lurer på hvor mange uker jeg har tenkt på å lese The Wise Man's Fear nå?

Statistikk for August

Siden så mange andre lager statistikk for hver måned tenkte jeg at jeg like godt kunne gjøre det, jeg også. August var en episk lesemåned - trenden jeg begynte med Dresden Files har holdt seg, og det har blitt betraktelig flere bøker enn jeg hadde sett for meg. Hvor mange detaljer jeg har fått med meg i hver bok kan man imidlertid diskutere.

Bøker jeg har lest:
Gail Z. Martin: The Summoner
Chris Wooding: Black Lung Captain
Brian Selznick: The Invention of Hugo Cabret
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Markus Zusak: The Book Thief
M.D. Lachlan: Wolfsangel
George Orwell: 1984
N.K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms
Peter V. Brett: The Painted Man
Qiu Xiaolong: Den Røde Mandarinkjolen
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Stacia Kane: City of Ghosts
Stacia Kane: Unholy Magic
Gail Carriger: Soulless
Jim Butcher: Side Jobs
Jim Butcher: Ghost Story
Jim Butcher: Changes
Jim Butcher: Small Favour
Jim Butcher: Turn Coat
Jim Butcher: White Night

(anmeldt 6 av 22 bøker - altfor sløvt)

Antall stjerner:
Jeg pleier ikke å gi terningkast her på bloggen, men velger antall stjerner på Goodreads, så jeg tenkte like godt at jeg kunne bruke de. En eller annen kvalitets-oppsummering er liksom på sin plass.
Fem av fem stjerner: 10 bøker
Fire av fem stjerner: 5 bøker
Tre av fem stjerner: 5 bøker
To av fem stjerner: 1 bok
Én av fem stjerner: 1 bok

Alt i alt har jeg oppdaget veldig mange nye, bra bøker. Overraskende bra, faktisk. Det har vært et par av horribel kvalitet, samt én som klarte mesterstykket å være både horribel og fantastisk - samtidig. Heldigvis var de bøkene i mindretall.

Sjangre:
Science Fiction/Fantasy: 17
Krim: 1
Historisk/generell/kulturell: 3

Veldig stor overvekt innen fantasy denne gangen. Det er riktignok yndlingssjangeren min, men jeg føler jeg burde variere litt mer. Litt mer krim, for eksempel, og litt mer av andre sjangre enn fantasy. Jeg er ikke så begeistret for bøker hvor det liksom ikke skjer så mye (jeg liker nok litt typisk maskuline bøker), og jeg har derfor nølt litt med å prøve andre sjangre. Noen som har noen forslag til bøker jeg kan prøve i andre sjangre enn fantasy?

Ny yndlingsbok: The Passage av Justin Cronin

The Passage var en bok jeg overhodet ikke hadde noen forventninger til. En hyggelig dame på den ene Waterstone's i London anbefalte meg den, som om 16 bøker ikke var nok. Men den var på tilbud, og jeg sa ja, utelukkende fordi den var stilig. Siden på boken - ikke bokryggen, men motsatt, altså kanten på hvert ark - er helt rød, med tittelen i hvitt.

Utover det utsatte jeg stadig å lese den. Det virket ikke egentlig som min type bok, jeg var ikke helt begeistret for coveret - nå som jeg har lest den synes jeg forøvrig at coveret er helt perfekt, verken mer eller mindre - og den var lang og dyster. Her er teksten på innsiden av omslaget:

"Amy Harper Bellafonte is six years old and her mother thinks she's the most important person in the world. She is. Anthony Carter doesn't think he could ever be in a worse place than Death Row. He's wrong. FBI agent Brad Wolgast thinks something beyond imagination is coming. It is.

Unaware of each other's existence but bound together in ways none of them could have imagined, they are about to embark on a journey. An epic journey that will take them through a world transformed by man's darkest dreams, to the very heart of what it means to be human. And beyond.

Because something is coming. A tidal wave of darkness ready to engulf the world. And Amy is the only person who can stop it."

Teksten sier ikke så veldig mye om hva boken handler om. Det finnes en hel haug med merkelapper man kan henge på boken: Science fiction, apokalypse og post-apokalypse, vampyrer, vitenskapsmenn og et eksperiment som går galt, psykologisk thriller, horror, og så videre. Men ingen av merkelappene kommer i nærheten av å faktisk beskrive boken som den er, og de får den til å virke som en annen bok enn det den er. De stemmer, men den er så mye mer.

For å ta det første først, det er noen ting jeg ikke liker. For det første bruker forfatteren veldig mange ord. Detaljnivået er episk, men likevel føler jeg ikke at det er unødvendig. Det eneste er at når det blir såpass detaljert samtidig som det er spennende hopper jeg over mye når jeg leser. Her kan man risikere å gå glipp av noen veldig viktige detaljer, fordi handlingen er som den er. Det er en tilvenningssak, men etter hvert tenkte jeg ikke på det.

For det andre er jeg ikke helt begeistret for at vi får enkelte karakterer beskrevet i såpass stor detalj, for så å aldri høre fra dem igjen. Det er både fordeler og ulemper ved det, egentlig, og jeg skjønner hvorfor han har gjort det, men det føles likevel litt irriterende. Jeg ble av og til sittende og ikke helt vite om det var verdt å bli engasjert i karakteren eller ikke. Du kommer ikke bare inn under huden på én av karakterene, men veldig, veldig mange. Heldigvis forandrer ikke forfatteren synsvinkel i samme kapittel, så det er aldri tvil om hvem sin synsvinkel det dreier seg om. I tillegg tror jeg at hele den psykologiske spenningen ikke hadde vært på langt nær så intens hvis han hadde kuttet dem ut, til tross for at man vet hvordan det kommer til å gå med dem. Det er ikke slike ting som han kunne ha fortalt fra en annen karakters synsvinkel heller, fordi karakterene gjør sitt aller beste for å skjule det. Det hadde jeg også gjort hvis jeg visste hva følgene kanskje kunne være.

Når det er sagt.

Til tross for de lange setningene elsker jeg språket i boken. Man snakker om å male bilder med ordene, og det er virkelig hva forfatteren gjør her. Jeg digger hvordan han kan skrive på den måten og likevel holde spenningsnivået så høyt oppe. Jeg liker vanligvis presist språk i grenseland mot minimalisme, men jeg ble frelst her. Du blir bare revet med.

Og spenningen. Jeg har ikke klart å legge fra meg boken - jeg MÅTTE bare lese den ferdig i dag selv om jeg *host* var på jobb *host*, og jeg har lest på bussen, i senga, foran datamaskinen, mens jeg lagde mat, på busstoppet, overalt. Det er en brutal verden som beskrives, og jeg har gått rundt sånn halvveis med en knute i magen mens jeg har lest, og humøret har heller ikke vært på topp, men du verden som det er verdt det. Det beste er at selv om det er mye elendighet og at man aldri våger håpe på en happy ending (skal ikke røpe hvorvidt det er det eller ikke) er det likevel en liten strime av håp gjennom hele boken.


Jeg nevnte at det er vampyrer i boken. Sånn omtrent. Det er ikke glitrende, vakre mennesker-bare-med-hoggtenner-og-udødelighet, det er blodtørstige, skremmende monstre (kalt virals, smokes eller dracs), både i kropp og sinn. Og når jeg sier skremmende så mener jeg det. Så hvis du forventer vampyrer av Twilight-typen kommer du nok ikke til å bli begeistret, men om du er lei av den typen vampyrer kommer du til å bli begeistret. Jeg ble i hvert fall det.

Jeg tror jeg skal gi meg her, så jeg ikke sier altfor mye. Men boken anbefales på det aller sterkeste, den skal definitivt leses om igjen ganske snart. Det er ikke en bok man ikke blir påvirket av, men fy søren. Episk bra.