Ny yndlingsbok: The Passage av Justin Cronin

The Passage var en bok jeg overhodet ikke hadde noen forventninger til. En hyggelig dame på den ene Waterstone's i London anbefalte meg den, som om 16 bøker ikke var nok. Men den var på tilbud, og jeg sa ja, utelukkende fordi den var stilig. Siden på boken - ikke bokryggen, men motsatt, altså kanten på hvert ark - er helt rød, med tittelen i hvitt.

Utover det utsatte jeg stadig å lese den. Det virket ikke egentlig som min type bok, jeg var ikke helt begeistret for coveret - nå som jeg har lest den synes jeg forøvrig at coveret er helt perfekt, verken mer eller mindre - og den var lang og dyster. Her er teksten på innsiden av omslaget:

"Amy Harper Bellafonte is six years old and her mother thinks she's the most important person in the world. She is. Anthony Carter doesn't think he could ever be in a worse place than Death Row. He's wrong. FBI agent Brad Wolgast thinks something beyond imagination is coming. It is.

Unaware of each other's existence but bound together in ways none of them could have imagined, they are about to embark on a journey. An epic journey that will take them through a world transformed by man's darkest dreams, to the very heart of what it means to be human. And beyond.

Because something is coming. A tidal wave of darkness ready to engulf the world. And Amy is the only person who can stop it."

Teksten sier ikke så veldig mye om hva boken handler om. Det finnes en hel haug med merkelapper man kan henge på boken: Science fiction, apokalypse og post-apokalypse, vampyrer, vitenskapsmenn og et eksperiment som går galt, psykologisk thriller, horror, og så videre. Men ingen av merkelappene kommer i nærheten av å faktisk beskrive boken som den er, og de får den til å virke som en annen bok enn det den er. De stemmer, men den er så mye mer.

For å ta det første først, det er noen ting jeg ikke liker. For det første bruker forfatteren veldig mange ord. Detaljnivået er episk, men likevel føler jeg ikke at det er unødvendig. Det eneste er at når det blir såpass detaljert samtidig som det er spennende hopper jeg over mye når jeg leser. Her kan man risikere å gå glipp av noen veldig viktige detaljer, fordi handlingen er som den er. Det er en tilvenningssak, men etter hvert tenkte jeg ikke på det.

For det andre er jeg ikke helt begeistret for at vi får enkelte karakterer beskrevet i såpass stor detalj, for så å aldri høre fra dem igjen. Det er både fordeler og ulemper ved det, egentlig, og jeg skjønner hvorfor han har gjort det, men det føles likevel litt irriterende. Jeg ble av og til sittende og ikke helt vite om det var verdt å bli engasjert i karakteren eller ikke. Du kommer ikke bare inn under huden på én av karakterene, men veldig, veldig mange. Heldigvis forandrer ikke forfatteren synsvinkel i samme kapittel, så det er aldri tvil om hvem sin synsvinkel det dreier seg om. I tillegg tror jeg at hele den psykologiske spenningen ikke hadde vært på langt nær så intens hvis han hadde kuttet dem ut, til tross for at man vet hvordan det kommer til å gå med dem. Det er ikke slike ting som han kunne ha fortalt fra en annen karakters synsvinkel heller, fordi karakterene gjør sitt aller beste for å skjule det. Det hadde jeg også gjort hvis jeg visste hva følgene kanskje kunne være.

Når det er sagt.

Til tross for de lange setningene elsker jeg språket i boken. Man snakker om å male bilder med ordene, og det er virkelig hva forfatteren gjør her. Jeg digger hvordan han kan skrive på den måten og likevel holde spenningsnivået så høyt oppe. Jeg liker vanligvis presist språk i grenseland mot minimalisme, men jeg ble frelst her. Du blir bare revet med.

Og spenningen. Jeg har ikke klart å legge fra meg boken - jeg MÅTTE bare lese den ferdig i dag selv om jeg *host* var på jobb *host*, og jeg har lest på bussen, i senga, foran datamaskinen, mens jeg lagde mat, på busstoppet, overalt. Det er en brutal verden som beskrives, og jeg har gått rundt sånn halvveis med en knute i magen mens jeg har lest, og humøret har heller ikke vært på topp, men du verden som det er verdt det. Det beste er at selv om det er mye elendighet og at man aldri våger håpe på en happy ending (skal ikke røpe hvorvidt det er det eller ikke) er det likevel en liten strime av håp gjennom hele boken.


Jeg nevnte at det er vampyrer i boken. Sånn omtrent. Det er ikke glitrende, vakre mennesker-bare-med-hoggtenner-og-udødelighet, det er blodtørstige, skremmende monstre (kalt virals, smokes eller dracs), både i kropp og sinn. Og når jeg sier skremmende så mener jeg det. Så hvis du forventer vampyrer av Twilight-typen kommer du nok ikke til å bli begeistret, men om du er lei av den typen vampyrer kommer du til å bli begeistret. Jeg ble i hvert fall det.

Jeg tror jeg skal gi meg her, så jeg ikke sier altfor mye. Men boken anbefales på det aller sterkeste, den skal definitivt leses om igjen ganske snart. Det er ikke en bok man ikke blir påvirket av, men fy søren. Episk bra.