Da er det mandag igjen!

Bøker jeg leste forrige uke:
Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bøker jeg leser nå:
Nettopp ferdig med Gail Z. Martins The Summoner, noe som kan summeres i ett ord: meh.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H. P. Lovecraft: The Whisperer in the Darkness
Robin Hobb: The Dragon Keeper

Det ble ikke så mye lesetid i forrige uke, mest fordi The Summoner var så dårlig, men også fordi jeg har hatt det beintravelt i det siste. Da er liksom ikke lesing øverst på listen. Håper dette blir en bedre leseuke sånn sett...

Gail Z. Martin: The Summoner

Da jeg plukket opp denne boken i en bokhandel i London trodde jeg at dette kom til å bli en noenlunde original og forfriskende fantasyroman. Men det sier litt at den er på en Goodreads-liste over "Books with deceptively good covers" - jeg digger omslaget, men det er også den eneste boken jeg har lest i år som jeg bare har gitt én stjerne til på Goodreads.

(Forøvrig en liten spoiler-advarsel - har du tenkt å lese boken bør du kanskje ikke lese mer)

Boken starter som en god del andre fantasybøker. Tris, eller Martris Drayke som han egentlig heter, er prins og opplever at tronarvingen, hans eldre bror Jared, dreper hele resten av familien. Tris må flykte for å unngå å bli drept selv. Men plutselig, en eller annen gang i løpet av flukten, er de visst på vei tilbake til Margolan hvor han kommer fra. Tris er i tillegg en magiker, men ikke bare det, han er en Summoner og kan kommunisere med - og få hjelp fra - de døde. Tilfeldigvis er han den eneste Summoner siden hans bestemor, Bava K'aa, døde.

Herfra blir det bare verre. Det var overhodet ingenting som overrasket meg i hele boken. Fra det øyeblikket Kiara ble introdusert skjønte jeg at hun kom til å bli Tris sin "utvalgte". Carina og Vahanian som krangler ustanselig, om ALT? Selvfølgelig! De er sjelevenner og hverandres store kjærlighet! De andre karakterene er stort sett noen karikaturer av noen pappfigurer. Personer forsvinner (jeg vet ikke en gang om de forsvant eller ble drept), men ingen ser ut til å verken savne dem eller snakke om dem - eller huske at de noengang eksisterte. Selv om de hadde et nært forhold.

Ellers er det klisjé på klisjé på klisjé. Ingen er stygge i denne boken. Personer som villig risikerer livet sitt for en vilt fremmed når det er en umenneskelig høy belønning for å angi ham? Selvfølgelig! Magisk sverd. Et sverd arvet av bestefar som skal "keep you safe." Eller eventuelt knekke tvert av når du får bruk for det, siden det er et velbrukt og gammelt sverd og alt det der, og ikke magisk. Uforståelige og uuttalelige snutter som visstnok er ment å være et språk. The bad guys er ulidelig bad. Den vittige guide som irriterer alle men som likevel er flink. En som har unngått sverdtrening mesteparten av livet som plutselig er flink. En gudinne som kommer og gir dem oppdrag, som helt tilfeldig er omtrent det de egentlig hadde tenkt, og som redder dem ut av kniper. "Dette skal du gjøre, dette skal du gjøre, og dette skal du gjøre. Gå nå, så løser alt seg." Lettvint løsning og utrolig lite spennende å lese. Og hva er det egentlig med vampyrene? Hvorfor gi dem et annet navn når alle kaller dem vampyrer likevel?

I tillegg er dialogen kunstig og tungvint, hendelser som ikke har noen betydning for plott- eller karakterbygging blir detaljert beskrevet i det uendelige, skrivestilen føles klønete og rett og slett dårlig, og det er en rekke faktafeil. For eksempel, hvordan og hvorfor skor du en hest midt ute i skogen, midt i en reise, uten tilgang på noe som ligner på en smie? Hvorfor skal plutselig alle hestene ha sko om morgenen? Hadde de ikke sko når du begynte å reise?

Jeg ble virkelig matt av å lese boken. Hadde den vært skrevet for 20-30 år siden, når fantasy som sjanger fortsatt egentlig var i startgropen, hadde jeg kunnet unnskylde det. Men dette plottet - for så vidt en god del av personene også - er brukt før. Mange ganger. Faktisk veldig mange ganger. Boken er ganske ny, fra 2007, og det finnes overhodet ingen unnskyldning for en fantasyforfatter å komme med noe så klisjéfylt og uoriginalt. (Noe av problemet jeg har med mye norsk fantasy også...) Denne typen historie var oppbrukt for ti år siden.

Fremfor alt skulle jeg gjerne visst hvordan den som har redigert denne boken hos forlaget har klart å få den jobben, eller beholde den, for dette er ting en redaktør burde ha fanget opp lenge før publisering. I det minste blir jeg litt mer optimistisk med tanke på mine egne bokprosjekter.

Til tross for et kult omslag: Hold deg unna. Dette er virkelig ikke bra.

Ukens klisjé

Det er ikke til å stikke under en stol at fantasysjangeren har en hel del klisjéer som går igjen... og igjen... og igjen... og igjen. Av og til funker en klisjé. Av og til funker den nettopp fordi den er en klisjé, av og til på tross av den, og av og til kommer det helt an på måten den blir skrevet på.

En middelmådig forfatter kan få en klisjé til å virke ulidelig dårlig og oppbrukt. En god forfatter kan få klisjéer til å virke nye og forfriskende, hvis det er gjort riktig.

Men. Av og til nytter det bare ikke. Jeg har lest mange veldig originale og forfriskende fantasybøker i det siste, men med jevne mellomrom dukker det opp en bok som bare trekker frem alle klisjéene i boken. Ikke bare klisjéer, forøvrig, men lettvinte løsninger.

Boken jeg holder på med nå er The Summoner av Gail Z. Martin. Det eneste jeg syntes var originalt og kult var religionen, og det virker som en kul bok på baksideteksten. Men. (Og jeg skal ikke engang komme inn på kvaliteten på skrivingen)

Klisjé 1: Tris/Martris er opplært i magi av bestemoren, som selvsagt var en av de beste verden noensinne hadde sett. Og selvsagt vet ingen om det. Faktisk kommer ingen engang på at en magiker må ha en arving (ikke spør meg hvorfor, men de må visst det) før etter at ting har skjedd. Er det mulig at han likevel kan magi? Spenningen er ulidelig! (Og ikke spør meg hvordan hans beste venn ikke vet det...)

Klisjé 2: Tris og Kiara, en prinsesse som (wait for it) er forlovet med Jared, som er broren til Tris og skurken i fortellingen, blir forelsket. Jeg har ikke en gang kommet til der de møtes for første gang og jeg vet det allerede (bekreftet av et par kommentarer jeg leste).

Klisjé 3: Et statskupp er ikke nok. Nei, selvsagt må det være et forsøk på å sette fri en eller annen ond greie som har blitt fanget tidligere! (Lærdom til fantasyhelter verden over: Du gjør deg ikke en tjeneste ved å ta noe slikt til fange. Ingen syns du er inhuman hvis du dreper det, og du VET det kommer til å komme tilbake, verre enn noensinne.)

Klisjé 4: Det er veeeeldig tydelig hvem som er skurken og hvem som er helten, og ordet "subtil" er et fremmedord.

Klisjé 5: Helten blir fortalt av ånder/spøkelser hva han er ment å gjøre, for selvsagt har han en skjebne å oppfylle (intet mindre enn å redde verden) og har vært ment til dette fra barnsben av. Ikke snakk om å tenke selv her nei!

Klisjé 6: Alle de møter, samme hvor pinglete og egoistiske de er, får en ubendig trang til å hjelpe hovedpersonen selv om det får dem i trøbbel.

Klisjé 7: Bestemoren viser seg i en drøm og forklarer ham at han nå er rede for det han skal gjøre, og det hun har trent ham til hele livet. Og han visste det ikke før nå?

Klisjé 8: Han får farfarens sverd som på en eller annen mystisk måte skal hjelpe ham. Hvordan vet ingen. Det blir ikke sagt at det er et magisk sverd heller. Kjære alle dere som skriver fantasy (inkludert meg): Et sverd er en nyttegjenstand. Det er en spiss, lang metalldings laget for å kverke ting med. Hvis det tilhørte din farfar, eller enda bedre, din tipp-tipp-tipp-oldefar, kan det ikke hjelpe deg. Faktisk er sannsynligheten stor for at det svikter deg i en hvilken som helst sverdkamp. Metall - og spesielt ikke metall som blir utsatt for så mye trøkk som et sverd - er ikke evigvarende og ubrekkelig.

Klisjé 9: De får hjelp av en kjøpmann som - wait for it - er vittig, delvis på kant med loven og har ingen problemer med å risikere livet sitt for en som er ettersøkt i hele kongeriket for å ha drept kongen (ikke riktig, men hvem ville du ha trodd på?)

Klisjé 10: Når de flykter, drar de til et sted ingen kunne tenkt seg at de dro til, og hvor ingen vil lete etter dem! Hvor er det? Jo, onkelen sitt land... Hvor ble det av logikken? Ville ikke bestekameraten, en erfaren soldat og leder for en eller annen militær greie, ha påpekt at det faktisk kanskje ikke var så lurt fordi Jared og hans magiker kom til å skjønne det?

Klisjé 11: Alle er vakre, utrolig pene, etc. etc. etc.

Og ennå er jeg bare 150 sider inn i boken (den er på litt over 600 totalt)... Det lover ikke godt. Et hint til alle de som skriver: Det nytter ikke å bare forandre settingen og rekkefølgen på hendelsene hvis du vil skrive en original og engasjerende bok. Det kan hjelpe, men vær så snill... prøv å gjøre noe som ikke har blitt skrevet til døde for lenge siden.

Chris Wooding: Black Lung Captain

Black Lung Captain er bok 2 i serien Tales of the Ketty Jay, og blir beskrevet slik på Goodreads:

"Welcome to a rip-roaring action-packed story of heists, double-crosses, double-double-crosses, adventure, shoot-outs and a touch of romance along the way. In the first Ketty Jay novel, RETRIBUTION FALLS, Frey and his crew were framed for murder, and had to use all their criminal talents to try to clear their names - and turn a profit! Here, in the second novel in this series of standalone adventures, they're asked to help retrieve a mysterious lost ship full of treasure, which turns out to be slightly more complicated than expected..."

Det føles ofte som om beskrivelsene på sider som Goodreads, Amazon og ikke minst på baksiden av bøkene beskriver en helt annen bok enn den man leser. Til en viss grad gjelder det denne også. Ut fra beskrivelsen over virker den en-dimensjonal og en smule kjedelig - det er den ikke. Jeg har sjelden lest en så engasjerende bok. Når det gjelder hovedpersonene, beskriver følgende sitat fra boken dem ganske så godt:

"Not for the first time, he wished he commanded a highly trained bunch of soldiers instead of a ragtag mob of rejects in varying stages of alcoholism."

Jeg liker vanligvis ikke å skrive omtaler hvor jeg overhodet ikke finner noe negativt å skrive, så jeg prøver alltid å finne et eller annet å pirke på. Men for denne boken finner jeg ingenting. Hvor karakterene på mange måter virket en-dimensjonale i den forrige boken, har de virkelig funnet seg til rette i toeren og oppfører seg som virkelige personer. Jez, navigatoren, har fått mye større plass i denne boken, noe som er rettmessig, og vi får vite ikke bare hva hun er og hvorfor, men hvordan det er. Harkins, som hadde en tendens til å være veldig en-dimensjonal i den forrige boken, er mye mer realistisk, og står for et av de beste øyeblikkene i boken.

Samtidig blir hovedpersonen selv mer menneskelig, og det viser seg at hans historie med Trinica Dracken (pirate queen extraordinaire) ikke er helt over... Vi får se en helt annen Darian Frey og en helt annen Trinica Dracken enn tidligere, noe som absolutt gjør bøkene til noe mer enn bare luftskip, slåsskamper og farlige situasjoner.  

På baksiden av boken er det en forfatter som har skrevet at Wooding "uses every trick in the book" for å fange inn leseren. Det gjør han, men i motsetning til en del andre fungerer det, og du tenker ikke over det. Andre forfattere kunne ha brukt nøyaktig de samme ingrediensene og fått en helt annen - og sannsynligvis dårligere - bok. For å være helt ærlig: Det er ikke den eneste boken med lignende elementer. Erstatt luftskip med romskip eller bare skip, og du har ørten andre bøker. Men det er noe med måten de er beskrevet på, måten karakterene oppfører seg på og hvordan alt føles så sannsynlig men likevel overraskende. Ting som skjedde i bok 1 får følger for det som skjer i bok 2, selv småting som Harkins's forhold til skipskatten Slag (jepp, luftskip har også skipskatter) som faktisk blir ganske viktig etter hvert. (Det sier kanskje sitt, enten om meg eller boken, at en av yndlingsreplikkene mine fra denne boken er "Meaow"...)


For ikke å nevne slutten. Episk, veldig tilfredsstillende og fantastisk.

Jeg skulle gjerne ha skrevet enda mer om hva som er bra, men er redd for å røpe for mye av handlingen i forrige bok. Den anbefales i hvert fall på det sterkeste - den er en av mine absolutte yndlingsbøker i år - enten du er en steampunk-fan eller ikke.

It's Monday! What are you reading? ...på en tirsdag...

Litt forsinket her ja! I går var det Macbeth i øsende regnvær, med dertil påfølgende kakao og pizza og sjokolade og skravling og mer skravling og litt oversettelse og... ja. Så jeg glemte det. Men bedre sent enn aldri!

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Painted Man
N. K. Jemisin: The Hundred Thousand Kingdoms
George Orwell: 1984
M. D. Lachlan: Wolfsangel
Markus Zusak: The Book Thief
Eugenia Kim: The Calligrapher's Daughter
Brian Selznick: The Invention of Hugo Cabret

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Ingen - har vært en lite samvittighetsfull bokblogger i det siste ;)

Bøker jeg leser nå:
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H.P. Lovecraft: Whisperer in the Darkness (tror jeg? Husker ikke tittelen i farten)

Jeg har egentlig ikke tenkt noe særlig over hva jeg skal lese denne uken. Jeg har fortsatt en høy stabel med bøker jeg ikke har lest ennå... Forøvrig synes jeg det er litt komisk at jeg for en uke siden skrev at jeg ikke regnet med å få lest mer enn tre bøker i forrige uke, når det endte opp med å bli en så effektiv uke som det ble. (Syv bøker på en uke, på en uke hvor det var både treningshelg og mye jobb) Denne uken har jeg tenkt å bli mer effektiv på andre ting, som omtaler, for eksempel. (*host*)

Goodreads leseutfordring

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, i hvert fall ikke på lenge ennå, men jeg er faktisk i rute med Goodreads sin leseutfordring. Mitt mål er 100 bøker (jepp, 2-3 bøker i uken, minimum) og frem til for noen uker siden var jeg 15 bøker på etterskudd. 17. juli leste jeg ferdig Sourcery av Terry Pratchett, og fra og med den dagen har jeg lest 29 bøker. På ganske nøyaktig 5 uker. Det er 5,8 bøker i uken, noe jeg er innmari stolt av, for å være helt ærlig.

Jeg har funnet en del perler - fremfor alt har jeg fått bekreftet at ja, Butcher er et geni, og ja, Pinnes anbefalinger er verdt å høre på. Hun anbefalte meg Soulless av Gail Carriger, som jeg elsket, 1984 av George Orwell, som jeg også elsket, noe som faktisk var litt overraskende. The Book Thief var fantastisk, og jeg har funnet to nye (delvis) fantasyserier som jeg skal følge med på. Den ene er Demon Cycle av Peter V. Brett, den andre er The Memory of Flames av Stephen Deas, som jeg ikke likte frem til bok tre, da jeg plutselig begynte å elske hele serien. For ikke å nevne at jeg digget Among Thieves av Douglas Hulick - en bok jeg trodde bare var en Scott Lynch-etterligning men som var helt genial.

Jeg har også funnet en del jeg ikke liker. Jeg har funnet ut at det går an å elske og hate en bok samtidig, som The Hundred Thousand Kingdoms av N.K. Jemisin. Jeg har funnet ut at jeg ikke liker kinesisk krim (eller krim som prøver å rettferdiggjøre at det er krim ved å trekke inn ørten referanser til gammel litteratur, historie, kultur og ikke minst til hvor fantastisk litteratur er. Jeg vet. Det er derfor jeg leser.), at jeg ikke burde ha gitt en bok om vikinger skrevet av en utlending en sjanse (det var grundig research, men... ikke helt. Og ikke helt engasjerende nok), og at jeg aldri mer skal lese science fiction av Elizabeth Moon (men jeg elsker riktignok fantasybøkene hennes, interessant nok).

Alt i alt har det vært noen spennende uker, bokmessig, og jeg har lest mange flere nye bøker enn jeg ellers ville gjort. Jeg er vanligvis en som elsker å lese bøker om igjen (og om igjen, og om igjen, og om igjen...). Nå er det bokkjøpestopp til jeg har lest ut de jeg har, i tillegg til at jeg har en laaaang liste med bøker jeg skal blogge om. Det blir en fin blanding av bøker jeg elsket og bøker jeg hatet, tror jeg. Det er tross alt veldig gøy å skrive om bøker jeg har hatt lyst til å kaste i veggen ;)

It's Monday! What Are You Reading?

Da er det mandag igjen!

Bøker jeg leste forrige uke:
Stacia Kane: City of Ghosts
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Stephen Deas: The King of the Crags
Stephen Deas: The Order of the Scales
Stacia Kane: Unholy Magic
Stacia Kane: City of Ghosts

Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Painted Man (The Warded Man i org.utg.)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Painted Man
Peter V. Brett: The Desert Spear
Chris Wooding: Black Lung Captain

Bretts bøker er forholdsvis lange, så jeg regner ikke med at jeg får lest mer enn tre bøker denne uken, travelt opptatt som jeg er. Men men, vi får se. Gleder meg til å begynne på Black Lung Captain i hvert fall!