Skriblerier

Da var det jammen lenge siden sist jeg har skrevet her - nesten syv uker. Det har liksom ikke vært så mye å skrive om - det lille jeg har lest har vært bøker jeg både har lest og blogget om før. Leselysten har ikke akkurat vært påfallende, for å si det sånn. Ting har vært hektisk; det er årsmøte- og regnskapsavslutningstider på jobb (noe som i og for seg kunne vært nok) i tillegg til alt det andre jeg skviser inn i uka - skrivemøter, dansing to ganger i uka, Roede-kurs én gang i uka, jogging med Å. hver helg, litt ekstrajobbing med oversettelse, og et forsøk på å ha et sosialt liv ved siden av - og det har vært minst like "travelt" inni hodet mitt. Skulle til å si at dette er første dagen på lenge hvor jeg har hatt HELT fri fra alt, men det stemmer jo overhodet ikke. Jeg har jo vært på en joggetur (ikke bare det, men den beste vi har hatt så langt) og deretter vært på kafé med en venninne av en venninne av meg. Veldig fin dag :)

Det var liksom ikke helt meningen å skrive så grådig mye utenomsnakk, men jeg hadde visst mye på hjertet. Jeg har egentlig hatt skikkelig lyst til å blogge, men jeg har jo ikke verken lest eller skrevet noe særlig (annet enn de siste to ukene, men det kommer jeg tilbake til om to strakser), og hva skriver man om da, på en bok- og skriveblogg? Ikke kjøpte jeg noe på Mammutsalg heller. Nå er det imidlertid under to uker til jeg skal til London, så da kommer jeg nok hjem med et helt lass.

Så til det jeg hadde tenkt å skrive om: Jeg har endelig kommet meg i gang med skrivingen igjen. Romanen fra jeg skrev i løpet av november stoppet plutselig halvveis, og jeg hadde bare ikke lyst til å skrive videre. Tror kanskje jeg var for sliten, november var en veldig hektisk måned (og verre blir det neste år...). Den romanen skulle være bok to i en trilogi som igjen skal være del av en slags serie, og jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive trilogien ferdig før jeg redigerte videre på førsteboka. Men nå tror jeg at jeg har bestemt meg for å redigere førsteboka først, i hvert fall slik at plottet er slik det skal være, før jeg fortsetter.

Det vil si, når jeg er ferdig med det jeg skriver nå. Jeg har tatt meg en liten "seriøst bokprosjekt-pause" og skriver nå noe som er bare bakgrunnsstoff. Egentlig er det noe av det mest fornuftige jeg har gjort på veldig lenge. Når jeg skriver for andre (selv om det bare er et vagt håp om at kanskje, hvis det blir bra nok, kommer andre til å lese det) følger det med et helt sett med forventninger og krav, og de ulike delene av boken kverner oppi hodet mitt hele tiden i et forsøk på å gjøre det enda bedre. På en måte er det jo nødvendig, men det kan bli veldig slitsomt. Da jeg begynte å skrive hadde jeg ikke så mange sånne tanker, og jeg har savnet det. Å få gitt ut historiene mine er min største drøm, men det er noe veldig avslappende med det å skrive utelukkende for skrivingen sin del, bare fordi jeg har lyst. Kreativiteten min har uten tvil hatt godt av det, og jeg har løst flere store gåter når det gjelder de "ordentlige" historiene jeg skriver.

Jeg har noen hovedpersoner som jeg egentlig ikke har visst så mye om selv om ting som skjer tidligere i livet deres er avgjørende for trilogien min. Så avgjørende at den ikke kunne ha eksistert uten. De er en gruppe syv stykker, og jeg har bare følt at jeg har "kjent" fire av dem. Hvordan kan jeg skrive overbevisende om dem uten at jeg vet hva som har gjort dem slik de er?

Så nå har jeg gått helt tilbake, og skriver historien deres. Det er kun bakgrunnsstoff som jeg skriver for min egen del, men du verden hvor gøy det er. De eldste av dem har levd i over 3000 år, og jeg har innsett at det egentlig er deres historie jeg har hatt lyst til å skrive. Den er altfor lang til at den gjør seg som en ordentlig roman, og på mange måter foretrekker jeg å bare ha den til eget bruk. Jeg er nå engang sånn at jeg først finner ut av ting når jeg skriver det ned. Det får heller ta litt - eller mye - ekstra tid, men jeg har jo ikke hastverk.

Plutselig begynner ting å falle på plass. Jeg ser sammenhenger jeg ikke ante eksisterte, og svar på spørsmål jeg ikke kom på å stille før jeg fant svaret. Det høres ut som en klisjé, kanskje, men det er sånn det er. Jeg har ikke holdt på i mer enn to uker og har allerede notater skriblet ned overalt, i tillegg til de enorme mengdene informasjon som bare finnes i hodet mitt. I tillegg har jeg plutselig funnet ut hvordan hovedpersonen min møter to karakterer jeg har hatt innmari lyst til å ha med, men som ikke har passet inn. Det er det som er så gøy med sånt som ikke skal renskrives og leses av andre - om man vil fortsette handlingen gjennom og langt forbi de "ordentlige" bøkene så er ikke det noe problem i det hele tatt.

Nei, nå har jeg visst skrevet mer enn langt nok, og jeg vet ikke engang om det gir noe som helst mening for andre enn meg selv (klokka er nå engang ett på natta og jeg ble trøtt for leeeenge siden). Fortsetter jeg å skrive nå blir det vel det ultimate forvirringsinnlegget, tenker jeg... :P

2012-oppsummering del 2: målene fra i fjor

Etter at jeg hadde blogget om hvor mye jeg fikk lest i fjor, kom jeg på at jeg jo også hadde en del lesemål for fjoråret. Det vil si, jeg kom ikke på det før jeg satt og leste Mari sitt innlegg om det samme nå nettopp. Statistikk er fint og flott, men hva er poenget med lesemål om det ikke har noe å si om man fullfører dem? (For lese- og skrivemål for 2013, se her)

Mål 1: 24 nye romaner, eventuelle flere skal være omigjenleste bøker. Jeg endte på 49 bøker totalt, alle inkludert, så målet om faktisk å begrense meg var kanskje ikke helt vellykket. Samtidig føler jeg ikke at jeg har lest FOR mye, jeg har tross alt hatt lange, lesefrie perioder, og har bare lest når jeg faktisk har hatt lyst. For det meste. Så jeg kan ikke få meg til å skrive at jeg har mislyktes.

Mål 2: 10 fagbøker - episk fail. Jeg har bare lest to. Det var kanskje litt i overkant optimistisk? I år satser jeg på fem, men har allerede unnagjort en og en halv, så jeg tror jeg skal klare det i år.

Mål 3: 24 faglige artikler - enda en episk fail. Bortsett fra de jeg leste på konferansen på Island, som forøvrig ikke egentlig var artikler, har jeg ikke lest en dritt annet enn det jeg var nødt til, som var ingenting. Jeg vet ikke om det at jeg ikke har prøvd særlig hardt (eller husket på det i det hele tatt) er formildende eller ikke...

Mål 4: Klare 75.000 ord under neste NaNoWriMo. Da NaNoWriMo kom innså jeg at det kom til å bli vanskelig i det hele tatt å fullføre, så jeg bestemte meg for at målet heller burde være å faktisk fullføre NaNoWriMo uten å overdrive så mye at jeg kollapset. Noe jeg klarte. Det ble litt over 50.000 ord, seier, og et noenlunde fungerende meg etterpå.

Mål 5: Skrive i minst 15 minutter hver dag. Episk fail her også. Jeg må bare innse at jeg ikke alltid (ganske sjelden) har tid til å skrive hver dag, eller at jeg ikke alltid orker. I år har jeg ukesmål i stedet for, og tror det kommer til å fungere bedre.

Mål 6: Fullføre førsteutkastet til NaNo-fortellingen fra 2011 - gjett om jeg klarte den, da. Faktisk ble jeg ferdig noenlunde tidlig på året, og har til og med redigert plottet og begynt på andreutkastet. Veldig fornøyd med den.

Årets lærdom: Mål som tilsier at jeg skal gjøre noe hver eneste dag funker ikke. Det blir for mye press, og er det en ting jeg ikke kan risikere er det mer press enn nødvendig. Jeg legger allerede på meg dobbelt så mye press som nødvendig uansett. 2012 var kanskje heller ikke året for å lese faglitteratur. Jeg tror jeg har trengt å få lingvistikken litt på avstand, etter noen intense og stressende år. Kanskje jeg tar det igjen i 2013, kanskje ikke, men jeg trenger å finne tilbake til gleden ved faget, ikke legge mer press på meg selv. (Noen som ser et mønster her?)

I år skal jeg øve meg på å ikke måtte gjøre alt, og ikke måtte gjøre alt perfekt. Jeg tror det blir et bra år :)

Årsoppsummering 2012

Da er det nyttårsaften, og som mange andre bokbloggere har jeg laget en leseoppsummering for året som har gått. Jeg er selvsagt ikke i nærheten av antallet jeg oppnådde i fjor, men samtidig føler jeg at jeg har nådd målene mine bra. Året har vært en øvelse i å begrense forventningene og ikke minst presset jeg legger på meg selv, og jeg er fornøyd. Jeg kunne ha vært flinkere, men det kan man alltid.

Jeg har ikke hatt noen plan for lesingen i år, og har fulgt innfallsmetoden, dagsformen og «nå har boken vært i bokhyllen i en evighet, nå MÅ jeg lese den snart». Jeg har knapt lest i høst i det hele tatt, så det har vært lange, lesefrie perioder. Samtidig har jeg jo hatt flere sykehusopphold og sykeperioder, så det har vært noen skippertak også.

Antall bøker lest: 48, altså 4 per måned

20 av disse er skrevet av kvinnelige forfattere, resten av mannlige. Jeg tror det er så nær likt som jeg kan komme, sjangeren min tatt i betraktning. Det har ikke vært noe jeg har vært bevisst på, men det er jo litt fint allikevel.

Sjangre:

Krim: 1 (teller ikke fantasy med tydelige krimelementer)

Generell roman: 1

Faglitteratur: 2 (skulle gjerne ha lest mer)

Speculative fiction (fantasy/horror/science fiction/alternate history etc): 44

Hvorav:

• Klassikere: 2 (1 horror, 1 eventyrsamling)

• Barnebøker: 4

• YA: 4

• Alternate history: 8 (hvorav 3 steampunk)

• Urban fantasy: 11

• Ukategoriserbar: 1

• Fantasy: 14

Årets skuffelser:

• H.P. Lovecraft: The Whisperer in Darkness (det eneste skremmende ved den var hvor kjedelig den var)
• Elizabeth George: Edge of Nowhere
• Pierre Pevel: The Dragon Arcana (lever ikke opp til de foregående bøkene, og plottet henger ikke sammen)
• Jacqueline Carey: Saints Astray (elsker mange andre av bøkene hennes, men dette var... stillestående. Og hvor mange ganger er det mulig å ha seg med hverandre i løpet av en bok?)

Årets positive overraskelser:

• Anne Lyle: Alchemist of Souls
• Kevin Hearne: Hounded
• Ben Aaronovitch: Rivers of London (skjønte det var noe ved den når jeg hørte om den overalt, men likevel)
• Naomi Novik: His Majesty’s Dragon
• Patricia C. Wrede: Enchanted Forest Chronicles
• Max Brooks: World War Z
• Chris Wooding: The Braided Path
• Kathryn Stockett: The Help
• Lynn Flewelling: Luck in the Shadows
• Brent Weeks: Beyond the Shadows (virkelig en sterk avslutning av trilogien)

Årets "ikke noen overraskelse at de er bra, men må nevnes"-bøker:

• Jim Butcher: Cold Days
• Naomi Novik: Throne of Jade
• Gail Carriger: Timeless
• Adrian Tchaikovsky: Heirs of the Blade
• Elizabeth Moon: Echoes of Betrayal (snart er det vel ikke mulig å bli bedre?)
• Patrick Rothfuss: Wise Man's Fear

Nyoppdagede forfattere: Philippa Ballantine/Tee Morris, Dustin Thomason, Brent Weeks, Ben Aaronovitch, Anne Lyle, Holly Black, Kevin Hearne, Max Brooks, Naomi Novik, Patricia C. Wrede, Sarah Rees Brennan, Rob Thurman, Kathryn Stockett, Deborah Harkness, Russel Kirkpatrick.

Årets favorittbok: Tror det må være Rivers of London. Min nye «comfort read»!

Men det er ikke bare lesing jeg driver med, og jeg ville oppsummere skrivingen litt også:

-          Fullført 2 førsteutkast (Camp NaNo og NaNoWriMo fra 2011)

-          Skrevet ¾ av førsteutkastet til Apprentice Sorcerers under NaNo 2012

-          Revidert plottet til Rogue Sorcerers og delvis Camp NaNo-fortellingen

-          Lekt kartograf over verdenen min

-          Fullført NaNo FØR TIDEN i en måned det virket ganske umulig

-          Laget oversikt over fortellinger «på vent»

-          Fullført begge skriveutfordringene jeg har begynt på

Skrivingen har også vært veldig skippertakpreget i år. Jeg har fått gjort mye, og er ganske fornøyd med det jeg har gjort, men skulle gjerne ha skrevet jevnere. Men jeg er ganske fornøyd likevel.

LESE- OG SKRIVEMÅL

Tradisjonen tro setter jeg også noen lese- og skrivemål i samme slengen. Det er ikke så mange, men jeg har heller ikke tenkt å ha noen dårlig samvittighet om jeg bryter dem. Lesingen er viktig for meg, men det finnes viktigere mål.

LESEMÅL 2013

• Lese minst 36 bøker, dvs tre per måned
• Av disse skal minst 5 være faglitteratur (har allerede nok i bokhylla)
• Minst 2 skal være klassikere
• Minst 10 skal leses fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg føler jeg bør
• November skal være fri for lesekrav, siden det er så mange andre krav denne måneden.

SKRIVEMÅL 2013

•  Fullføre andreutkastet til Rogue Sorcerers
• Fullføre førsteutkastet til Apprentice Sorerers
• Camp NaNoWriMo
• NaNoWriMo
• Skrive noe hver uke. Det trenger verken være mye eller daglig, men et eller annet i løpet av hver uke burde gå an. Å skrive daglig hadde jo vært det aller beste, men jeg tror ikke det er mulig å få til uten å forgå av stress, så det er ikke aktuelt.

Det var mine mål for 2013. Tiden vil vise om jeg klarer alle, spesielt skrivemålene, men det er jo ikke noe spennende hvis man vet hvordan det går. Jeg er mest spent på skrivemålene - etter november har det vært vanskelig å motivere seg til noe som helst skriverelatert, bare fordi det var så himla MYE den måneden. Men det blir akkurat like mye neste år, så jeg bør vel bli vant til det. Men nå begynner jeg å kjenne skrivekløa komme tilbake, så jeg er optimistisk!

Hva er dine mål for 2013?
 

Julelesning og feriekos - med omtaler

Så ble det hvit jul allikevel. Jeg skulle gjerne ha sagt at julefreden har senket seg, men jeg vet ikke hvor mye fred og ro man kan snakke om med en treåring og to hunder i hus. Julekos er det i hvert fall. Vi er nesten fullt hus nå, vi var fulltallige rundt julaften, og det selv om det har sine utfordringer er det mest av alt veldig fint. Mye god mat og mange gode stunder med tantebarnet eller hundene, mange gode samtaler og god stemning.

På julegavefronten var det et godt år, både de jeg ga og de jeg fikk. Det ble tre bøker på meg, Sang i Norge (sangbok var høyt på ønskelisten i år siden jeg nettopp har anskaffet piano), Opptur Bergen (jeg har store planer om å faktisk begynne å gå mer tur) og Whispers Underground av Ben Aaronovitch. Rivers of London-serien har blitt min nye yndlingsserie i løpet av høsten, men jeg har manglet sisteboka, og siden den var på ønskelista har jeg ikke våget å kjøpe den nå før jul (jeg har lest den og elsket den, jeg har bare ikke eid den). I tillegg fikk jeg Bill Brysons A Short History of Nearly Everything til bursdagen av eldstebroren min.

Årets julelesning (beklager mangelen på bilder, jeg er på lånt PC - de kommer muligens etter hvert):

Beyond the Shadows av Brent Weeks
Jeg har skrevet omtale av andreboka i serien her. Kort sagt likte jeg virkelig ikke Beyond the Shadows da jeg begynte på den, jeg synes deler av den var ganske teit, for å være ærlig. Etter to bøker begynte pseudo-japansken i en typisk middelaldersetting (i landet hvor hoveddelen av handlingen foregikk, vel å merke) å irritere meg. Samtidig må jeg jo berømme forfatteren for å prøve å gjøre det litt annerledes, og i løpet av denne boken oppdaget jeg at settingen ikke helt var slik jeg hadde trodd. Nok om det.

Etter et par kapitler oppdaget jeg at boken ble vanskeligere og vanskeligere å legge fra seg. Etter å ha hatt litt problemer med karakterene i forrige bok var jeg plutselig kjempeinteressert i å finne ut hva som skjedde med dem, og jeg synes også de var mye mer realistiske og "in character" enn de var før. Da jeg kom til de siste 200 sidene sånn rundt ett-tiden i natt klarte jeg bare ikke å legge boken fra meg, og måtte lese helt til slutten før jeg la meg til å sove.

Det jeg liker aller best med denne boken er at et land som har en forholdsvis grusom kultur og religion blir beskrevet på en realistisk måte. Det er ikke sånn at de på et eller annet magisk vis klarer seg likevel. Man får vite bekymringene til de som bor der, og får kommet inn bak fasaden på mer enn en måte. Mange ting blir forklart her, som de bør i sisteboka i en serie.

Når fantasybøker snakker om profetier og skjebnen blir det ofte fremstilt som en slags uforanderlig greie, ofte bestemt fra fødselen, som man må oppfylle. Profetiene i denne serien er mye mer realistiske i så måte. Det er ikke en bestemt skjebne, profeten ser konsekvensene av bestemte valg og prøver å få de beste til å skje. Og skjebne er ikke noe man er født med, men noe man får gjennom sine handlinger og til en viss grad sine valg. Det er vanskelig å forklare akkurat hva jeg mener uten å røpe for mye, men - forfatteren lykkes virkelig i denne boken. Takk og lov, for ellers er det ikke sikkert jeg hadde orket å fortsette på neste serie.


The Whisperer in Darkness av H.P. Lovecraft (utvalgte fortellinger)

Lovecraft har vært viktig nok innen "sær" litteratur til at han er et eget begrep. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har snublet over på nettet som snakker om Cthulhu eller noe sånt, og da jeg kjøpte boken var jeg av den oppfatning at det var noe jeg måtte ha med meg. Siden det var horror var jeg litt redd for at det ville bli for skummelt, faktisk, men... Samtidig har jeg hørt litt mer om forfatteren etter at jeg kjøpte boken, og det hjalp nok ikke min oppfatning av boken at forfatteren er en rasistisk drittsekk, for å si det rett ut. Og boken er jo gammel nok til at språket ikke er det mest lettleste.

Det sier kanskje sitt at mange positive omtaler på Goodreads sier at han hadde en fantastisk fantasi, men at han ikke var så god til å skrive. Og jeg skal innrømme at han hadde mange bra idéer. Men... Det hadde kanskje hjulpet med en litt bedre bok. Flesteparten av fortellingene - som varierer fra noen få sider til ca 100 sider - er nærmest bare beskrivelser og informasjonsdumping, og der han klarer å få litt spenning og fremdrift ødelegger han alt en side senere med ti sider utgreiinger om ting karakterene ser og hva det betyr. Mesteparten er unødvendig. Mesteparten er, for å være helt dønn ærlig, drittkjedelig. Jeg har aldri kjedet meg så mye når jeg har lest en bok, selv ikke bøkene jeg måtte lese da jeg studerte nordisk et år, eller da jeg leste The Summoner av Gail Z. Martin (en av mine litterære lavmål - men innimellom det elendige var det faktisk litt fremdrift i den). De siste 100 sidene ble bare skumlest, og jeg skammer meg ikke over det.

Ja, Lovecraft hadde mange gode idéer, og idéene i seg selv er kanskje skumle, men man blir ikke skremt av å kjede seg fordervet. Fortjener Lovecraft sin status? Nja... av og til føler jeg han har den bare fordi det er sært. Men jeg synes ikke det. Styr unna hvis du ikke har høy toleranse for purple prose, lange forklaringer og en fremdrift som får en snegle til å virke rask.

21/12 av Dustin Thomason

Tenkte jeg kunne skrive noen linjer om denne boken også, selv om jeg ikke engang er halvveis. Antageligvis virker den bedre enn jeg ellers ville ha syntes bare fordi forrige bok jeg leste var så dørgende kjedelig, men så langt synes jeg den lover bra. Det er jo litt antiklimaks å lese den etter 21. desember, men men. Det er utrolig herlig å lese en bok hvor plottet faktisk går fremover i stedet for å virke som en vitenskapelig utgreiing som fånyttes prøver å være kreativ.
Nei, nå er jeg kanskje litt slem. Uansett, 21/12 er en pageturner, og så langt har den god underholdningsverdi selv om den kanskje er litt vel opptatt av å forklare hvordan ting funker. Alt trenger ikke forklares. Men den er fengende og jeg tror jeg kommer til å kose meg med resten av boken.

Leseliste

Jeg hadde tenkt å kalle dette "videre lesning" til jeg innså at det hørtes ut som en pensumliste. Uansett er dette bøkene jeg har tenkt å lese resten av julen:

- Jim Butcher: Cold Days (siste Dresden Files-boka). Årets høyeste forventninger, tror jeg...
- Elizabeth George: The Edge of Nowhere. Jeg har ikke vært særlig fan av krimbøkene hennes, men kanskje denne er annerledes? Skulle likevel ønske den ikke virket som om det var en konkurranse om å stappe inn mest mulig tekst per side.
- Life in a medieval city - faktabøker må også til. Husker ikke forfatter.
- The time-travellers guide to Elizabethan London (tror jeg - har ikke boken foran meg)
- J.K. Rowling: Den tomme stolen - jeg hadde absolutt iiingen baktanker med å sørge for at pappa ga denne til mamma til jul.
- P.D. James: Death comes to Pemberley. Mamma ønsket seg denne til jul, og liker den så langt selv om den er "veldig annerledes". Må nesten leses. Spesielt siden det var jeg som ga henne den.

Hva leser du i julen?

Juleferie og slutten på lesetørken (forhåpentligvis)

Jeg har offisielt min andre dag i juleferien i dag, og jeg håper virkelig at lesetørken begynner å forsvinne. Det har vært en travel høst, og jeg har liksom ikke hatt noen bøker jeg virkelig har hatt lyst til å lese. Hvis jeg først har begynt på en serie og har alle bøkene føler jeg ofte at jeg må gjøre den ferdig før jeg begynner på noe annet. I høst har jeg holdt på med Night Angel-serien av Brent Weeks, og selv om serien har vært bra har den vært vanskelig å gjøre ferdig - det er ikke akkurat lystig lesning.

Jeg har tatt en liten pause fra Beyond the Shadows (Night Angel #3), og har lest Harry Potter i stedet for. Jeg hadde egentlig tenkt å prøve The Casual Vacancy, men det er liksom litt risikabelt å kjøpe nye bøker nå rett før jul, og jeg har ønsket meg den. Harry Potter har vist seg å være godt å ha for å få leselysten tilbake - det er liksom Harry Potter og Discworld-bøkene som er de jeg kommer tilbake til.

Nå blir det ikke akkurat mye lesing de nærmeste dagen - det er fullt hus hjemme hos foreldrene mine, med to hunder, fulltallige søsken og niesen min, og da er liksom ikke lesing det man prioriterer. Men når huset begynner å tømmes når folk skal andre steder til nyttårsaften, da skal jeg sette meg ned med en god bok og lese. Sannsynligvis skal jeg først lese ferdig Beyond the Shadows, så skal jeg begynne på den aller siste Dresden Files-boka, Cold Days. Jeg har gledet meg så mye til den at jeg ikke tør å begynne på den, men en eller annen gang snart skal jeg ta mot til meg og åpne den.

Har egentlig ikke så mye å skrive, men tenkte jeg skulle skrive noen ord siden jeg ikke har blogget så mye i det siste. Regner med det blir flere innlegg nå som jeg er litt mer uthvilt :)

Omtale: Shadow’s Edge av Brent Weeks

Siden dette er bok to i en serie (Night Angel) skal jeg ikke skrive så mye om hva handlingen er. Jeg tror ikke jeg skrev omtale om bok én, men foreldreløse Kylar Stern er altså en såkalt wetboy, som er en slags snikmorder. Han blir trent av en noe motvillig og ikke særlig elskverdig Durzo Blint. Utover i boken lærer han yrket, men ting går ikke helt etter planen. Spesielt ikke når de såkalte Khalidorierne er på vei for å invadere landet deres. I bok to har han, sammen med sin kjære, bestemt seg for å legge dette livet på hylla. Bok 1 gikk som den gikk, uten å røpe om det gikk slik eller slik, og Kylar vil starte et nytt liv som apoteker. Men han har gitt løfter og fått en skjebne man ikke uten videre løper fra, og den er i ferd med å innhente ham i denne boken. Samtidig har Vi Sovari, også wetboy, fått et oppdrag hun ikke uten videre kan løpe fra, bare fordi den som har gitt det ikke er en person man sier nei til. Dette oppdraget er å drepe Jarl, som ikke bare er barndomsvennen til Kylar, men den ene som brydde seg om vi i en vanskelig periode. Ikke bare det, men hun har fått i oppdrag å drepe den ene som blir regnet som umulig å drepe – Kylar.

Boken tok meg en evighet å fullføre. I følge Goodreads tok det meg over to måneder, noe som virkelig er en evighet for meg. Det var ikke egentlig kvaliteten på boken som gjorde det. Jeg har hatt lesetørke i hele perioden, og hadde en slags fiks idé om at jeg måtte lese ferdig denne før jeg begynte på en ny. Samtidig er boken ganske mørk. Det dør kanskje ikke fullt så mange hovedpersoner som hos George R. R. Martin, men det er ikke langt fra, og det som skjer med dem før de dør (eller eventuelt i stedet for å dø) er temmelig ille. Når vi først snakker om Martin – serien blir ofte sammenlignet med A Song of Ice and Fire, nok fordi begge er dystre, episke og med en høy andel døde karakterer. Men jeg synes Night Angel-serien er mer lettlest, og det er litt mer håp om at det kanskje går bra til slutt. Noe som i og for seg er litt rart tatt i betraktning alt som skjer med dem. Samtidig føler jeg vi kommer tettere inn på karakterene. Man følger ikke fullt så mange karakterer, den er litt mer personsentrert, og bærer preg av at mesteparten av fortellingen er fra synsvinkelen til en som vokste opp på gata. 

Samtidig er det flere ting jeg ikke var så begeistret for. På den ene siden er jeg ikke særlig begeistret for bøker hvor hovedpersonen har en eller annen grandios skjebne å fylle, samtidig som boken gjør det på en ganske bra måte. Skjebne er noe man lager, ikke noe man har. 

Det er en del klisjéer ute og går også. For eksempel er alle kvinnene enten prektige jomfruer eller horer som har et hjerte av gull likevel, veldig sjelden noe som helst annet. Karakterene utvikler seg heller ikke så veldig – det virker litt som om forfatteren ikke helt klarer å bestemme seg for om han vil ha en plottsentrert historie eller en karaktersentrert historie, og den havner litt midt mellom, hvor man for så vidt får en slags utvikling og god innsikt i hovedpersonens hode, men det er litt... underutviklet. Samtidig er det en fantastisk spennende verden forfatteren har laget, men det er ikke så mange ting som faktisk blir forklart. Jeg liker vanligvis at ikke alt blir forklart, at man kan gjette seg til det etter hvert, men en mellomting hadde vært fint. Og når det gjelder worldbuildingen – i utgangspunktet kjempeinteressant, men samtidig litt «all over the place» - ting er mikset sammen uten at det tydeligvis er tenkt over hvordan alt passer sammen, og ikke alt er like subtilt gjort. 

Samtidig skal det sies at jeg virkelig liker hvordan historien har utviklet seg. Ikke gjennom hele boken, men for det meste. Jeg liker karakterene, og jeg liker at de ikke er så innmari prektige selv om de er gode. Eller gode og gode... Jeg liker også hvordan forfatteren beskriver hvordan en så viktig skjebne faktisk er utrolig vanskelig å bære, og alle de moralske dilemmaene som følger med.

Og så må det sies: Det var et av de mest creepy monstrene jeg har lest om på veldig, veldig lenge. Jeg har liksom hørt om troll-lignende monstre, kjemper og det ene med det andre, men hans «ferali» var virkelig ekkel, og beskrevet på en god måte.

Subplottet med Logan var også veldig, veldig interessant, creepy og spennende, så det er nesten verdt å lese boken bare på grunn av det. Egentlig er det hans storyline som er den mest underholdende i boken.

Hvis du begynner på Night Angel-serien er lurt å være klar over at bok 2 er en god del bedre enn bok 1, så hvis du ikke liker bok 1 – hold ut. Personlig likte jeg bok 1, men jeg kan ikke si at jeg elsket den. Det merkes at forfatteren blir litt tryggere på selve skrivingen utover i serien, og jeg har hørt at The Black Prism-serien hans er veldig bra. Nå gjenstår det bare å se hvordan bok 3 er – den ble påbegynt i forgårs, og så langt liker jeg den bedre enn de foregående.

Det store skriveeventyret

Jeg føler jeg sier dette hvert år, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare NaNoWriMo i år. Helt til i går, da ordtallet passerte 45000 og etter hvert krøp opp mot og forbi de magiske 50k. Vanligvis er NaNoWriMo lett for meg. Jeg skriver fort og gale, bokstavelig talt, og pleier vanligvis ha et høyere mål. Om jeg ikke har det på begynnelsen av måneden får jeg det etter hvert. For tre år siden ble jeg ferdig på en uke. Året etter hadde jeg et mål på 100k, og i fjor begynte jeg på 50k og endte på 75k. I år...

I år har jeg ikke hatt oddsene med meg. Ikke like mye som før, siden jeg har hatt en jobb med rikelig skrivetid og mye fritid. I år jobber jeg 80% i en stilling som har litt mer faktisk innhold. Jeg har gått på sangkurs, jeg har prøvd å beholde et sosialt liv (litt mindre vellykket), jeg har hatt småoppdrag som oversetter i tillegg til jobben - for ikke å nevnte to travle utenlandsturer i løpet av måneden, pluss nytt piano som har distrahert meg noe innmari. På en måte føler jeg at i år er året da jeg virkelig har fortjent seieren.

Tittelen på dette innlegget er "det store skriveeventyret." Det er nemlig det det har vært i år. Jeg har nemlig ikke planlagt på forhånd. Jeg har selvsagt hatt noen ideer som har svirret rundt i hodet, og i og med at dette er oppfølgeren til romanen jeg skrev i fjor har jeg noen ting jeg visste måtte med, men hva, hvem, hvordan og når var litt uti det blå.

Resultatet ble ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Personer som skulle forbli de samme har forandret seg, forholdet dem i mellom er annerledes enn jeg hadde forestilt meg, ting skjer i annerledes rekkefølge og hele historien har tatt en ganske annen vendig enn jeg hadde forestilt meg. Det morsomme nå er at bok tre (som egentlig skulle være del to av bok to, hadde det ikke vært for at første del blir så lang) fortsatt kan begynne akkurat der jeg hadde tenkt.

Ble det bedre enn jeg hadde tenkt? Ja, jeg tror det. Jeg måtte ha noen forsøk på begynnelsen, men det hører med. Og nå på slutten føler jeg selve skrivingen er bedre enn den var i fjor. Ikke at den er bra - kvaliteten er nokså sjaber, men det er den alltid i mine førsteutkast. "Skriv først, tenk etterpå" er rådet som funket da jeg satt med skrivesperre i årevis, og det har jeg fortsatt med. Så får jeg heller ta en ekstra runde med redigering - det er tross alt vanskelig å redigere noe som ikke er der. Og språket er en temmelig lett del å endre på. Men selve fundamentet for fortellingen er jeg fornøyd med.

Det morsomme er selvsagt at jeg nok en gang har havnet tilbake der jeg startet, rent innholdsmessig. Jeg opplevde det i fjor også - jeg har hatt puslespillbrikkene til historien i årevis allerede, men jeg har bare ikke koblet hvordan de skal settes sammen. Jeg er veldig glad i puslespill, og når man skal pusle vanskelige motiv, som himmeldelen av et landskap, må man bare prøve og prøve i forskjellige kombinasjoner til man endelig finner noe som passer. Det er slik det er med skrivingen også - forskjellen på noe som funker og noe som ikke funker kan rett og slett bare være at noe bør byttes om, at det må vris litt om på, eller at karakterer byttes ut.

Den forrige NaNo-fortellingen min var en slags parademarsj av ting som var med i de første utkastene, for vel ti år siden, men som jeg senere fjernet fordi de ikke funket. Ett etter ett har de kommet tilbake, og plutselig har de vært det som fikk hele greia til å funke. Nok et bevis på at det ikke nødvendigvis er hva man gjør, men hvordan man gjør det som er viktig. Det viktigste er nok at jeg plutselig fant sammenhengen mellom tingene, og årsakene deres.

Det samme skjedde i år. Sjørøverkapteinen min er tilbake, det samme er trollmannen hans. Men der trollmannen var en veldig liten bifigur tidligere, har han nå blitt en av de viktigste. For jeg kom på at det eneste hovedpersonen min trenger, er et tilfluktssted og hjelp fra en trollmann. Sjørøverøya har begge deler.

Ikke bare det. En av yndlingsbyene mine er tilbake. Den er helt annerledes enn jeg planla, bortsett fra at den heter det samme, og i mitt hode er den samme sted. Fra å være et midlertidig stoppested stjal den showet - ikke bare skremte jeg meg selv mens jeg skrev, men de fant ut noe viktig og møtte en viktig karakter der som igjen satte hele dominorekka av hendelser i sving.

Jeg hadde alltid en mistanke om at den byen ikke helt var det den så ut som.

Nei, nå er det tilbake til jobbingen. Det har ikke blitt så mye blogging i det siste, av logiske årsaker, og jeg har liksom ikke rukket å kommentere på andres blogger heller. På en måte kom jeg litt ut av hele bloggingen en periode, hvor det føltes mest som et ork, så nå er jeg spent på å se hva jeg har gått glipp av.