Stephen Hunt: The Court of the Air

 

The Court of the Air var en bok jeg virkelig gledet meg til å lese. Den så ut til å ha alle de tingene jeg elsker ved en bok, og selve omslaget gjorde også at boken virket spennende. Og jeg elsket den… de første fem sidene. 

Det har vært et slit å komme seg gjennom boken. Hadde det ikke vært for at jeg var småsyk i dag hadde jeg nok ikke fått lest over halve i dag, men det ble for det meste skumlesning. Ellers har jeg bare klart å lese et par sider om gangen, på bussen for eksempel, før jeg i ren irritasjon har lagt den i sekken igjen.

For å ta det første først, her er teksten bakpå.

“When streetwise Molly Templar witnesses a brutal murder at the brothel she has recently been apprenticed to, her first instinct is to scurry back to the poorhouse where she grew up. But there she finds her fellow orphans butchered, and it slowly dawns on her that she was the real target of the attack.

Oliver Brooks has led a sheltered existence in the backwater home of his merchant uncle. But when he is framed for his only relative’s murder he is forced to flee for his life, accompanied by an agent of the mysterious Court of the Air.

Molly and Oliver each carry secrets in their blood – secrets that will either get them killed or save the world from an ancient terror. Thrown into the company of outlaws, thieves and spies as they flee their ruthless enemies, the two orphans are also aided by indomitable friends in this endlessly inventive tale full of drama, intrigue and adventure.”

En anmeldelse fra The Times, sitert på fremsiden av boken, sier at den er “full of wonders and marvels.” Det er sant. Hele boken er proppet full med oppfinnsomme, originale ting jeg ikke har lest før. Men det er flere problemer med det. For det første blir det bare alt for mye – det blir overveldende, og jeg ender opp med ikke å bry meg om noe av det. Ingen av tingene får virkelig skinne, i stedet slåss de om oppmerksomheten til du blir lei. For det andre klarte jeg ikke å få med meg alt. Jeg mener at worldbuildingen skal spille annen-fiolin til plottet – hvis du har gjort jobben bra, skal verdenen vise frem plottet, ikke omvendt. Jeg føler på mange måter at alle tingene distraherte fra plottet, og jeg aner fortsatt ikke hva som egentlig skjedde mange steder i boken.

Når vi snakker om worldbuildingen virker det også som om forfatteren ikke har satt seg ned og virkelig tenkt gjennom hvorvidt ting faktisk virker troverdige. Jeg elsker konseptet med steammen, men stort sett alt som har med politikk eller kultur å gjøre virker som karikaturer og er overhodet ikke lett å tro på. Er settingen i en helt annen verden er faktisk denne verdenen nødt til å virke som om den kan fungere, ellers faller det litt sammen. Men det virker ikke som om forfatteren i det hele tatt gjør noe forsøk på det. Politikk- og kulturproblemene var også grunnen til at jeg var nær ved å kaste boken i søpla flere ganger.

Faktisk er boken mye bedre om den leses halvveis som en parodi. Det er selvfølgelig mulig at en del av tingene (en konge som bare er et symbol, som får armene amputert og blir kastet råtten frukt på ved kroningen, eller the carlists (hmm… hvem er de basert på, mon tro?) og så videre) faktisk er karikaturer og er ment å virke tåpelige. Jeg vet det er mange som elsker boken, og jeg liker også dens nikk til forfattere som Dickens, Verne og så videre. Jeg synes også at det var mye stoff til ettertanke der, som de som “equalizes” innbyggerne for at alle skal bli like og ingen skal være bedre enn andre. Men som sagt, ikke godt nok utført selv om idéen er god.

Når det er sagt er plottet usammenhengende, til tider usannsynlig og ikke på langt nær godt nok forklart. Ingenting blir forklart i boken i det hele tatt, verken verdenen eller handlingen. Molly og Oliver, de to hovedpersonene, blir reddet av den ene etter den andre uten engang å spørre om hvorfor folk prøver å drepe dem eller i det hele tatt å lure på om de kan stole på de som redder dem, før langt uti boken. De blir ikke utviklet noe særlig før på slutten, der jeg egentlig ikke skjønte hva som skjedde. Annet enn “oooh, de var født til å gjøre dette”-klisjéen. Er det noe jeg er lei av i fantasy så er det den. Man får heller ikke noe klart begrep om hva som er hvor, så når hovedpersonene plutselig var på samme sted uten at det ble forklart noe sted var jeg fullstendig forvirret. Det ble vanskelig å bry seg om noen av karakterene, igjen fordi det var så mange, så når den ene etter den andre døde brydde jeg meg egentlig ikke i det hele tatt. Det er ikke den følelsen man skal ha!

Så er det navnene. Navn og termer innen samme språk som høres ut til å høre til vidt forskjellige språk men som liksom skal komme fra samme tid og sted. Navn med apostrofer midt i og uten at det er et sted hvor det faktisk kunne vært plausibelt. Navn som er basert på virkelige navn og bevegelser (Carlists i stedet for kommunister, for eksempel). Når det er sagt er det en del av slangen som blir brukt som virkelig høres naturlig ut og som er godt påtenkt.

Alt i alt en bok med stort potensiale men som ikke holder det den lover, og som har en god forutsetning utførelsen ikke står i samsvar med. Jeg skulle ønske forfatteren hadde tatt seg tid til å tenke gjennom ting litt mer i stedet for å slenge inn idé etter idé etter idé… Jeg fikk bokstavelig talt vondt i hodet av å lese den, og kom meg kun gjennom den ved å skumlese mange av sidene.

Det virker kanskje rart å si det når jeg har lagt ut om de dårlige sidene ved boken, men jeg angrer faktisk ikke på at jeg leste den, for det var noen virkelig gode idéer i den… og mange dårlige.