Enchanted Forest Chronicles av Patricia C. Wrede

(Om bok 1) Cimorene is everything a princess is not supposed to be: headstrong, tomboyish, smart. . . .
And bored. So bored that she runs away to live with a dragon . . . and finds the family and excitement she's been looking for.


(Om serien) Collected together for the first time are Patricia C. Wrede's hilarious adventure stories about Cimorene, the princess who refuses to be proper. Every one of Cimorene's adventures is included in its paperback edition--Dealing with Dragons, Searching for Dragons, Calling on Dragons, and Talking to Dragons--in one handsome package that's perfect for gift giving.

Patricia C. Wrede er et navn jeg har kjent til i nesten tolv år, men da bare som forfatteren som står bak listen "Patricia C. Wrede's Worldbuilding Questions" - spørsmål beregnet for å hjelpe håpefulle specfic-forfattere eller worldbuildere å konstruere gode verdener. I fjor, etter en worldbuilding-periode, bestemte jeg meg for å se om hun hadde en blogg. Hun har ikke bare en blogg, men en veldig bra en, men likevel slo det meg ikke før for en måned eller to siden at hun faktisk er forfatter. Rett til Goodreads, og så innom Amazon for å bestille. 

Jeg hadde dem med på ferie, og for å si det sånn, det tok meg ikke lang tid å lese dem.

Serien er egentlig barnebøker, men kan fint leses av voksne også. Den er en slags parodi på tradisjonelle eventyr og verdenssynet i disse, og verdenen den foregår i er en slags verden der alle eventyrene er sanne. Første bok (kommer ikke til å si noe om handlingen i bok 2-4 da det vil inneholde spoilere) handler om prinsesse Cimorene, som synes alt hun må lære som prinsesse er kjedelig, og heller vil lære magi hos hoffmagikeren (går ikke så bra så fort foreldrene hennes finner det ut), sverdfekting hos fektemesteren (tar også fort slutt), matlaging (det gjør jo ikke en prinsesse, må vite), og ender opp med å skulle gifte seg med en ikke altfor intelligent prins hun ikke liker.

Cimorene er en snarrådig prinsesse, langt unna de tanketomme og fjollete prinsessene som er vanlige deromkring, og ender snart opp som prinsessen til dragen Kazul. Her lager hun mat, katalogiserer biblioteket og organiserer skattkammeret, innimellom alle ridderne og prinsene hun må overbevise om at hun ikke trenger å reddes, ellers takk. Men etter hvert oppdager hun at dragene har sine egne problemer, og at trollmennene ikke akkurat har rent mel i posen.

Bøkene er lettleste og underholdende, til tider hysterisk morsomme. Jeg leste alle fire bøkene på rappen og ble ikke lei, selv om den er desidert morsomst i den første boken. Det er noe med hele den verdenen og måten Wrede beskriver den på som er helt særeget og genialt. Hun tar ikke bare typiske eventyr, Disney-filmer og lignende og snur dem på hodet eller parodierer dem, men utfordrer også hele greia med å oppføre seg "slik man skal fordi det er sånn det er" - man trenger faktisk ikke å være nøyaktig som alle andre. Man ser det ikke bare i Cimorene, som er mye sterkere enn typiske kvinnefigurer uten å overkompensere, men også Morwen, som i bok tre får pepper fordi hun ikke oppfører seg som en tradisjonell heks. Det jeg likte særlig godt med dette er at forfatteren ikke moraliserer i det hele tatt. Og selv om hun parodierer de "klassiske" fortellingene føles det aldri som om hun gjør narr av dem. 

Det som til tider kan virke forvirrende er at selv om alle fortellingene, direkte eller indirekte, handler om Cimorene, blir fortellingen fortalt fra en ny persons synsvinkel for hver bok. Første bok er Cimorene, andre bok er dels Cimorene, dels Menandbar, tredje bok er Morwen, og fjerde bok er Daystar. Fjerdeboka er i førsteperson, i motsetning til de andre. Jeg antar at det er fordi de andre bygger opp til det som skjer her, og fordi spenningen avhenger av det hovedpersonen ikke vet og prøver å finne ut av, siden så godt som alle andre karakterer vet det. Likevel føles det rart med dette skiftet. Men når det gjelder de forskjellige synsvinklene synes jeg det er fascinerende hvor forskjellig bøkene blir. Det er veldig tydelig samme serie i skrivemåte, men hver person farger store deler av fortellingen i "sin" bok, noe jeg digger.


Det plaget meg også litt at mens bok én og to hadde egen slutt, hadde bok tre en cliffhanger-slutt. Ikke så krise for meg som hadde tilgang på alle på en gang, men likevel. Jeg er ikke så begeistret for dem. På den andre siden var det virkelig ikke noen annen måte å løse det på uten å fordoble antall sider, og bøkene er ganske tydelig to forskjellige. Det kunne ikke ha vært samme bok.

Skulle jeg ha trukket frem det jeg likte med bøkene hadde jeg aldri blitt ferdig. Cimorene har jeg allerede skrevet om, men Morwen er kanskje min yndling med sine ni katter og snusfornuftige holdning til livet. Det er en betraktelig mer uskyldig serie enn bøkene jeg vanligvis leser - siden det er barnebøker er det lite død og fordervelse, men man trenger vel en pause fra det også av og til? Det verste som skjer er at en og annen drage spiser en og annen trollmann, men det blir ikke beskrevet i noen detalj.

Jeg skjønner ikke helt hvordan disse bøkene har gått meg hus forbi tidligere siden de er om drager (de fleste som har fulgt denne bloggen vet vel mitt forhold til bøker om drager...), men jeg er veldig glad for at jeg har lest dem nå. Det var ypperlig sommerlesning, og jeg anbefaler dem virkelig.

(Beklager forøvrig hvis jeg skriver litt usammenhengende eller kaotisk. Jeg skriver dette midt på natten (har lagt det inn til publisering senere), så hodet mitt er kanskje ikke heeelt med.)