Omtale: Kevin Hearne: Hounded

For en gangs skyld er jeg noenlunde kjapt ute med omtale etter å ha lest ferdig boken – tenkte at jeg siden jeg har snakket så mye om den burde være tidlig ute. Og ingenting er som å sitte hele dagen på sykehus for å få lest ferdig bøker (ingenting alvorlig, har en planlagt operasjon på mandag og var inne for orientering i går – noe som innebar MYE venting).

"Atticus O'Sullivan, last of the Druids, has a peaceful life running an occult bookshop in Arizona. His neighbours and customers think that this handsome, tattooed Irish dude is about twenty-one years old – when in fact, he's twenty-one centuries old. He draws his power from the earth, possesses a sharp wit and wields an even sharper magical sword known as Fragarach, the Answerer.

Unfortunately, a very angry Celtic god wants that sword, and he's hounded Atticus for centuries. Now the determined deity has tracked him down, and Atticus will need all his power – plus the help of a seductive goddess of death, his vampire and werewolf team of attorneys, a sexy bartender possessed by a Hindu witch and some good old-fashioned luck of the Irish – to kick some Celtic arse and deliver himself from evil."

Jeg har hatt blandede følelser for boken siden jeg først hørte om den. De samme tingene som gjorde at jeg fikk veldig lyst til å lese den var også de tingene som kunne skrives så veldig galt og dermed bli en ulempe. Jeg har også lest noen veldig gode bøker om samme konseptet ("det eksisterer ikke bare én gud, ALLE guder man har trodd på er virkelige") som det er vanskelig å leve opp til. Min indre mytologi-geek slet også med det faktum at en del av gudene ikke skrives sånn som de er i mytologien, men samtidig er det litt av det som gjør boken interessant. For hvis de ikke var særlig sympatiske, hvorfor skulle de ikke ønske – og få gjennomført – å bli fremstilt på en annen måte i folks bevissthet?

Alt i alt var jeg veldig positivt overrasket over boken. Den er ikke tunglest, og den har et plott som er uforutsigbart uten å være ulogisk. Likevel er det et par negative ting som må nevnes. For eksempel føles beskrivelsene av de ulike nye personene litt unaturlige og unødvendig lange – de flyter ikke så godt som de kanskje burde ha gjort. Noen av karakterene virker irriterende éndimensjonale, selv om dette ikke er uten grunn, og til tider virker det som om ting er tatt med bare for å skryte, litt sånn "se hvor kult dette er da folkens!" Selve historien flyter ikke så godt som den kunne ha gjort heller; spesielt ved beskrivelsene stopper historien litt for mye opp. 

Men.

Disse tingene er egentlig bare småting. For jeg elsket boken. Den har så mye gøy i seg, og er til tider såpass snedig at jeg gleder meg til jeg skal lese den om igjen. Jeg elsket Oberon, som er den irske ulvehunden til Atticus. Jeg elsker irske ulvehunder i utgangspunktet, men med Oberons løpende kommentar til ting som skjer (det gir mening i boken, jeg lover) var det bare ingen vei tilbake. Høydepunktet var Oberons dilla på Genghis Khan, uten at jeg skal si for mye om den saken.

" Oberon said. He was still behind the counter, but he had had a good look at her as she exited.

I clearly need to get you some new videos to watch while I'm at work.

" 

Det jeg likte aller best er at det er umulig å vite hvem Atticus faktisk kan stole på. Det er såpass mye lureri og bedrageri at det er umulig å vite hva som egentlig kommer til å skje, og det er såpass spennende at det er veldig vanskelig å legge fra seg boken. Plottet er uforutsigbart, men henger i høyeste grad sammen.

Atticus i seg selv er en bra hovedperson. Når man befinner seg inni hodet til en karakter er man nesten nødt til å like ham i hvert fall litt – i hvert fall må jeg det – og han kan verken være for dust eller for dum. Han er ikke en sånn person som setter seg ned og syns synd på seg selv, eller som ting bare skjer med, han er ute og gjør noe med det, uten å være en sytete drittunge. I tillegg må jeg nevne advokatene til Atticus – som er et team på tre advokater, hvor to er varulver og én er vampyr. Og det funker.

Ellers må jeg si jeg falt for boken før historien hadde begynt, nemlig med den irske uttaleguiden på begynnelsen av boken (spesielt fordi forfatteren er så tydelig på at folk kan uttale navnene akkurat som de vil). En gang lingvist, alltid lingvist, og irsk uttale er ikke alltid like logisk. 

Alt i alt ikke en perfekt bok, men en veldig, veldig bra en. Jeg kommer til å lese den flere ganger, og anbefaler virkelig å lese den.