Fra det ene til det andre

Den siste måneden har jammen vært... interessant. Jeg har etter hvert klart å innse at jeg ikke er typen til å holde på med samme tingen i måneder om gangen. Selv om jeg stadig har planer om å gjøre litt av flere forskjellige ting hver dag, blir det til at det er én ting om gangen som fanger oppmerksomheten min og holder den fast til den ber om nåde. Så etter 29 år har jeg endelig klart å innse at kanskje jeg burde spille på lag med oppmerksomheten i stedet for å krangle med den. For med såpass mange forskjellige interesser er det jo faktisk umulig å gjøre alt, alltid.

De siste ukene har derfor vært en øvelse i å gjøre det jeg har lyst til med god samvittighet, til jeg blir lei. Det innebærer at jeg faktisk har fått lest litt - Reaper Man av Terry Pratchett, og The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer (som er fantastisk bra og engasjerende - ære være den som kom på at man kunne gjøre faktabøker gøy å lese) - og jeg har kost meg med det jeg har lest. Jeg hadde en uke der jeg skrev mye, siden det var Camp NaNoWriMo (ble ingenting etter første uka, men det er en annen sak), fulgt av en uke der jeg tegnet mye. Så har jeg fokusert på dansingen og turgåing, og tidligere denne uken ble det en del sårt trengt rydding og organisering i heimen, samt noen dager hvor jeg ikke gjorde noe som helst fornuftig. Herlig å kunne gjøre det også av og til, med god samvittighet.

Nå har jeg for første gang siden jeg ble ferdig med masteroppgaven (med unntak av da jeg var på Island, selvsagt) funnet tilbake til lingvistikken. På en måte. Da jeg først begynte å skrive "på ordentlig" begynte jeg også å lage et eget alvisk språk - hadde jo nettopp lest Tolkien, og kombinasjonen fantasy OG språk virket uimotståelig. Det var før jeg begynte å studere språk, og jeg oppdaget fort at jeg overhodet ikke hadde peiling. Grammatikken var norsk, bortsett fra at jeg hadde de engelske artiklene, og selve ordene var helt tilfeldig konstruert, uten tanke på noen sammenheng eller derivasjoner eller språkregler eller fonologi eller noe som helst. Da jeg begynte å studere lingvistikk skjønte jeg fort at dette med språk var MYE mer komplekst enn jeg i det hele tatt hadde vært i stand til å forestille meg tidligere, og etter hvert ga jeg opp hele greia.

Men i dag fant jeg tilbake til conlanging. For de som ikke vet, er "conlang" en forkortelse for "constructed language", altså språk som bevisst er konstruert, gjerne av én person eller en håndfull personer, i motsetning til naturlige språk som på en måte har vokst frem etter hvert. Det finnes språk som er i bruk og som senere har begynt å utvikle seg på samme måte som naturlige språk, som tegnspråk og for så vidt også esperanto. De fleste jeg har sett har imidlertid vært språk som er laget bare for gøy, eller til bruk i filmer/bøker/tegneserier etc. etc. Tolkiens språk er ett eksempel, Klingon fra Star Trek et annet.

Jeg har vært litt bekymret for at jeg kanskje ikke egner meg til det med språk, eller kanskje jeg ikke er interessert nok. Jeg sluttet delvis med det i dag, etter å ha sittet og lest om grammatiske kategorier i tre-fre timer i strekk... Man må vel være over gjennomsnittet interessert for å synes noe sånt er gøy... (men seriøst: Grammatikk er MYE gøyere når man slipper å pugge bøyingsskjema, og heller ser på det som ligger bak. Hva er det språkene prøver å uttrykke? Hva er fellestrekkene og forskjellene? Hvorfor uttrykker noen språk bestemthet, mens andre ikke gjør det? Det er så uendelig mye mer enn bøyningsmønster og -endelser.) (Språknerd, jeg?)

Det fine er at jeg faktisk føler at jeg er i stand til å konstruere et språk nå. Jeg har grunnlaget, jeg må bare friske opp kunnskapen litt. Etter så lang tid med masteroppgave ble plutselig lingvistikkunnskapen min veeeldig spesifikk og snever... Det viktigste er egentlig å skjønne hvor forskjellige språk kan være, tror jeg, resten kan man lære seg.

Jeg hadde egentlig tenkt å lage ferdig verdenen fortellingene mine foregår i først, slik at jeg har tenkemåter og en setting å basere språket på, men for å være realistisk tror jeg at jeg har nok. Det kan jo være at det å lage språket hjelper meg til å komme videre med verdenen. Eller det hjørnet av verden som disse språkbrukerne bor i. Eller bodde i. For etter hvert som årene gikk skjønte jeg at jeg ikke kom til å bli fornøyd med å bare lage "alvisk". For alvene har jo spredd seg, og bor på vidt forskjellige steder med vidt forskjellige levesett. Så det ble plutselig til gammelalvisk med tre forskjellige datterspråk eller eventuelt ett datterspråk med tre hoveddialekter, for mørkalvene, nomadene og husbyggerne.

Har ikke helt bestemt meg for hvor forskjellige de skal være, det kommer jo an på hvor mye kontakt de har hatt med hverandre og hvor lenge det er siden de skilte lag, men tror nok at i hvert fall mørkalvenes dialekt/språk kommer til å skille seg kraftig ut, separatister som de er. Nomadene reiser jo mye rundt, så for dem er jeg usikker - på den ene siden har de lite pågående kontakt med en og samme språkgruppe, så de kan fort være mye mer konservative enn de andre alvedialektene - også fordi de nok ofte må bruke et annet språk enn sitt eget - men på den andre siden kan de av samme grunn også tenkes å heller ha et språk som er mer utypisk alvisk enn de andre, og heller ha mange lånord fra mange språk, i tillegg til lånte, grammatiske konstruksjoner. Det kommer helt an på hvor mye og hva slags kontakt de har med omverdenen... Husbyggernes språk må være litt pretensiøst, tror jeg. De er i en slags rar posisjon med det at de både ser på seg selv som mer utviklet enn de andre alverasene, samtidig som de tror de er mer "typisk" alvisk. På en eller annen måte skal språket reflektere dette. Ikke at jeg aner hvordan...

Men det kan vente. Nå må jeg først friske opp det jeg må kunne, og så skal gammelalvisk lages. Hadde vært litt bakvendt (for meg i hvert fall) å lage datterspråkene først og så resonnere seg frem til moderspråket - dessuten er det bedre å starte med ett.

Begynner allerede å få ideer til hvordan jeg vil ha det. Noen ideer har jeg hatt siden jeg tok særspråk første året på lingvistikk - det var vel egentlig det eneste jeg fikk ut av å lære litt maori, for selve språket har jeg glemt. For eksempel skal alvisk ha dualis (totall) i tillegg til entall og flertall, og så har jeg noen ideer til hvilket kasussystem det skal ha. Maori er et aktivt-statisk språk, og det hadde vært fristende å teste det ut på gammelalvisk. Må se litt hva jeg synes blir mest ideelt i den settingen det skal brukes.

Så får vi se da, hvor lenge jeg holder på med dette. Får øve meg i å dokumentere det jeg har funnet ut, slik at jeg lett kan ta opp tråden igjen senere, tror jeg. Men akkurat nå var det å lage språk ufattelig gøy! I morgen kveld skal jeg finne frem den gamle språktypologiboken min og lese litt, tror jeg.

London Falling – genialitet i bokform

En dag for ikke så altfor mange måneder siden snublet jeg over en bok på Goodreads, som het London Falling av Paul Cornell og kom ut i desember i fjor. Av og til tar det bare en tittel før man vet at man MÅ ha akkurat den boken. I London var jeg innom Forbidden Planet og der fant jeg den, signert og greier. Jeg hadde ikke egentlig så veldig store forventninger, men den virket kul nok til at jeg måtte ha den. Den er ikke like fin som den skulle ha vært etter at den var i vesken sammen med en vannflaske jeg hadde glemt å skru korken ordentlig igjen på, men men. 

(Oppdaget nettopp at innlegget som er rett fremfor nesa mi i leselisten handler om nettopp Paul Cornell og London Falling… Sammentreff?)

Paul Cornell er en av dem som skriver mye og variert. Toppen på lista er nok at han har skrevet for Doctor Who. Den som har beskrevet ham best er nok George R. R. Martin, som skriver følgende på baksiden av boken:

"He writes award-winning short stories. He writes epic television episodes for all your favourite BBC shows. He writes kick-ass comic books and graphic novels. You'd think that would be enough for anyone, but no, not Paul… now he's gone and written a novel too!"

London Falling er urban fantasy og hans første roman. Og for en debut, sier jeg bare. Handlingen begynner som en miks mellom krim og gangsterfilm. London-politiet nærmer seg slutten på Operation Goodfellow, etter å ha prøvd å få has på gjenglederen Rob Toshack i en årrekke. Han har alltid sluppet unna, men inspektør James Quill får sin livs sjanse når de endelig har fått arrestert ham og han faktisk tilstår. Helt til Toshack blir drept på en fysisk umulig måte, en måte som vitenskapen ikke har den fjerneste mulighet til å forklare. 

Quill får sjansen til å lede et hemmelig team som skal løse mysteriet. Det vil si, teamet er ikke hemmelig - fremgangsmåten er det. På teamet er Quill selv, analytiker Lisa Ross, og to undercover politifolk som har jobbet med Goodfellow-operasjonen, Costain og Sefton, som overhodet ikke kommer overens. Hele greia er preget av hysj-hysj, og de ser snart at ting ikke er slik som de ser ut til. Ingen av dem er noe annet enn vanlige politifolk, helt til en hendelse gjør at de kan se de tingene vanlige folk ikke ser. Virkeligheten er verre enn de kunne ha forestilt seg.

Snart er det ikke lenger en sak om et mystisk dødsfall av en fyr ingen brydde seg særlig om. Alle som scorer mer enn tre mål mot West Ham på en av deres hjemmekamper dør på mystisk vis, med mindre de kommer seg raskt nok vekk fra London og aldri kommer tilbake. Stadig flere barn forsvinner sporløst, og det mest mystiske er at foreldrene og alle rundt dem insisterer på at de aldri har hatt noen barn, uten at de klarer å forklare barnerommet i huset eller lekestativet i hagen. Og stadig ledes de tilbake til ett navn: Mora Losley, en tilsynelatende harmløs, gammel dame. På overflaten, bare.

Hva skriver man egentlig om en slik bok? Jeg kunne ha sammenlignet den med noe annet jeg har lest, men for å være ærlig har jeg ikke lest noe som ligner engang. Jeg kunne ha sammenlignet den med andre bøker som mikser fantasy og krim. Dresden Files, Greywalker-serien, Alex Verus, Iron Druid Chronicles – ingen av dem er sammenlignbare. Ikke kvalitetsmessig – samtlige serier jeg nevnte er blant mine yndlingsserier. Men de bare føles helt forskjellig. London Falling er mørkere – mye mørkere. Stemningen minner kanskje litt om Night Watch av Sergei Lukyanenko (har du ikke lest den vet du hva du har å gjøre). Egentlig minner den meg mest om da jeg leste bøkene til China Miéville for første gang, selv om forfatterne skriver totalt ulikt. Det var så annerledes fra noe annet jeg hadde lest før, så originalt og så umulig å legge fra seg. Begge forfatterne har den der evnen til å legge inn overraskende vendinger i plottet som bare tar pusten fra deg. I London Falling sitt tilfelle mener jeg det helt og holdent bokstavelig. 

Den tok kanskje litt tid å komme ordentlig inn i, men du verden. London Falling er creepy til tusen, den er overraskende, den er engasjerende, hovedpersonene er komplekse og realistiske, plottet er bunnsolid og det er veldig tydelig at selv om dette er første romanen til forfatteren, er han overhodet ingen nybegynner i historiefortelling. Langt derifra. Akkurat når du tror du vet hva det dreier seg om, tar plottet en ny vending, og selv om det tar deg fullstendig på senga er det så logisk at det aldri blir irriterende.

Jeg føler kanskje at jeg burde skrive en litt mer nyansert og kritisk omtale, spesielt siden jeg vet at det finnes folk på Goodreads som ikke var like begeistret som meg, men jeg klarer bare ikke. Jeg tror nok at boken klarte å treffe akkurat de tingene jeg liker best, med en vri som var akkurat rett for meg. Det er sjelden jeg leser en bok hvor jeg er så spent på hva som skjer, men uten at jeg tør å engang prøve å lese slutten. For man vet hele tiden at det kan være at dette faktisk er den boken hvor ting IKKE går bra til slutt. Jeg skal ikke røpe om det stemmer eller ikke. 

Det fascinerende er selvsagt hvor forskjellig boken klarer å være fra Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch. Cornell skriver litt om det i linken øverst i innlegget. Begge handler om Metropolitan Police, begge handler om London, der London nesten er en levende, pustende del av historien. Begge handler om en spesiell del av politiet som takler saker som er… uforklarlige. Og likevel klarer de å være så fullstendig forskjellige. Det er nesten utrolig.

Hva er egentlig vitsen?

Hva er egentlig vitsen? Dette har jeg spurt meg selv en del ganger siden jeg begynte å blogge, spesielt etter en av mine mange uplanlagte bloggpauser. På den ene siden irriterer det meg, både fordi jeg "var så godt i gang" og fordi jeg jo egentlig liker å blogge... Men på den andre siden har både leselysten og skrivelysten vært borte, og i perioder har jeg ikke engang orket å lese andres blogger.

Dere skjønner, jeg har en liten perfeksjonist som bor inni meg. Han (for det er av en eller annen grunn en han jeg ser for meg) kalles også "inner editor" og hver NaNoWriMo, eller hver gang jeg skriver på historiene mine, ser jeg for meg ham kneblet nede i en eller annen mørk kjeller. Det funker faktisk.

Men når jeg ikke skriver historiene mine har han litt mer spillerom enn jeg liker. En av bøkene jeg leser nå har et spøkelse som hvisker inn i øret på sin voksne sønn uten at han er klar over det. Det er ikke hyggelige ting, men kommentarer om hvorfor ikke han ble forfremmet, at han eller hun egentlig ikke liker ham, og så videre. Det er nesten litt sånn.

For selv om jeg elsker å blogge er tankene som min indre perfeksjonist hvisker til meg ganske begrensende. Først og fremst er det spørsmålet om hvorfor jeg i det hele tatt gidder å blogge når jeg har så mange og lange bloggpauser. Og når jeg endelig setter meg ned, er det tusen spørsmål som alle begynner med "hva er vitsen" som gjør at jeg begynner på et innlegg uten å fullføre.

Hva er vitsen med å ha en blogg som ikke har bilder?
Hva er vitsen med å skrive når jeg ikke oppdaterer jevnlig?
Hva er vitsen med å blogge når jeg føler det er noe jeg bør, ikke noe jeg vil?
Hva er vitsen med å blogge når jeg ikke skriver som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge når jeg skriver for langt/for kort?
Hva er vitsen med å blogge når jeg ikke har like god argumentasjon som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge hvis jeg ikke skriver som en litteraturkritiker?
Hva er vitsen med å blogge hvis ikke bokomtalene mine er like gode, lange, velargumenterte, originale etc. etc. etc. som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge hvis jeg ikke blogger om absolutt alle bøkene jeg leser? (For den saks skyld, hva er vitsen med å lese hvis jeg uansett ikke orker å blogge om dem?)

Jeg må innrømme at det har vært ganske frustrerende til tider, for jeg vet jo så godt at det er fullstendig idiotisk å tenke slik. Det siste året har ikke vært lett, og til tider har jeg trengt bloggpausene mine. Men jeg har ikke trengt å gjøre det ti ganger vanskeligere for meg selv å begynne igjen. For det er nemlig noen ting jeg trenger å minnes på, og jeg tror jeg skal skrive dem opp ved PCen så jeg ser dem.

Det er ikke vits i å ha en blogg som er lik alle andres.
Det er ikke vits i å skrive som noen andre når deres blogg allerede finnes.
Det er ikke vits i å skrive som noen andre enn meg selv, punktum.
Det er ikke vits i å legge ørten krav på meg selv som ingen andre uansett ville ha lagt merke til. OK, så har jeg ikke hatt overskudd til å ta bilder. Skal jeg da gi meg selv enda mindre overskudd ved å kjefte på meg selv? NEI.
Det er ikke vits i å skrive en lang og velargumentert bokomtale når alt jeg egentlig føler for å skrive er hva jeg liker ved boken. På den andre siden er det ingen vits i å begrense seg når jeg VIL skrive en lang og velargumentert bokomtale.
Det er ikke vits i å blogge eller lese hvis det ikke er gøy.
Det er ikke vits i å ta bort det som er gøy ved blogging/lesing og så forvente å fortsatt ha motivasjon. Det funker ikke, men jeg er litt treiglært på sånne ting.
Det er ikke vits i å tvinge meg selv til å oppdatere jevnlig hvis jeg faktisk ikke har noe å skrive om.
Det er ikke vits i å skrive om absolutt alt jeg leser. Hvordan skulle jeg da få tid til selve lesingen? Eller fotograferingen? Eller dansingen? Eller romanskrivingen? Eller treningen? Eller avslapningen? Eller...
Det er ikke vits i å tro at jeg får tid til alt om jeg bare prøver hardt nok. Det er ikke nok timer i et døgn, og sånn er det bare.

Nei, det er på tide å sende min indre perfeksjonist rett ned i kjelleren igjen. Han skal heller få komme opp og lufte seg når jeg skal begynne å redigere historier igjen, hvis han oppfører seg. Men inntil da har jeg ikke bruk for ham.

I stedet for skal jeg kose meg med de bøkene jeg har lyst til å lese. Jeg skal blogge om de tingene jeg har lyst til å blogge om, og når jeg har lyst til å blogge om dem. Om jeg skal forandre noe i måten jeg skriver på må det bli å komme nærmere en måte å blogge på som passer for meg. Jeg tror ingen er tjent med en blogg som prøver å være noe annet enn det den er.

Vi får se om det hjelper, i hvert fall. Det å ha store planer som aldri blir noe av er ikke akkurat ukjent for meg, for å si det sånn, og det er sjelden jeg klarer å holde motivasjonen på en ting særlig lenge. Jeg har jo noen andre blogger som aldri egentlig ble noe av. Jeg har tenkt på å skrive noen ord om dette veldig lenge, så det var egentlig fint å få det ut.

Nå er det tid for loppekassa for min del, så skal jeg begynne morgendagen med en bok jeg oppdaget i London og som så langt har smadret alle forventningene mine i fillebiter. På en i høyeste grad positiv måte - den er skikkelig oppslukende, og jeg klarer faktisk ikke å finne noe som helst den kan sammenlignes med. Det blir en omtale jeg gleder meg til å skrive.

Bøker på vei

Det er ett spørsmål jeg har stilt meg selv de siste dagene. Det er et vanskelig spørsmål, et farlig spørsmål og... tja. Jeg er ikke helt sikker på om jeg vil vite svaret. For spørsmålet er nemlig: Har jeg et problem? Er det normalt at det første man gjør etter å ha kommet hjem fra London (og brukt altfor mye penger, ikke minst) er å bestille flere bøker?

Jeg kom frem til at jeg ikke egentlig er så veldig interessert i å være fornuftig. Jeg tror de fleste har et eller annet de er litt ufornuftige på - noen mer enn andre - og bøker er langt fra det verste.

Egentlig begynte det med at jeg skulle se om de hadde Seawitch av Kat Richardson på Amazon, for den fant jeg ikke i London. Det er ikke så rart - det finnes en kindle-versjon ute nå, men den fysiske boken kommer ikke før i slutten av april. Det er det flere bøker som gjør - jeg kommer til å ha et problem. Så sjekket jeg King of Thorns av Mark Lawrence - paperback kommer ikke før til sommeren. Ja vel, så kjøpte jeg The Daylight War i hardcover, men King of Thorns har jeg ikke større forventninger til enn at jeg klarer å vente til da. The Daylight War har jeg ventet intenst på. Klasseforskjell? Ja.

Med unntak av de som ikke har kommet i rett utgave ennå var det fortsatt flere bøker jeg ikke fant i London.  Poison Study av Maria V. Snyder, The King's Assassin av Stephen Deas og Graveminder av Melissa Marr. Så var det to bøker jeg så på i London, men som jeg av ulike grunner endte opp med å legge tilbake - The Sweet Scent of Blood av Suzanne McLeod, Grimspace av Ann Aguirre. Angret på at jeg la dem tilbake, så de er på vei til å bli pakket og sendt sammen med de tre andre bøkene. Jeg burde virkelig ikke bruke såpass mye penger nå, men... jo. Jeg får meg i hvert fall ikke til å kansellere, og gleder meg til de kommer.

Londontur!

Fra onsdag til i går var jeg i London med en venninne, Å. Etter en og en halv måned som har vært... tung, får vi vel si (mye stress på og utenfor jobb, og veldig mye som foregikk i hodet mitt), gjorde det utrolig godt. I forhold til tidligere turer tok vi det ganske rolig og bedagelig, og det ble en del timer med nesa i en bok enten på hotellrommet eller på Starbucks. Ikke for det, vi fikk egentlig gjort ganske mye.

Torsdag var vi ute hos foreldrene til danseinstruktøren vår (både jeg og Å danser irsk). De driver en butikk (Feiswear) som selger irske dansesko og andre nødvendigheter. Jeg er fortsatt på mitt første par hardsko (de som lager lyd når man danser med dem), så det var virkelig nødvendig å skifte dem ut. Å hadde spanderbuksene på, og jeg fikk bursdags-, jule- og bursdagspresang på forskudd av henne - altså nye dansesko. Er ikke jeg heldig så vet ikke jeg. Nå har jeg kjøpt inn en rull sportsteip så beina mine forhåpentligvis overlever det å gå inn nye sko. Heldige meg har uinngåtte myksko fra før også, så jeg har to par å gå inn. Man må kjøpe dem for trange - de strekker seg etter hvert som man går dem inn, og slik får man dem til å passe perfekt til foten.

Resten av torsdagen ble brukt til shopping. Vi var innom konkurssalget hos HMV, hvor jeg kjøpte den siste HP-filmen og litt diverse. Selvfølgelig ble det bokshopping - vi var innom den obligatoriske Waterstone's på Piccadilly, og så måtte jeg innom Forbidden Planet i Shaftesbury Avenue. Et besøk på Nike Store er også tradisjon. Denne gangen ble det bare en langermet treningstrøye (jeg har en fra før og elsker den), mest fordi jeg brukte så innmari mye på treningsklær i sommer. Vi var også innom den nye butikken til Victoria's Secret og en eller annen hudpleiebutikk hvor jeg brukte aaaltfor mye penger. Om kvelden var vi og så Rock of Ages - det var fantastisk gøy. Jeg digger filmen, men det å se musikalen var en opplevelse.

Fredagen ble en rolig dag. Vi begynte dagen med joggetur i Hyde Park, og i stedet for å være sporty og gå til hotellet i stedet for å ta tuben etterpå, var vi enda mer sporty og var innom både Green Park og St. James' Park (tror jeg), hvor vi også jogget. Ny rekord på alle måter, tror jeg, og vi var storfornøyde. Resten av dagen ble brukt på Starbucks og restaurant, tror jeg. Vi var også og så The Bodyguard (musikalen altså), som var veldig bra, men jeg husker ikke om det var fredag eller lørdag.

Lørdag reiste vi til Camden og var på markedet der. Utrolig mye kult, utrolig mye sært, og utrolig mye ubrukelig. Jeg kjøpte meg ny lommebok, siden min gamle er utslitt, og noen skjerf som stinker så mye røkelse at de må vaskes før jeg kan bruke dem. Etter det reiste vi til Hampstead Heath (jeg holdt akkurat på å lese om den parken, og måtte selvfølgelig dit da) - på en måte ble det en slags "følge i bokens fotspor"-dag, siden hovedpersonen bor i Camden. Uansett. Hampstead Heath var nydelig, selv om det var litt omstendelig å komme seg dit, og jeg angret som en hund på at jeg ikke hadde tatt med kameraet. Men vi visste ikke akkurat at vi skulle dit da vi dro til Camden Market, siden det var mer eller mindre spontant - men gjett om jeg skal tilbake dit.

Søndag var vi på Natural History Museum, hvor vi gikk i kø, kø og mer kø. Helg og dinosaurutstilling er ikke akkurat en god kombinasjon, som vi oppdaget. Eneste trøsten var at det var mange ganger mer kø da vi gikk derfra. Etterpå spiste vi indisk til lunsj, og gikk deretter og så Burn the Floor, som var fantastisk. Vi ble "oppgradert" til første rad, som var litt nærmere enn vi egentlig ville, men det gikk veldig fint, selv da de danset foran scenen og dermed var så rett foran oss som det gikk an å komme. Men jeg skjønner virkelig hvorfor showet har blitt så populært. Resten av søndagen ble brukt til lesing og spising og Starbucks - en god kombinasjon, synes jeg. Mandagen var reisedag, og vi gjorde egentlig ikke noe annet enn å spise, lese og drikke kaffe før vi satt på flyet. Det var på nære nippet at jeg kom med flyet, faktisk, men de fant da plass til meg til slutt. Overbooking på fly er en uting.

Etter mye om og men kommer jeg endelig til det viktigste: Bøkene. Jeg har ikke hatt noe særlig impulskjøp - de fleste er enten bøker jeg har ønsket meg og oppfølgere jeg har ventet på. Den jeg kanskje gledet meg mest til (Seawitch av Kat Richardson) fant jeg ikke, men jeg fant løsningen i dag - den har ikke kommet i pocket ennå. Beklager mangelen på bilder, jeg orker bare ikke styre med det nå.

Adrian Tchaikovsky: The Air War - foreløpig siste bok i Shadow of the Apt-serien som jeg skryter av her med jevne mellomrom.
E.L. James: Fifty Shades of Grey - den var på tilbud, OK? Jeg har en del ikke særlig positive meninger om boken, men siden jeg alltid irriterer meg over folk som kommenterer bøker de ikke har lest, kan jeg nesten ikke være like ille selv. Så jeg kjøpte den, men har ikke akkurat store forventninger.
Rob Thurman: Madhouse - bok tre i Cal Leandros-serien. Holder på med den nå, og den virker veldig bra så langt.
Anne Lyle: The Merchant of Dreams - oppfølgeren til The Alchemist of Souls. Hvis den er like bra som førsteboka har jeg noe å glede meg til. Det er altfor lite fantasy/althist fra Tudortiden, synes jeg - i hvert fall i bokform.
Jim Butcher: Furies of Calderon - jeg har lenge vært nysgjerrig på denne serien. Jeg elsker Dresden Files av samme forfatter, men dette er jo noe helt annet. Veldig spent.
Ilona Andrews: Gunmetal Magic - falt for tittelen for lenge siden, og hvis noe kan kalles "planlagt impulskjøp" er det dette.
Deborah Harkness: Shadow of Night. Oppfølgeren til A Discovery of Witches, som jeg ble positivt overrasket av. Likte ikke begynnelsen til Shadow of Night, men GJETT om jeg forandret mening. Hadde store problemer med å legge den fra meg.
Paul Cornell: London Falling. Litt samme som Gunmetal Magic - høres veldig kul ut. Pluss, den er signert.
Gail Carriger: Etiquette & Espionage - kanskje den boken jeg gledet meg mest til. Den er ikke perfekt, men du verden hvor gøy den var å lese!
Benedict Jacka: Fated (Alex Verus #1) - det er denne boka som foregår i Camden. Bortsett fra at det er veldig tydelig at forfatteren liker Dresden Files var den veldig gøy. Den var vanskelig å legge fra seg, og jeg liker hvordan den utvikler seg. Gleder meg til neste nå.
Kevin Hearne: Hexed. Det gikk ikke helt opp for meg hvor mange bøker jeg faktisk leste på turen før nå. Hexed er bok to i Iron Druid-serien, og lever definitivt opp til førsteboka. Må skaffe meg treeren snart...
Peter V. Brett: The Daylight War. Den andre boka jeg har ventet intenst på. Jeg hadde tenkt å vente til den kom i pocket, men det orket jeg bare ikke. Hadde jeg bare ventet noen timer hadde jeg kunnet kjøpe den litt billigere, signert (på Forbidden Planet), men men. Det er kanskje den boka jeg er mest spent på av alle, bare fordi forventningene er skyhøye (til den grad at jeg knapt orker å begynne på den).
Stephen Deas: The Black Mausoleum. Drager. Trenger jeg å si mer? Jeg var litt lunken til den første boka i serien, men nå, ved bok fire, er jeg helfrelst.

Det ble et litt lengre innlegg enn jeg hadde tenkt, men det var liksom så mye som ville ut. Nå skal jeg spise en sen middag, og kose meg med resten av Madhouse.

Skriblerier

Da var det jammen lenge siden sist jeg har skrevet her - nesten syv uker. Det har liksom ikke vært så mye å skrive om - det lille jeg har lest har vært bøker jeg både har lest og blogget om før. Leselysten har ikke akkurat vært påfallende, for å si det sånn. Ting har vært hektisk; det er årsmøte- og regnskapsavslutningstider på jobb (noe som i og for seg kunne vært nok) i tillegg til alt det andre jeg skviser inn i uka - skrivemøter, dansing to ganger i uka, Roede-kurs én gang i uka, jogging med Å. hver helg, litt ekstrajobbing med oversettelse, og et forsøk på å ha et sosialt liv ved siden av - og det har vært minst like "travelt" inni hodet mitt. Skulle til å si at dette er første dagen på lenge hvor jeg har hatt HELT fri fra alt, men det stemmer jo overhodet ikke. Jeg har jo vært på en joggetur (ikke bare det, men den beste vi har hatt så langt) og deretter vært på kafé med en venninne av en venninne av meg. Veldig fin dag :)

Det var liksom ikke helt meningen å skrive så grådig mye utenomsnakk, men jeg hadde visst mye på hjertet. Jeg har egentlig hatt skikkelig lyst til å blogge, men jeg har jo ikke verken lest eller skrevet noe særlig (annet enn de siste to ukene, men det kommer jeg tilbake til om to strakser), og hva skriver man om da, på en bok- og skriveblogg? Ikke kjøpte jeg noe på Mammutsalg heller. Nå er det imidlertid under to uker til jeg skal til London, så da kommer jeg nok hjem med et helt lass.

Så til det jeg hadde tenkt å skrive om: Jeg har endelig kommet meg i gang med skrivingen igjen. Romanen fra jeg skrev i løpet av november stoppet plutselig halvveis, og jeg hadde bare ikke lyst til å skrive videre. Tror kanskje jeg var for sliten, november var en veldig hektisk måned (og verre blir det neste år...). Den romanen skulle være bok to i en trilogi som igjen skal være del av en slags serie, og jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive trilogien ferdig før jeg redigerte videre på førsteboka. Men nå tror jeg at jeg har bestemt meg for å redigere førsteboka først, i hvert fall slik at plottet er slik det skal være, før jeg fortsetter.

Det vil si, når jeg er ferdig med det jeg skriver nå. Jeg har tatt meg en liten "seriøst bokprosjekt-pause" og skriver nå noe som er bare bakgrunnsstoff. Egentlig er det noe av det mest fornuftige jeg har gjort på veldig lenge. Når jeg skriver for andre (selv om det bare er et vagt håp om at kanskje, hvis det blir bra nok, kommer andre til å lese det) følger det med et helt sett med forventninger og krav, og de ulike delene av boken kverner oppi hodet mitt hele tiden i et forsøk på å gjøre det enda bedre. På en måte er det jo nødvendig, men det kan bli veldig slitsomt. Da jeg begynte å skrive hadde jeg ikke så mange sånne tanker, og jeg har savnet det. Å få gitt ut historiene mine er min største drøm, men det er noe veldig avslappende med det å skrive utelukkende for skrivingen sin del, bare fordi jeg har lyst. Kreativiteten min har uten tvil hatt godt av det, og jeg har løst flere store gåter når det gjelder de "ordentlige" historiene jeg skriver.

Jeg har noen hovedpersoner som jeg egentlig ikke har visst så mye om selv om ting som skjer tidligere i livet deres er avgjørende for trilogien min. Så avgjørende at den ikke kunne ha eksistert uten. De er en gruppe syv stykker, og jeg har bare følt at jeg har "kjent" fire av dem. Hvordan kan jeg skrive overbevisende om dem uten at jeg vet hva som har gjort dem slik de er?

Så nå har jeg gått helt tilbake, og skriver historien deres. Det er kun bakgrunnsstoff som jeg skriver for min egen del, men du verden hvor gøy det er. De eldste av dem har levd i over 3000 år, og jeg har innsett at det egentlig er deres historie jeg har hatt lyst til å skrive. Den er altfor lang til at den gjør seg som en ordentlig roman, og på mange måter foretrekker jeg å bare ha den til eget bruk. Jeg er nå engang sånn at jeg først finner ut av ting når jeg skriver det ned. Det får heller ta litt - eller mye - ekstra tid, men jeg har jo ikke hastverk.

Plutselig begynner ting å falle på plass. Jeg ser sammenhenger jeg ikke ante eksisterte, og svar på spørsmål jeg ikke kom på å stille før jeg fant svaret. Det høres ut som en klisjé, kanskje, men det er sånn det er. Jeg har ikke holdt på i mer enn to uker og har allerede notater skriblet ned overalt, i tillegg til de enorme mengdene informasjon som bare finnes i hodet mitt. I tillegg har jeg plutselig funnet ut hvordan hovedpersonen min møter to karakterer jeg har hatt innmari lyst til å ha med, men som ikke har passet inn. Det er det som er så gøy med sånt som ikke skal renskrives og leses av andre - om man vil fortsette handlingen gjennom og langt forbi de "ordentlige" bøkene så er ikke det noe problem i det hele tatt.

Nei, nå har jeg visst skrevet mer enn langt nok, og jeg vet ikke engang om det gir noe som helst mening for andre enn meg selv (klokka er nå engang ett på natta og jeg ble trøtt for leeeenge siden). Fortsetter jeg å skrive nå blir det vel det ultimate forvirringsinnlegget, tenker jeg... :P

2012-oppsummering del 2: målene fra i fjor

Etter at jeg hadde blogget om hvor mye jeg fikk lest i fjor, kom jeg på at jeg jo også hadde en del lesemål for fjoråret. Det vil si, jeg kom ikke på det før jeg satt og leste Mari sitt innlegg om det samme nå nettopp. Statistikk er fint og flott, men hva er poenget med lesemål om det ikke har noe å si om man fullfører dem? (For lese- og skrivemål for 2013, se her)

Mål 1: 24 nye romaner, eventuelle flere skal være omigjenleste bøker. Jeg endte på 49 bøker totalt, alle inkludert, så målet om faktisk å begrense meg var kanskje ikke helt vellykket. Samtidig føler jeg ikke at jeg har lest FOR mye, jeg har tross alt hatt lange, lesefrie perioder, og har bare lest når jeg faktisk har hatt lyst. For det meste. Så jeg kan ikke få meg til å skrive at jeg har mislyktes.

Mål 2: 10 fagbøker - episk fail. Jeg har bare lest to. Det var kanskje litt i overkant optimistisk? I år satser jeg på fem, men har allerede unnagjort en og en halv, så jeg tror jeg skal klare det i år.

Mål 3: 24 faglige artikler - enda en episk fail. Bortsett fra de jeg leste på konferansen på Island, som forøvrig ikke egentlig var artikler, har jeg ikke lest en dritt annet enn det jeg var nødt til, som var ingenting. Jeg vet ikke om det at jeg ikke har prøvd særlig hardt (eller husket på det i det hele tatt) er formildende eller ikke...

Mål 4: Klare 75.000 ord under neste NaNoWriMo. Da NaNoWriMo kom innså jeg at det kom til å bli vanskelig i det hele tatt å fullføre, så jeg bestemte meg for at målet heller burde være å faktisk fullføre NaNoWriMo uten å overdrive så mye at jeg kollapset. Noe jeg klarte. Det ble litt over 50.000 ord, seier, og et noenlunde fungerende meg etterpå.

Mål 5: Skrive i minst 15 minutter hver dag. Episk fail her også. Jeg må bare innse at jeg ikke alltid (ganske sjelden) har tid til å skrive hver dag, eller at jeg ikke alltid orker. I år har jeg ukesmål i stedet for, og tror det kommer til å fungere bedre.

Mål 6: Fullføre førsteutkastet til NaNo-fortellingen fra 2011 - gjett om jeg klarte den, da. Faktisk ble jeg ferdig noenlunde tidlig på året, og har til og med redigert plottet og begynt på andreutkastet. Veldig fornøyd med den.

Årets lærdom: Mål som tilsier at jeg skal gjøre noe hver eneste dag funker ikke. Det blir for mye press, og er det en ting jeg ikke kan risikere er det mer press enn nødvendig. Jeg legger allerede på meg dobbelt så mye press som nødvendig uansett. 2012 var kanskje heller ikke året for å lese faglitteratur. Jeg tror jeg har trengt å få lingvistikken litt på avstand, etter noen intense og stressende år. Kanskje jeg tar det igjen i 2013, kanskje ikke, men jeg trenger å finne tilbake til gleden ved faget, ikke legge mer press på meg selv. (Noen som ser et mønster her?)

I år skal jeg øve meg på å ikke måtte gjøre alt, og ikke måtte gjøre alt perfekt. Jeg tror det blir et bra år :)