Hvordan klarte du å bli publisert, egentlig?

Noen ganger kommer man over en bok som er så til de grader irriterende at man lurer på hvordan forfatteren i det hele tatt har klart å overtale noen til å gi ut boken. Så ser man utenpå og ser at forfatteren og boken faktisk er noenlunde populære, og begynner å lure på hva som egentlig gjør at folk leser - og liker - slikt.

Boken dette innlegget handler om er "Blood of Elves" av Andrzej Sapkowski. Jeg har hørt at fantasy er vanvittig populært i Polen for tiden, og det er også mulig at dette er grunnen til at en slik bok blir kjøpt og lest. Men så ser jeg på omslaget at boken faktisk har blitt en bestselger i Storbritannia (om man skal tro det er jo en annen sak) og begynner å lure. Jeg er nemlig sterkt i tvil om jeg klarer å fullføre boken i det hele tatt. Jeg er på side 8 nå, og er allerede så irritert at jeg ikke vet om jeg gidder å lese mer.

Når man ser en bok med en slik tittel i bokhandelen, er det en del ting man forventer ut fra tittelen alene. Jeg forventet i hvert fall en bok tettpakket med action, med "tight" språk som ikke brukte unødvendig mange ord og beskrivelser. For å spille litt på stereotyper, en bok som man ofte assosierer med en maskulin leserskare.

At det var mulig å ta så feil.

De første fire sidene er dedikert til å beskrive hvor redd hovedpersonen er, hvor man egentlig ikke har peiling på hva som skjer. Jeg har ikke engang våget å telle hvor mange ganger ordet "fear" er nevnt i disse sidene, men jeg tror det er mange. Plutselig skifter forfatteren over til presens i et par avsnitt, uten at det tilsynelatende er noen grunn til det (det er bare irriterende). Og så er det mer overflødig beskrivelse av hvor redd hun er, og at hun våkner fra en drøm. Ops, så er det visst også en fyr der som har reddet henne fra et eller annet, og som hun på en eller annen måte vet at hun er "destined for". Klisjé, eller?

Rent dramaturgisk fungerer ikke denne første scenen i det hele tatt heller. Den er ment å være skikkelig dramatisk, en "hook", men siden man ikke aner hvem personene er og heller ikke bryr seg om dem, blir det ikke til noe i det hele tatt. Man blar bare videre og håper man får vite noe om hva som egentlig skjer og hvem de er. Det er et poeng at man skal klare å gripe leseren med en gang, men med en slik åpningsscene føler man bare at man går glipp av noe. Hadde man bare fått en grunn til å bry seg om hva som skjer! I stedet får man bare en leksjon om en eller annen jente som sitter på en hest (som man finner ut på side tre) og legger ut om hvor redd hun er. Kjære forfatter, det er bare irriterende.

Deretter kommer en scene som beskriver en skald som spiller, og hvor en hel side beskriver hvor rørt de forskjellige gruppene av tilhørerne er. Jepp, man får en hel utgreiing om hvilken type lommetørkle de forskjellige tørker seg med. Jeg tror man klarer å gjette seg frem til at adelige kvinner har finere tøy å pusse nesen med enn en fattig bondekone! Herlighet...

For å summere de første åtte sidene kunne forfatteren ha hatt godt av å lese en definisjon av begrepet "purple prose". Han kunne også ha hatt godt av å lese det stykket jeg leste en eller annen gang i løpet av min skoletid om hvordan Hemingway skrev - kunsten å utelate det som ikke trenger å være med. La leseren fylle inn hullene, så lenge de ikke er for store. Ha med det som må være med, men ikke mye unødvendig.

Jeg skal ikke påstå jeg skriver noe bedre (denne bloggen er vel det beste beviset på at jeg bruker mange flere ord enn jeg trenger), men hvis jeg noensinne får utgitt noe og det er så mye unødvendig fjas i det, vennligst slå meg i hodet med noe hardt og be meg om å skjerpe meg.

Nei, nå skal boken tilbake i bokhyllen, og jeg skal finne en annen bok å lese til jeg har glemt hvor irriterende denne var. Over og ut!