Douglas Hulick: Among Thieves

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg av denne boken. Det virket som en Lies of Locke Lamora-kopi, men samtidig var det tydelig at den ikke bare var det. Den var overhodet ikke det, når alt kom til alt.

Ildrecca is a dangerous city, if you don't know what you're doing. It takes a canny hand and a wary eye to run these streets and survive. Fortunately, Drothe has both. He has been a member of the Kin for years, rubbing elbows with thieves and murderers from the dirtiest of alleys to the finest of neighbourhoods. Working for a crime lord, he finds and takes care of trouble inside his boss's organization - while smuggling relics on the side.

But when his boss orders Drothe to track down whoever is leaning on his organization's people, he stumbles upon a much bigger mystery. There's a book, a relic any number of deadly people seem to be looking for - a book that just might bring down emperors and shatter the criminal underworld.

A book now inconveniently in Drothe's hands...

Som sagt virker boken som en Lies of Locke Lamora-kopi. Innflytelsen er veldig tydelig, spesielt i begynnelsen av boken. Alternativt kan man si at både Hulick og Lynch er påvirket av det samme (italiensk mafia i en fantasy-setting som et slags utgangspunkt, for å overforenkle det). Men etter hvert som man leser videre ser man at den er så mye mer. Verdenen han skaper er hans egen, med mytologi og historie som han tydelig har lagt arbeid i. Jeg liker slikt! 

Plottet er også genialt. Det vikler seg både hit og dit, med den ene overraskelsen etter den andre, men uten at de slutter å være troverdige. Man føler hele tiden at det kunne skjedd slik. Jeg liker at ingenting er helt som man tror, at man ikke vet hvem man skal stole på, og at det som står på spill er såpass alvorlig.

Men la meg være ærlig, jeg elsker også at lingvister har en rolle i alt dette. Jepp. 

Det er en maskulin, actionfylt og dramatisk fortelling, men det er dypere og lettere toner i det hele. Jeg liker spesielt forholdet mellom Drothe og søsteren, som jeg håper blir mer utdypet i senere bøker. Jeg krysser fingrene alt jeg kan for at det kommer flere bøker, og det snart.

Jeg føler jeg burde skrive noe negativt også, men det er en stund siden jeg leste boken, og siden den gang har alt blitt fortrengt til fordel for alle de gode sidene dens. Hvis du skal lese én fantasybok i år, og liker bøker som går litt utenom de opptråkkede stiene, med karaktersentrerte fortellinger som likevel har action, les denne. 

It's Monday! What Are You Reading? ...og litt diverse

Det gikk akkurat opp for meg at jeg har postet innlegg hver dag (pluss to ganger på en av dagene) den siste uken. Jeg føler personlig at det blir litt vel mye av det gode, men hva gjør man når man absolutt skal skrive omtale av alle? Jeg må jo få dem ut en gang. Jaja. Får håpe dere ikke får helt overdose.

Bøker jeg leste forrige uke:
Robin Hobb: The Dragon Keeper (veldig blandede følelser - mye bra i den, men også litt for mye jeg ikke likte)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Jacqueline Carey: Naamah's Blessing (ikke like bra som forgjengerne, men OK)
Mark Charan Newton: Nights of Villjamur (skuffelse)
Elizabeth Moon: Trading in Danger (episk skuffelse)
George Mann: The Affinity Bridge (veldig bra)

Bøker jeg leser nå:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling (Shadow of the Apt, bok 2). Vanligvis raser jeg gjennom bøker jeg virkelig liker når jeg leser dem for første gang. Selv om - eller kanskje fordi - språket er bra. Men denne - den er litt som Pascal Merciers Nattog til Lisboa, ikke i tema eller sjanger, men likevel - det er noe med språket som gjør at jeg sakker ned og bare må ha med meg hver detalj. Språket flyter så innmari godt at jeg ikke engang vet hvordan jeg skal beskrive det, selv om det ikke gjør så mye av seg. Det skader ikke at resten av boken er genial også.

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Adrian Tchaikovsky: Dragonfly Falling. Med 450 gjenstående sider som jeg ikke kommer til å finne på å skynde meg gjennom - det er tydelig at forfatteren har funnet stilen og tonen sin i toeren - regner jeg ikke med at jeg får lest noe annet. Hvis det går, blir det nok et forsøk på Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss. Hvis ikke noen av bøkene jeg har bestilt fra Amazon kommer, da. Da blir det i så fall Osiris Ritual av George Mann.

Apropos det, første omgang med bøker fra Amazon ble sendt på fredag. Det er sjelden jeg får så store pakker at jeg får sporingsnummer fra dem, men... ja. Gøy. I går, som var sist jeg sjekket, var pakken i Hamburg, der den hadde reist fra Leipzig. Jeg kan ikke egentlig begynne å vente på dem før rundt 24.10, som er forventet leveringsdato, men jeg gjør det likevel. Og den 21.10 blir resten av bøkene sendt, siden to av bøkene ikke kommer ut før. Jeg gleder meg som en liten unge. Det er en perfekt blanding av for meg kjente og kjære og totalt ukjente men veldig lovende forfattere.

Ellers begynner det å nærme seg dansekonkurranse, og jeg begynner å bli litt stresset. Jeg har ikke øvd på stegene raskt nok (i tempo altså, ikke i frekvens) så jeg sliter med å holde følge med musikken. Men men. Det kommer seg, det kommer seg, og det er utrolig hva man kan få til på skarve to uker. Jeg har i hvert fall oppdaget at ingenting er som irsk dans (slipjig denne gangen) for å komme opp i makspuls. Jeg trodde jeg hadde makspuls på 196, som er det høyeste jeg noensinne har kommet opp i. For å si det sånn, det er visst ikke makspulsen min likevel.

Anywho. Det var et eller annet mer jeg hadde tenkt å skrive, men det forsvant visst fra hodet mitt. Det kommer vel igjen hvis det var viktig...

George Mann: The Affinity Bridge

Jeg er i stor grad en omslagsshopper. Med det mener jeg at jeg godt kan kjøpe en bok utelukkende fordi omslaget er kult. Av og til er jeg heldig og finner noen geniale bøker, av og til er jeg uheldig. George Manns bøker var i stor grad et lykketreff. Jeg så opprinnelig på en av de senere bøkene, men siden Affinity Bridge var den første kjøpte jeg den. Det er en av få ganger jeg har kjøpt en bok fullstendig uten å lese bakpå, men kun basert på omslag og sjanger (steampunk).

Affinity Bridge minner veldig mye om enkelte krimbøker fra den tiden den beskriver. På noen måter føles den som en krysning mellom Arthur Conan Doyle og Jules Verne, men den er likevel noe helt eget.

Hovedpersonene er Sir Maurice Newbury, Agent of the Queen, og hans nyansatte assistent, Veronica Hobbes. Et luftskip styrter, og piloten er ikke mulig å finne. Det som gjør det hele vanskeligere er at piloten var en "automaton," en slags robot, som i utgangspunktet ikke skal kunne feile, og heller ikke kunne gå fra åstedet. Samtidig hintes det om at en potensielt høytstående person var ombord i luftskipet. I tillegg til dette forekommer en hel rekke mord i de litt dårligere delene av byen, og det rapporteres at man har sett en lysende politimann på åstedet.

Jeg skal ikke røpe mer om plottet, men vil ha sagt at løsningen på hele greia var både uventet og fullstendig genial. Jeg digget persongalleriet - hovedpersonene er både geniale og lette å like, men har også dårlige sider og hemmeligheter. Forfatteren er ikke for snill med dem.

Jeg elsker også samspillet mellom Newbury og Hobbes, med hinting om at det kanskje kommer til å bli noe mer mellom dem. Handlingen foregår mot slutten av viktoriatiden, og samspillet mellom dem er dermed preget av den tiden, selv om begge personene er "forward thinking." Samtidig er det et poeng at begge skiller seg litt ut fordi de har en mindre tradisjonell tankegang enn sin samtid, noe jeg liker. Man kan ikke bare sette et menneske med moderne holdninger midt i et slikt samfunn uten konsekvenser.

Boken er steampunk, noe som gjør at jeg vanligvis ville kalt den fantasy (eller science fiction, avhengig av hva som er i den), men den er også i høy grad en detektivroman. Selvfølgelig elsker jeg en bok som gir meg det beste av mine to yndlingssjangre! Har du lyst til å lese en litt annerledes krimbok anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Elizabeth Moon: Trading in Danger

Siden jeg elsker Elizabeth Moons fantasybøker, på godt og vondt, trodde jeg oppriktig at jeg kom til å like science fictionbøkene hennes. Men det merkes at dette er en tidlig bok.

Beskrivelsen bakpå boken er altfor lang til å kopiere hit, men for å korte det ned drastisk: Kylera Vatta har gått mot familiens handelstradisjoner ved å verve seg til militærakademiet. Når hun blir kastet ut derfra tror hun at alt er over og alle drømmene hennes er knust.

Familien hennes gir henne kommando over et fartøy som skal "på skrapen," en enkel oppgave som viser seg å ikke være så lett. Samtidig er det store dilemmaet: Skal hun safe det, eller ta en risiko for å øke profitten?

Det er vanskelig å skrive sammendrag uten virkelig å dra frem sarkasmen. For det er virkelig vanskelig å skjønne at jeg i det hele tatt tok sjansen på denne boken. Men la meg ta det første først.

Tittelen. Trading in Danger. Hva er det for en tittel? Den sier for så vidt mye om handlingen, men den er kjedelig og merkelig. Men en dårlig tittel kan man tåle.

Det er verre å takle en dårlig handling. Boken begynner med en tilsynelatende dramatisk hendelse, i tråd med alle bøker om skriving. Kylera blir kastet ut av akademiet og skjønner ikke hvorfor, og alt er over. Problemet er bare at forfatteren ikke har latt oss bli kjent med hovedpersonen før dette, så jeg brydde meg ikke i det hele tatt. Vi har ikke blitt vist hvor mye akademiet og militærkarrieren betydde for Kylera, så hvorfor skulle jeg nå det? (Vi har blitt fortalt det, da, men det er noe helt annet) Videre er det en helt merkelig grunn for det også, en liten bagatell som jeg fortsatt ikke skjønner alvorligheten i.

Det verste er imidlertid mangelen på spenning. Det ser ut som en spennende bok, men består for det meste av diskusjoner og planlegging. En liten del av boken, ca. mellom side 150 og 200, er genuint spennende, og jeg ble revet med. Alt annet er drepende kjedelig, og jeg kom bare gjennom den fordi jeg var syk da jeg leste den, og fordi jeg skumleste. Jeg kan ikke fordra økonomi og handel, og det er knapt noe annet enn det i boken. Space opera my ass, det er ikke akkurat så mye action. Det var det eneste jeg ville ha ut av boken, og det jeg overhodet ikke fikk. Folk oppfører seg irrasjonelt, de prater mye, og forfatteren lar oss ikke få lære karakterene å kjenne før vi er nødt til å bry oss om dem. "Show, don't tell" har blitt stående som et av de største skriverådene noensinne. Vel, her var det uforholdsmessige mengder telling.

Anbefales å holde seg unna. Muligens de nyere science fictionbøkene hennes er bedre, hun er jo god til å skrive, men det kommer nok til å ta år før jeg tar sjansen igjen. Den var så dårlig.

Mark Charan Newton: Nights of Villjamur

Hver gang jeg skriver en omtale tenker jeg at neste gang må jeg huske å ta notater mens jeg leser, så jeg har noe substansielt å skrive om og kan gi bedre eksempler. Når jeg faktisk husker å gjøre det er det et veldig dårlig tegn.

Jeg så Nights of Villjamur på Norli for første gang for flere år siden. Jeg syntes den så fristende ut, mest på grunn av omslaget, men var også litt skeptisk. Etter hvert ble det til at jeg måtte lese den, og til slutt fikk jeg somlet meg til å kjøpe den. Dessverre ble det en slik bok jeg omtrent skumleser for å komme gjennom, utelukkende fordi jeg nekter å gi opp en bok før jeg er ferdig med den.

Plottet i boken er litt forvirrende. Jaryd er en slags ikke-helt-menneskelig greie som etterforsker en rekke bestialske mord på høytstående personer. Tryst (ja, det er grådig mange y-er i boken) er hans underordnede som irriterer seg over manglende forfremmelser. Keiseren tar selvmord og hans døtre, unge Eir og litt eldre og hjemmefrarømte Rika, må overta. Samtidig kommer unge Kapp til byen, under dekknavnet Randur, som er en som er ansatt for å være danse- og fektelæreren til Eir. Kapp har sin egen agenda og vil finne en "cultist" som kan redde moren fra en saktegående, men dødelig sykdom. Brynd er kommandant for Night Guard, og opplever at ting ikke er som de skal. Bakteppet for alt dette er en ny istid, og folk flokker til Villjamur for å søke tilflukt. For alle vet at isbreer skåner byene! (yeah right...)

Jeg vil så gjerne si noe positivt om boken utover et tiltrekkende omslag. Konklusjonen min blir, etter mye tenking, at boken har stort potensiale. Bare synd den ikke lever opp til det. Jeg vet at mange på Goodreads har elsket den, men jeg kan ramse opp en rekke ting jeg ikke kan fordra.

1. Navn og ord. Det er veldig, veldig tydelig at Charan Newton er inspirert av norrønt språk når han laget navnene og ordene. Men å slenge på noen bøyningsendelser gjør det ikke kult. (Dawnir? Seriøst?) Navnene og ordene føles som en krysning mellom norrønt og keltisk med en rikelig mengde apostrofer og noe som ser ut som latin blandet inn, og en litt for stor forkjærlighet for y-er. Spesielt der lyden y faktisk ikke kan forekomme. Det er også veldig rart å bruke gudenavn som banneord når gudenavnet det gjelder er Astrid. "Astrid, your hands are freezing." (Jeg ble sittende og tenke: "Astrid? Het hun ikke noe på T?) Denne bruken av gudenavn er jo veldig vanlig i fantasy, det bare blir litt merkelig i dette tilfellet.

2. Monstre. Hvis du bruker et monsternavn som allerede eksisterer, er det kanskje lurt å i hvert fall ha en viss likhet til det du baserer det på. For eksempel kan du ikke kalle noe en drage hvis det i virkeligheten er en fé. Eller, som i dette tilfellet, du kan ikke kalle noe draugr hvis det overhodet ikke har noen fellestrekk med den folkloristiske draugen. Draugene i Nights of Villjamur er mennesker som har dødd og blitt vekket til live igjen, en slags undead. Men de har ingenting med sjøen å gjøre engang.

3. Flere steder er det infodumps, mye som blir forklart uten at det egentlig passer inn. Jeg kan forstå det i noen tilfeller, men her fungerer det ikke. La oss heller få lære det litt etter hvert! Det hjelper uansett ikke når det blir så kjedelig at jeg ikke får det med meg uansett.

4. "Show don't tell" er en retningslinje for skriving som jeg har lest om ørten ganger. Det er ikke slik at man alltid skal vise i stedet for å fortelle, men når man aldri viser noe som helst, er det et problem. Det blir ikke engasjerende i det hele tatt. Dette gjelder spesielt plottet som har med Tryst å gjøre. Vi hører stadig at han hater Jaryd og gjerne vil ta hevn, men samtidig har vi ikke blitt vist noe som helst som tyder på at han mener dette, så det blir vanskelig å tro på. Det blir liksom bare påstander helt frem til det store klimakset.

5. Hva er det med en bondetamp uten manerer (ja, dette blir presisert) som på en eller annen måte får innpass hos de rikeste og som innsmigrer seg hos dem på 1-2-3?

6. Plottet. Det er en rekke ting som burde fått tid til å bygge seg opp som bare forekommer og så er over. Det blir liksom ikke tid til å engasjere seg i det. Det føles mer som en oppramsing, og ingenting blir spennende. Jeg vil ha noe som holder meg fast til handlingen i timevis, ikke noe som blir oppklart to sider senere. Samtidig skjer det ting som overhodet ikke får noen forklaring eller betydning for noe som helst.

7. Det er et grådig fokus på sex (ikke eksplisitt, men referert til) og hvor attraktive noen er. Jeg aner likevel ikke hvordan noen av dem ser ut. Å beskrive i hvilken grad noen er pene er ikke en beskrivelse, spesielt ikke når det ikke er en bestemt persons synspunkt. Fremfor alt føles Randur/Kapp som en Gary Stu (mannlig versjon av Mary Sue) i store deler av boken.

8. En del av setningene er merkelige, noen av dem rent forvirrende. Språket generelt flyter ikke godt.

Det er mulig at det finnes kvaliteter ved boken som jeg ikke har sett - det må jo finnes en grunn til at folk elsker den - men jeg kan ikke fordra den. Jeg tror jeg kunne ha sett gjennom fingrene med det meste om jeg ikke hadde irritert meg grønn over navnene. Etter å ha lest noen bøker som har vært veldig gode på det med navn, og etter å ha jobbet en del med mine navn, irriterer jeg meg lett over forfattere som ikke får det til men som prøver likevel.

Nei, det blir ingen andrebok i denne serien for min del...

Beklager at det blir så fryktelig mange innlegg for tiden, jeg har forhåndspublisert omtaler av alle bøkene jeg har lest i det siste, og da blir det plutselig vanskelig å stappe inn andre ting. Uansett:

Jeg mistet fullstendig selvbeherskelsen i dag. Jeg skulle bare bestille noen få bøker på Amazon, spesielt to som de ikke hadde på Norli lenger, men... det ble litt flere enn det. For jeg har oppdaget så mange spennende bøker på Goodreads i det siste (de har fått anbefalinger!), og jeg klarte ikke å la være. Jeg får være sparsommelig fremover. De jeg bestilte er:

Jeff VanderMeer: The Steampunk Bible
Kristin Cashore: Fire og Graceling
George Mann: The Osiris Ritual, The Immortality Engine og Ghosts of Manhattan
Stephen Deas: The Warlock's Shadow
Chris Wooding: The Iron Jackal
Brent Weeks: The Black Prism og The Way of Shadows
Kat Richardson: Greywalker
Mark Lawrence: Prince of Thorns
Clay og Susan Griffith: The Greyfriar (etter Twilight er jeg litt skeptisk til vampyrbøker, men den virker bra i hvert fall, og har fått gode kritikker).

Jeg er spesielt spent på Prince of Thorns, som jeg har hatt veldig lyst på lenge, men som har fått litt blandede kritikker. Derfor er jeg litt redd for at jeg kan bli veldig skuffet. Men jeg håper jeg ikke blir det (selvsagt).

Ellers er det en fin blanding av bøker jeg vet jeg kommer til å like (George Mann, Stephen Deas, Chris Wooding) - vel og merke hvis forfatteren lever opp til seg selv - og bøker hvor jeg ikke aner hva jeg går til.

Jacqueline Carey: Naamah's Blessing

Jeg har tidligere skrevet om bok to i serien, Naamah's Curse, her. Naamah-trilogien er den tredje av de enkeltstående (men likevel relaterte) trilogiene om Terre d'Ange og landene rundt. Settingen er en verden som er løselig bygd på (og med fellestrekk fra) vår egen, en slags "hvordan det kunne vært"-verden med fantastiske elementer.

Jeg var veldig begeistret for bok 1 i serien, Naamah's Kiss. Carey's bøker er karaktersentrerte, noe jeg liker. Det er en del romantikk i bøkene, men det spiller oftest annenfiolin. Bok 2 var jeg mindre begeistret for og mente at hovedpersonen var litt for Mary Sue-aktig, samt at det bar litt for mye preg av å være en "se hele verdenen jeg har laget!"-bok for forfatteren, siden trilogien bringer deg over hele verden, bokstavelig talt.

Naamah's Blessing er avslutningen på serien. Jeg syntes serien fikk en logisk slutt, den endte slik jeg ville, men jeg var liksom ikke fra meg av begeistring. Jeg vet ikke helt hva det var, kanskje disse Mary Sue-tendensene fra bok to. Plottet var heller ikke så forfriskende og overraskende som de tidligere bøkene - jeg ble sjelden overrasket og fant det egentlig litt kjedelig. Naamah-trilogien er ikke blant Careys beste bøker.

Samtidig likte jeg veldig godt at ting fra de to foregående bøkene, og faktisk også fra de tidligere trilogiene, fikk betydning. Ting som skjedde i bok én skjedde tydelig av en grunn, og jeg kan ikke komme på noen tråder som ikke ble nøstet opp i. Detaljer man leste og bet seg merke i kom plutselig sterkere tilbake. Jeg syntes spesielt at det med maurene - noe som ikke gir mening før du har lest bøkene - var en uventet og spennende twist på det, om enn ikke akkurat... tja.

Alt i alt en helt OK bok, men ikke like fengende eller engasjerende som tidligere bøker. Kommer likevel til å lese mer om Carey skriver mer fra Terre d'Ange!