Skriblerier og litt syting

Litt syting

Åh, nå er jeg lei. Den ene foten min har skapt seg i hele dag, og jeg som trodde den faktisk var så godt som bra igjen. Ikke at den har vært så vond, egentlig, men den gir etter hele tiden. I dag tidlig på jobb skulle jeg reise meg og gå inn på kopirommet, men havnet plutselig nesten på gulvet bare fordi den ikke ville funke. Det er ikke sånn at jeg kjenner at nå, nå gir den etter heller - neida, den har et halvt sekunds forsinkelse, akkurat nok til at jeg tror den holder. Ondskapsfull, er den. Etter såpass mange måneder med en variert samling av plager i den samme foten burde jeg kanskje kommet meg til legen snart, men etter det siste året sitter det langt inne å ringe om enda en ting.

Litt mer syting

Sånn når jeg først er i gang med å ønske at ting fikser seg selv kunne jeg gjerne også fått litt energi. Jeg har vært hjemme fra ferie i snart en uke, og har så langt bare orket å tømme kofferten for klær, og det var det eneste jeg orket i hele går. Resten av tingene ligger fint spredt utover. Hurra... Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har tid til å være ute for telling nå, men deri ligger vel problemet. Vanligvis funker det å ta en joggetur når hodet slår seg vrangt og innbiller meg at jeg er dødssliten, men med den idiotiske foten funker jo ikke det. Men men. Jeg får hjelp for det når bare ferietidene er over, så det er bare å smøre seg med tålmodighet (jeg som er så flink til det...).

Enda litt mer... neida. Skriblerier!

Juli er Camp NaNoWriMo-måned, og jeg gjør et nytt forsøk siden det ikke ble noe av i juni. Denne gangen har jeg moderert meg litt, alt tatt i betraktning, og skal bare skrive 20 000 ord. Det blir 1539 ord per dag, tatt i betraktning at jeg ikke begynte før i dag, så får vi se hvordan det går.

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke juli på å skrive den rimelig episke bakgrunnshistorien til en av hovedpersonene, men jeg gikk lei for en stund siden. I stedet blir det en historie jeg skrev under NaNoWriMo for noen år siden, som jeg aldri gjorde ferdig. Det er ikke en historie jeg egentlig hadde tenkt å gjøre noe utav, men så fikk jeg en idé jeg ikke klarte å legge fra meg. Hovedpersonen heter fortsatt det samme, og noe av det samme kommer til å skje, bortsett fra at årsakene er forskjellige og karakterene er helt ulike. For eksempel er hovedpersonen alv i stedet for menneske, han er mye mindre prektig enn han var, og han har litt mer realistiske grunner til å gjøre det han gjør.

Det fine nå er at dette er en ypperlig anledning til å få litt mer klarhet i hvordan alvene egentlig er og hvordan samfunnene deres funker, samt å få litt mer system på religionen. Det blir nok ingen fortelling jeg kommer til å gjøre noe utav denne gangen heller, men jeg kommer til å dra nytte av den i andre fortellinger.

Imidlertid merkes det at jeg kanskje er litt vel trøtt til å skrive noe fornuftig. I løpet av 1300 ord har jeg skiftet synsvinkel (fra første til tredje person og omvendt) tre ganger, jeg har ombestemt meg for hva hovedpersonen skal og vil et par ganger, og har i tillegg veldig lite peiling på hvor veien skal gå. Det blir nok en morsom skrivemåned!

Bokkjøpestoppens episke konklusjon

De siste månedene har jeg hatt bokkjøpestopp. Jeg hadde endt opp med mer enn 50 bøker jeg ikke hadde lest, og jeg kan virkelig ikke fordra å ha for mange uleste bøker i bokhyllen - jeg blir helt stressa av det. Ikke at jeg hadde råd til nye bøker heller, da. Så jeg la en plan om å kunne kjøpe én bok per femte leste bok, men tre bøker jeg har ventet på lenge skulle få lov til å kjøpes utenom. Det holdt... en stund.

I sommer var jeg og en venninne på shopping i Kristiansand, og der fant vi Outland. Jeg gikk derfra med to impulskjøpte bøker, Un Lun Dun av China Miéville (fordi jeg ikke orker å begynne på Perdido Street Station, som er en gigantbok, og har begynt å få Miéville-abstinenser), og Shadow Prowler av Alexey Pehov. I hvert fall har jeg sett på den før og syntes at den var interessant, så da tok selvkontrollen slutt. Deretter var vi innom Norli, som hadde salg på Jo Nesbø-pocket, så da kjøpte jeg de to første bøkene til en femtilapp hver. Jeg har bare lest en bok av ham, så jeg har egentlig hatt lyst på flere en stund.

Jeg hadde egentlig tenkt at det skulle være det, men så var jeg og Eli på bruktbokhandel på Ulefoss på vei hjem fra ferie, og da endte jeg opp med fem Robin Hood-bøker (jeg leste de få vi hadde hjemme i filler da jeg var yngre, og da Eli begynte å samle på dem klarte ikke jeg å la være heller). De kostet bare 30 kr per bok, så det var ikke den verste utskeielsen, da.

Men så kom jeg hjem, og i går merket jeg at det irriterte meg noe grenseløst at jeg ikke hadde kjøpt noen av de bøkene jeg har ventet på som skulle komme ut i sommer. Så jeg sjekket hvilke bøker som hadde kommet ut de siste månedene (siden jeg ikke har skrevet ned hvilke, og jeg ikke eier hukommelse), og der fant jeg litt for mye, gitt.

Jeg oppdaget at forfatteren bak Blood of Elves og The Last Wish, Andrzej Sapkowski, har kommet med en oppfølger til Blood of Elves, nemlig The Time of Contempt. Det er ganske lenge siden jeg omtalte Blood of Elves her på bloggen, men den står fortsatt som den boken jeg har forandret mening kraftigst om. Jeg hadde ett innlegg der jeg kritiserte den i fillebiter omtrent, fulgt av ett innlegg da jeg var ferdig som var betraktelig mer entusiastisk. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om at det kom til å komme flere bøker.

Når vi er inne på Øst-Europeiske forfattere bestilte jeg også The New Watch av Sergei Lukyanenko. Kan ikke IKKE fullføre den serien, det går bare ikke. Så oppdaget jeg at George Mann har kommet med ny bok i Newbury & Hobbes-serien sin, The Executioner's Heart, som har vært på listen min. Får aldri nok av steampunk mystery! Elizabeth Moon har allerede utgitt Limits of Power i Paladin's Legacy-serien - den var ikke på listen min, og det irriterer meg at jeg ikke hadde fått med meg at den var utgitt allerede nå. Så ble det Seawitch av Kat Richardson, som har vært på listen lenge, og The Heist av Janet Evanovich og Lee Goldberg. Sistnevnte var jeg veldig i tvil om, siden jeg har gått grundig lei av Stephanie Plum-serien hennes, men håper at en ny serie og en medforfatter får litt fart i sakene igjen.

Da alt var bestilt oppdaget jeg The Red Wolf Conspiracy av Robert Redick, og måtte bare kjøpe den også. Den skal visst være veldig bra, og jeg måtte bare teste den ut. Hovedpersonen er ikke en person, det er et skip. Jeg er fascinert!

Alt i alt ble det egentlig ikke SÅ ille, i hvert fall hvis man ikke tenker på alle bøkene som forsatt kommer til å komme ut i løpet av sommeren. Broken Homes av Ben Aaronovitch er kanskje den jeg ser aller, aller, aller mest frem til, men det er flere jeg tror blir bra.

Bokreise til svunne tider

Det er en type bøker jeg er veldig svak for, og det er historiebøker. Ikke slike historiebøker man hadde på skolen, fulle av årstall og tørre fakta, men slike som forteller hvordan folk faktisk levde på den tiden. Hvordan de tenkte, hva som var viktig for dem, hva de gjorde med de forutsetningene de hadde. Helst skal de også være skrevet på en interessant og underholdende måte.

Denne helgen har jeg vært syk, og da har jeg endelig fått lest litt. Denne gangen har det vært historiebøker som sto på programmet - to om middelalderen og en om antikken. Jeg tenkte derfor å ha en samleomtale av dem, siden jeg ikke har så fryktelig mye å si om alle.

The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer er en bok som forfatteren har prøvd å skrive i perspektivet til en som faktisk reiser til den epoken, med alt den personen vil trenge å vite, i stedet for et bedrevitende tilbakeblikk fra nåtiden. Et sitat fra Goodreads-beskrivelsen av boken sier det best: "History is not just something to be studied; it is also something to be lived."

Det er veldig tydelig at forfatteren vet hva han driver med. Han har doktorgrad innen historie, og har fått flere priser for arbeidet sitt. Ikke bare har han orden i sysakene, han vet også hvordan han skal formidle kunnskapen han sitter med, noe som er mer enn veldig mange andre geniale historikere. Det sier kanskje sitt at en annen bok han har skrevet i samme serie visstnok har blitt eller skal bli TV-serie.

Jeg føler jeg burde være litt kritisk til boken, men jeg har ikke funnet noe å kritisere. Den er ikke nedlatende mot tenke- og væremåtene på den tiden, men den forherliger dem heller ikke. Den har med fakta om både menn og kvinner, både krig, reiser og hjemmeliv. Den beskriver klær, fritidsaktiviteter, loven, status, religion... Det er ikke noe jeg egentlig følte han burde beskrevet mer.

Det som uansett gjorde at jeg forelsket meg helt i boken var at jeg endte opp med å lese den som en roman. Jeg leste ikke bare for å lese, eller for å bli ferdig med den, jeg leste fordi jeg bare måtte lese videre. Det er første gang jeg har opplevd det i en faktabok, og det var utrolig fascinerende. Definitivt en bok jeg skal lese igjen!

Michael Prestwich: Knight: The Medieval Warrior's Unofficial Manual

Dette er kanskje den boken jeg ble minst imponert over av de tre. Det er tydelig at forfatteren prøver hardt å være kul og interessant samtidig som fakta kommer på bordet, men det funker ikke helt. For meg ble den kjedelig og uengasjerende selv om den prøvde på det motsatte.

Det som kanskje irriterte meg mest var at den for det meste bare gikk overfladisk inn på temaene. Nå er den nok heller beregnet på noen som ikke leser fullt så mye om middelalderen som jeg har gjort, og som kanskje ikke leser så mye i utgangspunktet.

Jeg liker konseptet, og jeg må innrømme at jeg lærte en del, men jeg er kanskje ikke helt i målgruppen. (Selv om det var fascinerende å lære at pseudonymet som hovedpersonen tar i filmen A Knight's Tale, Ulrich von Lichtenstein, faktisk eksisterte og var en ganske legendarisk ridder - som likte å gå med kvinneklær. Alt man lærer, sier jeg bare...)

Vicki León: Working IX to V

Denne boken handler om antikken, og de forskjellige jobbene man kunne finne i oldtidens Roma eller Hellas. Jeg må si det var mye fascinerende og nytt å lese om - visste dere forresten at det i Roma var folk som hadde en jobb som gikk ut på å nappe hårene i folks armhuler når de gikk til badene? Eller at det fantes begravelsesklovner?

Om jeg skulle kritisere noe i boken er det at forfatteren prøver veldig hardt å være kul. Språket er til tider veldig uformelt (ikke at det nødvendigvis er noen ulempe, men det kommer veldig an på), og selv om de humoristiske bildetekstene og kommentarene var morsomme i starten, ble jeg lei etter hvert. Samtidig sier boken veldig mye om hvordan samfunnet var på den tiden, på godt og vondt, og man plukker opp mange småting om andre emner underveis.

Selv om det ikke var alt jeg var begeistret for, var boken lærerik og underholdende (jeg leste den da på under et døgn, det sier kanskje sitt), og jeg kommer definitivt til å lese de andre bøkene til forfatteren når jeg får råd til å skaffe meg dem. Hun har blant annet skrevet flere bøker om kvinners status og hverdagsliv i forskjellige epoker, eller kanskje helst kvinner som ikke fulgte datidens normer (Uppity Women-serien). Jeg tror de kan være veldig interessante.

Boken på vent: The Daylight War

Hver uke har Beathe en utfordring som heter Boken på vent. Den går ut på å skrive om bøker man har lyst til å lese, bøker man har tenkt på å lese en stund, og bøker som samler støv i bokhylla. Jeg har ikke vært med på det før, men siden jeg ikke leser noe særlig for tiden var det rett tema, for å si det sånn!

Boken jeg har valgt er The Daylight War av Peter V. Brett. Bøkene foregår i en verden som minner om middelalderen. Menneskene forskanser seg i hus beskyttet av magiske "wards", i frykt for demonene som kommer ut om natten. Har man ikke fått opp sine "wards" eller sørget for at de er like hele, blir det sannsynligvis det siste man gjør i livet. Men én mann, Arlen Bales, er lei av å gjemme seg i frykt. Noen må gjøre noe, men det er det reneste selvmord å forsøke. (Boken er nummer tre i en serie, så jeg skal ikke skrive mer om handlingen, siden det røper innholdet i førsteboka.)

Boken ble kjøpt så fort den kom ut, da jeg var i London i mars. Jeg bare måtte ha den med en gang, men jeg har jo da som dere skjønner ikke lest den ennå. Tingen er at bok 1 og 2 var så innmari bra - de traff akkurat det jeg liker best i bøker, tror jeg - at jeg ikke kan fatte at denne vil kunne leve opp til forventningene. Jeg har virkelig ikke lyst til å bli skuffet av denne boken! (Nå har jeg sniklest omtaler på Goodreads og har sett at de fleste ikke ble skuffet, men likevel)

Jeg har store planer om å lese den i løpet av sommeren - under en måned til ferien begynner, så da har jeg en del tid. Litt av grunnen til at jeg har utsatt den er nemlig at den er tykk som fy, og når man knapt har tid til å lese i utgangspunktet er ikke det så realistisk. Hvis den er som de to forrige bøkene er det nemlig ikke en bok man leser litt av nå og da, det er en bok man sluker, og ikke klarer å legge fra seg før den er slutt. Dessuten vil jeg at det skal være lystbetont å lese denne. Det finnes en del bøker jeg fint kan lese bare fordi jeg føler jeg bør, men dette er ikke en slik. Denne skal nytes. Håper jeg.

Fra det ene til det andre

Den siste måneden har jammen vært... interessant. Jeg har etter hvert klart å innse at jeg ikke er typen til å holde på med samme tingen i måneder om gangen. Selv om jeg stadig har planer om å gjøre litt av flere forskjellige ting hver dag, blir det til at det er én ting om gangen som fanger oppmerksomheten min og holder den fast til den ber om nåde. Så etter 29 år har jeg endelig klart å innse at kanskje jeg burde spille på lag med oppmerksomheten i stedet for å krangle med den. For med såpass mange forskjellige interesser er det jo faktisk umulig å gjøre alt, alltid.

De siste ukene har derfor vært en øvelse i å gjøre det jeg har lyst til med god samvittighet, til jeg blir lei. Det innebærer at jeg faktisk har fått lest litt - Reaper Man av Terry Pratchett, og The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer (som er fantastisk bra og engasjerende - ære være den som kom på at man kunne gjøre faktabøker gøy å lese) - og jeg har kost meg med det jeg har lest. Jeg hadde en uke der jeg skrev mye, siden det var Camp NaNoWriMo (ble ingenting etter første uka, men det er en annen sak), fulgt av en uke der jeg tegnet mye. Så har jeg fokusert på dansingen og turgåing, og tidligere denne uken ble det en del sårt trengt rydding og organisering i heimen, samt noen dager hvor jeg ikke gjorde noe som helst fornuftig. Herlig å kunne gjøre det også av og til, med god samvittighet.

Nå har jeg for første gang siden jeg ble ferdig med masteroppgaven (med unntak av da jeg var på Island, selvsagt) funnet tilbake til lingvistikken. På en måte. Da jeg først begynte å skrive "på ordentlig" begynte jeg også å lage et eget alvisk språk - hadde jo nettopp lest Tolkien, og kombinasjonen fantasy OG språk virket uimotståelig. Det var før jeg begynte å studere språk, og jeg oppdaget fort at jeg overhodet ikke hadde peiling. Grammatikken var norsk, bortsett fra at jeg hadde de engelske artiklene, og selve ordene var helt tilfeldig konstruert, uten tanke på noen sammenheng eller derivasjoner eller språkregler eller fonologi eller noe som helst. Da jeg begynte å studere lingvistikk skjønte jeg fort at dette med språk var MYE mer komplekst enn jeg i det hele tatt hadde vært i stand til å forestille meg tidligere, og etter hvert ga jeg opp hele greia.

Men i dag fant jeg tilbake til conlanging. For de som ikke vet, er "conlang" en forkortelse for "constructed language", altså språk som bevisst er konstruert, gjerne av én person eller en håndfull personer, i motsetning til naturlige språk som på en måte har vokst frem etter hvert. Det finnes språk som er i bruk og som senere har begynt å utvikle seg på samme måte som naturlige språk, som tegnspråk og for så vidt også esperanto. De fleste jeg har sett har imidlertid vært språk som er laget bare for gøy, eller til bruk i filmer/bøker/tegneserier etc. etc. Tolkiens språk er ett eksempel, Klingon fra Star Trek et annet.

Jeg har vært litt bekymret for at jeg kanskje ikke egner meg til det med språk, eller kanskje jeg ikke er interessert nok. Jeg sluttet delvis med det i dag, etter å ha sittet og lest om grammatiske kategorier i tre-fre timer i strekk... Man må vel være over gjennomsnittet interessert for å synes noe sånt er gøy... (men seriøst: Grammatikk er MYE gøyere når man slipper å pugge bøyingsskjema, og heller ser på det som ligger bak. Hva er det språkene prøver å uttrykke? Hva er fellestrekkene og forskjellene? Hvorfor uttrykker noen språk bestemthet, mens andre ikke gjør det? Det er så uendelig mye mer enn bøyningsmønster og -endelser.) (Språknerd, jeg?)

Det fine er at jeg faktisk føler at jeg er i stand til å konstruere et språk nå. Jeg har grunnlaget, jeg må bare friske opp kunnskapen litt. Etter så lang tid med masteroppgave ble plutselig lingvistikkunnskapen min veeeldig spesifikk og snever... Det viktigste er egentlig å skjønne hvor forskjellige språk kan være, tror jeg, resten kan man lære seg.

Jeg hadde egentlig tenkt å lage ferdig verdenen fortellingene mine foregår i først, slik at jeg har tenkemåter og en setting å basere språket på, men for å være realistisk tror jeg at jeg har nok. Det kan jo være at det å lage språket hjelper meg til å komme videre med verdenen. Eller det hjørnet av verden som disse språkbrukerne bor i. Eller bodde i. For etter hvert som årene gikk skjønte jeg at jeg ikke kom til å bli fornøyd med å bare lage "alvisk". For alvene har jo spredd seg, og bor på vidt forskjellige steder med vidt forskjellige levesett. Så det ble plutselig til gammelalvisk med tre forskjellige datterspråk eller eventuelt ett datterspråk med tre hoveddialekter, for mørkalvene, nomadene og husbyggerne.

Har ikke helt bestemt meg for hvor forskjellige de skal være, det kommer jo an på hvor mye kontakt de har hatt med hverandre og hvor lenge det er siden de skilte lag, men tror nok at i hvert fall mørkalvenes dialekt/språk kommer til å skille seg kraftig ut, separatister som de er. Nomadene reiser jo mye rundt, så for dem er jeg usikker - på den ene siden har de lite pågående kontakt med en og samme språkgruppe, så de kan fort være mye mer konservative enn de andre alvedialektene - også fordi de nok ofte må bruke et annet språk enn sitt eget - men på den andre siden kan de av samme grunn også tenkes å heller ha et språk som er mer utypisk alvisk enn de andre, og heller ha mange lånord fra mange språk, i tillegg til lånte, grammatiske konstruksjoner. Det kommer helt an på hvor mye og hva slags kontakt de har med omverdenen... Husbyggernes språk må være litt pretensiøst, tror jeg. De er i en slags rar posisjon med det at de både ser på seg selv som mer utviklet enn de andre alverasene, samtidig som de tror de er mer "typisk" alvisk. På en eller annen måte skal språket reflektere dette. Ikke at jeg aner hvordan...

Men det kan vente. Nå må jeg først friske opp det jeg må kunne, og så skal gammelalvisk lages. Hadde vært litt bakvendt (for meg i hvert fall) å lage datterspråkene først og så resonnere seg frem til moderspråket - dessuten er det bedre å starte med ett.

Begynner allerede å få ideer til hvordan jeg vil ha det. Noen ideer har jeg hatt siden jeg tok særspråk første året på lingvistikk - det var vel egentlig det eneste jeg fikk ut av å lære litt maori, for selve språket har jeg glemt. For eksempel skal alvisk ha dualis (totall) i tillegg til entall og flertall, og så har jeg noen ideer til hvilket kasussystem det skal ha. Maori er et aktivt-statisk språk, og det hadde vært fristende å teste det ut på gammelalvisk. Må se litt hva jeg synes blir mest ideelt i den settingen det skal brukes.

Så får vi se da, hvor lenge jeg holder på med dette. Får øve meg i å dokumentere det jeg har funnet ut, slik at jeg lett kan ta opp tråden igjen senere, tror jeg. Men akkurat nå var det å lage språk ufattelig gøy! I morgen kveld skal jeg finne frem den gamle språktypologiboken min og lese litt, tror jeg.

London Falling – genialitet i bokform

En dag for ikke så altfor mange måneder siden snublet jeg over en bok på Goodreads, som het London Falling av Paul Cornell og kom ut i desember i fjor. Av og til tar det bare en tittel før man vet at man MÅ ha akkurat den boken. I London var jeg innom Forbidden Planet og der fant jeg den, signert og greier. Jeg hadde ikke egentlig så veldig store forventninger, men den virket kul nok til at jeg måtte ha den. Den er ikke like fin som den skulle ha vært etter at den var i vesken sammen med en vannflaske jeg hadde glemt å skru korken ordentlig igjen på, men men. 

(Oppdaget nettopp at innlegget som er rett fremfor nesa mi i leselisten handler om nettopp Paul Cornell og London Falling… Sammentreff?)

Paul Cornell er en av dem som skriver mye og variert. Toppen på lista er nok at han har skrevet for Doctor Who. Den som har beskrevet ham best er nok George R. R. Martin, som skriver følgende på baksiden av boken:

"He writes award-winning short stories. He writes epic television episodes for all your favourite BBC shows. He writes kick-ass comic books and graphic novels. You'd think that would be enough for anyone, but no, not Paul… now he's gone and written a novel too!"

London Falling er urban fantasy og hans første roman. Og for en debut, sier jeg bare. Handlingen begynner som en miks mellom krim og gangsterfilm. London-politiet nærmer seg slutten på Operation Goodfellow, etter å ha prøvd å få has på gjenglederen Rob Toshack i en årrekke. Han har alltid sluppet unna, men inspektør James Quill får sin livs sjanse når de endelig har fått arrestert ham og han faktisk tilstår. Helt til Toshack blir drept på en fysisk umulig måte, en måte som vitenskapen ikke har den fjerneste mulighet til å forklare. 

Quill får sjansen til å lede et hemmelig team som skal løse mysteriet. Det vil si, teamet er ikke hemmelig - fremgangsmåten er det. På teamet er Quill selv, analytiker Lisa Ross, og to undercover politifolk som har jobbet med Goodfellow-operasjonen, Costain og Sefton, som overhodet ikke kommer overens. Hele greia er preget av hysj-hysj, og de ser snart at ting ikke er slik som de ser ut til. Ingen av dem er noe annet enn vanlige politifolk, helt til en hendelse gjør at de kan se de tingene vanlige folk ikke ser. Virkeligheten er verre enn de kunne ha forestilt seg.

Snart er det ikke lenger en sak om et mystisk dødsfall av en fyr ingen brydde seg særlig om. Alle som scorer mer enn tre mål mot West Ham på en av deres hjemmekamper dør på mystisk vis, med mindre de kommer seg raskt nok vekk fra London og aldri kommer tilbake. Stadig flere barn forsvinner sporløst, og det mest mystiske er at foreldrene og alle rundt dem insisterer på at de aldri har hatt noen barn, uten at de klarer å forklare barnerommet i huset eller lekestativet i hagen. Og stadig ledes de tilbake til ett navn: Mora Losley, en tilsynelatende harmløs, gammel dame. På overflaten, bare.

Hva skriver man egentlig om en slik bok? Jeg kunne ha sammenlignet den med noe annet jeg har lest, men for å være ærlig har jeg ikke lest noe som ligner engang. Jeg kunne ha sammenlignet den med andre bøker som mikser fantasy og krim. Dresden Files, Greywalker-serien, Alex Verus, Iron Druid Chronicles – ingen av dem er sammenlignbare. Ikke kvalitetsmessig – samtlige serier jeg nevnte er blant mine yndlingsserier. Men de bare føles helt forskjellig. London Falling er mørkere – mye mørkere. Stemningen minner kanskje litt om Night Watch av Sergei Lukyanenko (har du ikke lest den vet du hva du har å gjøre). Egentlig minner den meg mest om da jeg leste bøkene til China Miéville for første gang, selv om forfatterne skriver totalt ulikt. Det var så annerledes fra noe annet jeg hadde lest før, så originalt og så umulig å legge fra seg. Begge forfatterne har den der evnen til å legge inn overraskende vendinger i plottet som bare tar pusten fra deg. I London Falling sitt tilfelle mener jeg det helt og holdent bokstavelig. 

Den tok kanskje litt tid å komme ordentlig inn i, men du verden. London Falling er creepy til tusen, den er overraskende, den er engasjerende, hovedpersonene er komplekse og realistiske, plottet er bunnsolid og det er veldig tydelig at selv om dette er første romanen til forfatteren, er han overhodet ingen nybegynner i historiefortelling. Langt derifra. Akkurat når du tror du vet hva det dreier seg om, tar plottet en ny vending, og selv om det tar deg fullstendig på senga er det så logisk at det aldri blir irriterende.

Jeg føler kanskje at jeg burde skrive en litt mer nyansert og kritisk omtale, spesielt siden jeg vet at det finnes folk på Goodreads som ikke var like begeistret som meg, men jeg klarer bare ikke. Jeg tror nok at boken klarte å treffe akkurat de tingene jeg liker best, med en vri som var akkurat rett for meg. Det er sjelden jeg leser en bok hvor jeg er så spent på hva som skjer, men uten at jeg tør å engang prøve å lese slutten. For man vet hele tiden at det kan være at dette faktisk er den boken hvor ting IKKE går bra til slutt. Jeg skal ikke røpe om det stemmer eller ikke. 

Det fascinerende er selvsagt hvor forskjellig boken klarer å være fra Rivers of London-serien av Ben Aaronovitch. Cornell skriver litt om det i linken øverst i innlegget. Begge handler om Metropolitan Police, begge handler om London, der London nesten er en levende, pustende del av historien. Begge handler om en spesiell del av politiet som takler saker som er… uforklarlige. Og likevel klarer de å være så fullstendig forskjellige. Det er nesten utrolig.

Hva er egentlig vitsen?

Hva er egentlig vitsen? Dette har jeg spurt meg selv en del ganger siden jeg begynte å blogge, spesielt etter en av mine mange uplanlagte bloggpauser. På den ene siden irriterer det meg, både fordi jeg "var så godt i gang" og fordi jeg jo egentlig liker å blogge... Men på den andre siden har både leselysten og skrivelysten vært borte, og i perioder har jeg ikke engang orket å lese andres blogger.

Dere skjønner, jeg har en liten perfeksjonist som bor inni meg. Han (for det er av en eller annen grunn en han jeg ser for meg) kalles også "inner editor" og hver NaNoWriMo, eller hver gang jeg skriver på historiene mine, ser jeg for meg ham kneblet nede i en eller annen mørk kjeller. Det funker faktisk.

Men når jeg ikke skriver historiene mine har han litt mer spillerom enn jeg liker. En av bøkene jeg leser nå har et spøkelse som hvisker inn i øret på sin voksne sønn uten at han er klar over det. Det er ikke hyggelige ting, men kommentarer om hvorfor ikke han ble forfremmet, at han eller hun egentlig ikke liker ham, og så videre. Det er nesten litt sånn.

For selv om jeg elsker å blogge er tankene som min indre perfeksjonist hvisker til meg ganske begrensende. Først og fremst er det spørsmålet om hvorfor jeg i det hele tatt gidder å blogge når jeg har så mange og lange bloggpauser. Og når jeg endelig setter meg ned, er det tusen spørsmål som alle begynner med "hva er vitsen" som gjør at jeg begynner på et innlegg uten å fullføre.

Hva er vitsen med å ha en blogg som ikke har bilder?
Hva er vitsen med å skrive når jeg ikke oppdaterer jevnlig?
Hva er vitsen med å blogge når jeg føler det er noe jeg bør, ikke noe jeg vil?
Hva er vitsen med å blogge når jeg ikke skriver som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge når jeg skriver for langt/for kort?
Hva er vitsen med å blogge når jeg ikke har like god argumentasjon som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge hvis jeg ikke skriver som en litteraturkritiker?
Hva er vitsen med å blogge hvis ikke bokomtalene mine er like gode, lange, velargumenterte, originale etc. etc. etc. som den eller den?
Hva er vitsen med å blogge hvis jeg ikke blogger om absolutt alle bøkene jeg leser? (For den saks skyld, hva er vitsen med å lese hvis jeg uansett ikke orker å blogge om dem?)

Jeg må innrømme at det har vært ganske frustrerende til tider, for jeg vet jo så godt at det er fullstendig idiotisk å tenke slik. Det siste året har ikke vært lett, og til tider har jeg trengt bloggpausene mine. Men jeg har ikke trengt å gjøre det ti ganger vanskeligere for meg selv å begynne igjen. For det er nemlig noen ting jeg trenger å minnes på, og jeg tror jeg skal skrive dem opp ved PCen så jeg ser dem.

Det er ikke vits i å ha en blogg som er lik alle andres.
Det er ikke vits i å skrive som noen andre når deres blogg allerede finnes.
Det er ikke vits i å skrive som noen andre enn meg selv, punktum.
Det er ikke vits i å legge ørten krav på meg selv som ingen andre uansett ville ha lagt merke til. OK, så har jeg ikke hatt overskudd til å ta bilder. Skal jeg da gi meg selv enda mindre overskudd ved å kjefte på meg selv? NEI.
Det er ikke vits i å skrive en lang og velargumentert bokomtale når alt jeg egentlig føler for å skrive er hva jeg liker ved boken. På den andre siden er det ingen vits i å begrense seg når jeg VIL skrive en lang og velargumentert bokomtale.
Det er ikke vits i å blogge eller lese hvis det ikke er gøy.
Det er ikke vits i å ta bort det som er gøy ved blogging/lesing og så forvente å fortsatt ha motivasjon. Det funker ikke, men jeg er litt treiglært på sånne ting.
Det er ikke vits i å tvinge meg selv til å oppdatere jevnlig hvis jeg faktisk ikke har noe å skrive om.
Det er ikke vits i å skrive om absolutt alt jeg leser. Hvordan skulle jeg da få tid til selve lesingen? Eller fotograferingen? Eller dansingen? Eller romanskrivingen? Eller treningen? Eller avslapningen? Eller...
Det er ikke vits i å tro at jeg får tid til alt om jeg bare prøver hardt nok. Det er ikke nok timer i et døgn, og sånn er det bare.

Nei, det er på tide å sende min indre perfeksjonist rett ned i kjelleren igjen. Han skal heller få komme opp og lufte seg når jeg skal begynne å redigere historier igjen, hvis han oppfører seg. Men inntil da har jeg ikke bruk for ham.

I stedet for skal jeg kose meg med de bøkene jeg har lyst til å lese. Jeg skal blogge om de tingene jeg har lyst til å blogge om, og når jeg har lyst til å blogge om dem. Om jeg skal forandre noe i måten jeg skriver på må det bli å komme nærmere en måte å blogge på som passer for meg. Jeg tror ingen er tjent med en blogg som prøver å være noe annet enn det den er.

Vi får se om det hjelper, i hvert fall. Det å ha store planer som aldri blir noe av er ikke akkurat ukjent for meg, for å si det sånn, og det er sjelden jeg klarer å holde motivasjonen på en ting særlig lenge. Jeg har jo noen andre blogger som aldri egentlig ble noe av. Jeg har tenkt på å skrive noen ord om dette veldig lenge, så det var egentlig fint å få det ut.

Nå er det tid for loppekassa for min del, så skal jeg begynne morgendagen med en bok jeg oppdaget i London og som så langt har smadret alle forventningene mine i fillebiter. På en i høyeste grad positiv måte - den er skikkelig oppslukende, og jeg klarer faktisk ikke å finne noe som helst den kan sammenlignes med. Det blir en omtale jeg gleder meg til å skrive.