Jacqueline Carey - Naamah's Curse

Jacqueline Careys bøker er på mange måter min “guilty pleasure.” Jeg har aldri lest en eneste av hennes bøker som jeg ikke hadde store problemer med å legge fra meg, og Naamah’s Curse er intet unntak. Naamah’s Curse er andre bok i sin serie, som igjen bygger på seriene Treason’s Heir og Kushiel’s Legacy. Det er ikke nødvendig å lese de andre seriene først, men det er jo klart en fordel. 

Naamah’s Curse er på 566 sider. Det sier vel sitt om boken at jeg leste den ferdig samme dag som jeg begynte på den. Her er teksten på baksiden:

“Moirin is alone and far from the land of her birth, with nothing but a few resources of her own to draw upon, and few friends she can call on, in what is about to become a nation of enemies. 

She has her natural ability with a bow, for survival, and a facility for languages – and then there are the gifts of her gods: a small ability for foretelling, for concealment, and to coax plants to grow. Alongside them all she has the gift of Naamah: the magic of desire. Yet these are small advantages against the challenges she will face – betrayal, treachery and indoctrination – and some of them may not prove to be advantages at all.

There is a long, difficult journey ahead of her, in her search for Bao, the young Ch’in warrior who carries a piece of her soul as well as her heart. And she will have hard decisions to make. Whether she can forgive a deliberate betrayal; whether she will fight against all odds for her love; and whether, when all believe her dead and her life and her religion hang in the balance, Moirin can sacrifice her beliefs, or will hold true to her goddess even in death…”

Boken foregår, som de andre nevnte seriene, i en verden som er et slags alternativ til vår egen – religioner og steder er basert på de samme tingene, men med en egen vri. Man har for eksempel Ch’in, som tilsvarer Kina. Man har religionen i Vralia, som er inspirert av kristendommen. Man har Bhodistan, som tilsvarer noe á la India og Pakistan med en lignende religion. Jeg liker vanligvis ikke slike bøker, men Carey skriver veldig bra og veldig overbevisende om det.

Jeg må si at beskrivelsen bakpå får historien til å høres mye mer ut som en klisjé (og en halvdårlig romantikk-bok) enn den faktisk er. Når det er sagt er det flere ting jeg ikke er helt begeistret for i denne boken, og det er vel like greit å få dem unna med en gang.

For det første. I den forrige boken klarte Jacqueline Carey å balansere den fine linjen mellom en dyktig hovedperson og en Mary Sue. I denne føler jeg ikke at hun klarer det like godt. Det blir veldig tydelig at Moirin er veldig dyktig og veldig flink, og dermed veldig tydelig at hun kommer til å vinne. De dårlige sidene hun hadde i forrige bok er ikke lenger tydelige, om de i det hele tatt fortsatt er der, og jeg er ikke like begeistret for henne som jeg var. 

Noe av det jeg elsket ved forrige bok var at, selv om skjebnen hadde en stor plass, var det likevel ikke slik at man følte seg sikker på hva som kom til å skje. Som leser ble jeg fortsatt overrasket av plottet. Det var ikke helt til stede i denne boken. Selv om jeg syntes den var spennende og ikke klarte å legge den fra meg var den likevel litt for forutsigbar. Når man først hadde fått problemstillingen presentert var det liksom ikke noe tvil om at det kom til å gå som det gikk, og slutten var litt for forutsigbar for min del. 

For det tredje synes jeg ikke at Carey skriver like bra om stedene og religionene som hun gjorde. På mange måter virker Naamah’s Curse som en måte for Carey å vise fram worldbuildingen sin, i stedet for at worldbuildingen viser frem fortellingen. Det blir litt som om hun hadde sagt “se her, på alle religionene jeg har laget!” Eller laget og laget, de fleste er tilpasninger av eksisterende religioner, tatt i betraktning at verdenen i bøkene er som den er.

Samtidig føler jeg også at hele boken går ut på at Moirin skal vise alle og enhver hvor fantastisk religionen til D’Angelinerne og hennes eget folk er, og at hun skal endre alt og alle i hele verden, inkludert det kjæreste mange folk har, nemlig religionen og skikkene sine. Det er selvfølgelig en kraftig overdrivelse, men det føles likevel litt slik.

Når det er sagt, er jeg likevel stor fan av boken, og det at jeg kritiserer den impliserer bare at jeg vet hvor dyktig forfatteren kan være. Men man kommer seg ikke gjennom 566 sider på én dag om ikke boken er fengende, underholdende og velskrevet. Jeg elsker Bao, som kanskje er den mest realistiske i boken og som har både feil og mangler og som har en smerte som bare virker altfor ekte. Jeg synes også at Spider Queen er en gripende og sterk person, som er beskrevet veldig bra både for sin egen del og andres reaksjoner mot henne.

Definitivt en bok jeg skal lese igjen, til tross for dens mangler!