Jeg har gått i hele dag og klikket meg inn på Amazon med jevne mellomrom, stirre lengtende på bøkene i ønskelisten min og klikke meg ut igjen. Inn på Goodreads for å snoke i listen min over bøker som skal leses, og så inn på Amazon igjen. Tatt meg selv i å tenke på om jeg kan forsvare en tur på Norli i morgen.

Jeg kan ikke det, selvfølgelig. Jeg har allerede kjøpt fire bøker i januar, jeg burde klare meg uten en stund. Ikke at jeg ikke har råd, jeg har spart mye i det siste, men jeg bør virkelig ikke. Det eksisterer jo noe så lurt som Bergen Offentlige Bibliotek, som jeg burde benytte meg mye mer av.

Det vil si, jeg burde egentlig ikke lese noe særlig i det hele tatt nå for tiden. Når jeg leser blir jeg så oppslukt (i hvert fall hvis boken er bra) at jeg ikke får gjort noe som helst annet. Og nå burde jeg virkelig jobbe med oppgaven.

Derfor har jeg tenkt å sette hardt mot hardt for å sikre meg at oppgaven blir gjort. Ingen bokinnkjøp eller boklån før jeg har sortert og kategorisert alle verbene jeg har gransket, dobbeltsjekket om noen mangler, og skrevet om resultatdelen ut fra det jeg har funnet ut nå.

Når det er gjort, kan jeg kjøpe/låne bøker. Tatt i betraktning at jeg virkelig er bitt av lånebasillen nå tror jeg faktisk at det kommer til å fungere. Det skal fungere. Det vil si at det ikke blir noen nye bokanmeldelser på en stund, med mindre jeg jobber veldig fort. Det er ikke så mye jobb, så jeg vil tro jeg bare må holde meg i skinnet i maks to uker.

Kryss fingrene!

To i én: Time Paradox og Oath of Fealty

Jeg har visst et ubevisst forsett om å anmelde alle bøker jeg leser for tiden. Ikke at det ikke er bedre enn ørten innlegg om hvordan alt er ved det samme siden sist innlegg, da. I dag er det til alt overmål to bøker som skal anmeldes – jeg har lest grådig fort i det siste. Den første leste jeg i løpet av 4-5 timer i dag, noe som heldigvis er sjeldent raskt (det hadde ikke gått med en George R. Martin-bok, for eksempel...), og den andre var jeg så hektet på at jeg brukte hele gårsdagen på å lese den. 

Eoin Colfer: Artemis Fowl and the Time Paradox

“Man-eating trolls, armed and dangerous (not to mention high-tech) fairies, flame-throwing goblins – he’s seen the lot. He had decided to forego criminal activity of the more magical kind. However…

Now his mother is gravely ill. Artemis Fowl must travel back through time to steal the cure from the clutches of the devious mastermind… Artemis Fowl.

That’s right. With fairy ally Captain Holly Short by his side, Artemis is going back in time to do battle with his deadliest enemy yet.

Himself.”

Jeg har slitt litt med å finne ut hva jeg skulle skrive om en bok som dette. Artemis Fowl-serien er ungdomsbøker og skrevet for å underholde. Det gjør den. Boken er underholdende, vittig, og inneholder noen gode øyeblikk og gode replikker. Som Butler-fan er jeg glad for at Butler fikk i hvert fall noen av disse. Generelt sett er boken midt på treet – ikke den beste jeg har lest, men langt fra den dårligste. Det er også mulig at jeg hadde likt den bedre om jeg ikke hadde lest en fantastisk bok i går, selvsagt.

De beste øyeblikkene er unektelig sammenstøtene mellom Artemis Fowl fra nåtiden og hans tidligere, ti år gamle jeg fra fortiden. For det første er disse sammenstøtene skrevet på en god og underholdende øyeblikk, og det oppstår unektelig noen komiske øyeblikk. For det andre er dette virkelig den tiden i serien når man virkelig ser hvor mye Fowl har utviklet seg utover bøkene. Hans ti-årige jeg er arrogant, utålelig og kald, og det er interessant å se hvordan Fowl senior reagerer på dette. Jeg må si at Artemis som storebror, samt hele greia med Jayjay, også var både rørende og komisk på samme tid.

Plottet er bra, ikke altfor forutsigbart, og ikke like kaotisk og flaut som en del andre tidsreise-plot er. Forholdet mellom de ulike karakterene har også endret seg noe siden sist bok, noe som er bra. Ungdomsbøker, spesielt serier som Artemis Fowl, er vel ikke alltid de beste på slikt. 

Alt i alt en helt OK bok, underholdende og spennende, men det blir ikke den første jeg leser om igjen.

Elizabeth Moon: Oath of Fealty

(Advarsel: Kan inneholde noen spoilere hvis du ikke har lest Paksenarrion-serien, på grunn av at det ikke er mulig å forklare hva boken handler om uten. Men handlingen i denne boken er ikke røpet.)

Da jeg var rundt 17 år gammel oppdaget jeg Elizabeth Moon’s Paksenarrion-serie (jeg husker faktisk ikke hva den egentlig heter) og leste den første boken i løpet av én dag på bilferie. Jeg husker ennå hvordan mamma omtrent måtte dra meg ut av bilen for å spise, og følelsen av at det omtrent ikke var mulig å legge boken fra seg så mye som et sekund. Jeg hadde lest Ringenes Herre tidligere, men denne serien var det som først fikk meg hektet på fantasy-sjangeren.

For to uker siden fant jeg ut at forfatteren endelig hadde gjenopptatt serien, etter ørten science fiction-utgivelser. Ikke bare det, men den første av bøkene var allerede utgitt. Da jeg var på Norli tidligere i uken og oppdaget at de hadde den var det ikke noe alternativ engang. Forventningene var skyhøye, noe som i seg selv ville lagt opp til skuffelse.

Skuffelsen kom aldri. Etter en noe treg begynnelse (de første femti sidene) var jeg helt hekta og klarte knapt å legge den fra meg. Resultatet ble altfor lite søvn i natt og over 400 leste sider i går. Til tross for alle mine forventninger klarte den å overgå dem.

Oath of Fealty begynner der Paksenarrion-serien sluttet. Det vil si, noen ukers overlapp er det. Grunnen til at den er treg i begynnelsen er alle trådene som skal samles fra forrige bok. Ikke bare det, men store omveltninger skjedde på slutten av forrige serie, og det ville vært rart å bare hoppe over det.

Boken fortelles ut fra perspektivet til tre karakterer som også var med i Paksenarrion-serien. Vi møter Kieri Phelan, som fra å være hertug og tilsynelatende foreldreløs eller bastard samt kommandant for et kompani leiesoldater har endt opp som konge av Lyonya og må venne seg til den nye situasjonen i et land han knapt kjenner, med skikker som er fremmede for ham. Vi møter Jandelir Arcolin, kaptein i Phelans leiekompani, som må venne seg til å klare seg selv da han får ansvaret for Phelans tidligere områder. Vi møter også Dorrin (Verrakai), også kaptein i leiekompaniet, som etter å ha fulgt Phelan til Lyonya får ansvaret for å rense opp på sin families områder etter et attentatforsøk på kronprinsen av Tsaia. Dorrin rømte hjemmefra som ung og ble deretter ikke lenger sett på som en del av familien. 

Å skrive om hva jeg likte best er omtrent som å velge hva man liker best av to yndlingsretter – det er ikke mulig. De delene som handlet om Dorrin var imidlertid de som virkelig gjorde meg ute av stand til å legge boken fra meg. Det var intenst, grusomt, spennende, og så videre. Jeg bør kanskje ikke beskrive det mer hvis jeg ikke vil røpe for mye, men i forhold til det bleknet de to andre plottene litt, men ikke mye.

Boken generelt er drivende spennende fra ca 50 sider inni boken og til slutten, og det bare bygger seg opp helt til nest siste side. Jeg kan ikke komme på noe som kunne gjort den mer spennende, i hvert fall. Det var fantastisk å møte igjen karakterene fra de tidligere bøkene – selv om Paks ikke lenger er hovedperson dukker hun opp, og det er spennede å få se verden fra hodene til noen av de som virket mest fjerne i de forrige bøkene.

Moon er en mester i å skrive om militærlivet. Hun er den eneste jeg vet om som klarer å skrive overbevisende om militærkampanjer, og jeg elsker hvordan hærene hennes er en enhet bestående av individer, ikke bare en ullen masse, og hvor naturlig hun integrerer beskrivelser av dagliglivet i en hær uten at det går på bekostning av handlingen. Ikke bare har hun en vag idé om hvordan det foregår, men helt spesifikt hvordan alt fungerer. Jeg skulle likt å vite hvor mye hun faktisk har planlagt. 

Noe annet hun er en mester i, er politikk. Mange fantasybøker kommer inn på politikk før eller senere. De fleste beskriver det på en helt grei måte, men kanskje ikke helt realistisk. Det gjør derimot Moon. Hun har full kontroll på hvordan de ulike landene styres, hva som skal til for å styre et land og hvordan ulike interesser og syn kolliderer selv om alle vil landets beste. Det er vanskelig å ikke tro på det hun skriver.

Enda en ting jeg elsker ved bøkene hennes, er hestene. Hestene er ikke en slags maskin på fire bein, men et levende vesen som har sine behov. Øyeblikket der en ung kaptein innser at han kanskje mister den første hesten han noensinne har eid, er faktisk mye sterkere enn det skulle høres ut til. 

Ellers er det fascinerende hvordan små hendelser fra de tidligere bøkene blir tatt opp igjen, og trådene spunnet videre på. Boken er i høyeste grad en fortsettelse av Paksenarrion-serien, og hvis man leser denne uten å ha lest de andre bøkene vil man ha problemer med å sette seg inn i og forstå alt – ikke bare hvem personene er, men ting som forskjellen på magick, magery og den trolldommen som paladinene og prestene bruker, eller hvem de forskjellige personene ved hoffet er, hva som skjedde med Kieri Phelan i hans barndom, hva som skjedde med Paks, og så videre. 

Jeg skulle gjerne ha kommet med noen dårlige sider ved boken også, annet enn starten, men jeg klarer ikke å komme på noe i det hele tatt. Nå gjenstår det bare å telle ned til bok 2, Kings of the North, som kommer i mars. Muligens kjøper jeg Paksenarrion-serien på engelsk i mellomtiden, og Gird’s Legacy-bøkene (kom etter Paks-serien, men er forhistorien til det som skjer der). Vi får se. Tror ganske sikkert at jeg leser Oath of Fealty om igjen, i hvert fall.

Nye skisser

Vel, da er jeg oppe altfor sent igjen, men det er fordi jeg endelig har tegnet igjen. Stort sett har jeg bare drevet og jobbet videre med skisser jeg allerede har, men det er da noe. Her er begge to, først en som er ferdig, og en som mangler... en del. Jeg vet ikke om jeg kommer til å jobbe like mye med resten av bildet som jeg har gjort med ansiktet, ellers er det mulig at jeg bare beholder det som det er... Vi får se!


Setter pris på tilbakemelding, som alltid :) For en litt større versjon, bare klikk på bildet du vil forstørre.

China Miéville: Kraken

Det er veldig lenge siden sist jeg leste en bok jeg bare ikke klarte å legge fra meg. Kraken av China Miéville var akkurat en slik bok. Den ble kjøpt litt på impuls, og litt fordi jeg har sett China Miéville på prisvinner-lister både her og der. Jeg har ikke angret et sekund. Jeg har lest den overalt – på bussen, i stille perioder på jobb (og på vei opp og ned trapper der), i sengen, hjemme, you name it. Et lite glimt av hva boken handler om:

“Deep in the research wing of the Natural History Museum is a prize specimen, something that comes along much less often than once in a lifetime: a perfect, and perfectly preserved, giant squid. But what does it mean when the creature suddenly and impossibly disappears?

For curator Billy Harrow it’s the start of a headlong pitch into a London of warring cults, surreal magic, apostates and assassins. It might just be that the creature he’s been preserving is more than a biological rarity: there are those who are sure it’s a god.

A god that someone is hoping will end the world.”

Boken foregår altså i London, men i Londons underverden, en underverden som vanlige mennesker med vanlige liv sjelden eller aldri kommer i kontakt med. Slik sett minner den en del om Neil Gaiman’s Neverwhere, men mørkere, mer brutal og mer… apokalyptisk. Forfatteren selv kaller sin sjanger for “weird fiction,” og man kan skjønne hvorfor. Her er en gjengleder som ikke lenger er materialisert, men som er en “levende” tatovering på ryggen til en annen mann. Her er mennesker som har blitt gjort om til redskaper. Leiemordere uten samvittighet som dreper på de mest oppfinnsomme måter. Jeg kunne fortsatt listen, men det ville ødelegge gleden ved å finne det ut selv.

Det som er fantastisk med boken er at de merkelige hendelsene og idéene aldri tar fokuset vekk fra det viktigste: God kvalitet på skrivingen, et godt plott og et godt persongalleri. Miéville har en eller annen evne til å bruke et språk som drar deg inn fra første setning og holder tak til boken er ferdig. Det var en ren nytelse å lese boken, hvis man kan si det om en bok som er såpass mørk. Til tider var den ganske så forvirrende, men bare der den måtte være det.

Persongalleriet er variert og troverdig. Det finnes ingen perfekte personer i boken, men han har heller ikke overkompensert i skrekk for å ha for perfekte personer, så du finner ingen påtatte feil og mangler eller personer som er irriterende i sin mangelfullhet. Noen har skrevet at hovedpersonen er litt "bland" og lite minneverdig, og jeg ser den. Etter min mening, med så mange elementer i boken og en så rik og merkelig verden er det lett at det blir "overload." Det virker på mange måter som om hovedpersonen spiller en slags birolle i boken - for noen fungerer det, for andre ikke. For meg fungerer det.

Generelt synes jeg at plottet har fin fremdrift uten å miste energien ut i boken. Den er kanskje noe tung rundt midten, men tar seg fint opp igjen mot slutten. Endelsen var troverdig og logisk konsistent med resten av boken, og selv om jeg ble overrasket over vendingen den tok, var den ikke ute av sync med resten av boken, og veldig “riktig”. Er det noe jeg hater, så er det når forfattere er så opptatt av å komme med en overraskende slutt at de ikke bygger opp til den, og det er ingenting i resten av boken som skulle tilsi at det kunne ende slik. En avslutning med twist som er godt laget, derimot, får deg først overrasket, og så nikker du gjenkjennende etter hvert som ting klikker på plass i hodet ditt.

Logisk konsistens er også noe av det jeg liker ved boken. Fellen mange fantasy-forfattere som skriver fra vår verden (med en twist) faller i, er at de ikke bruker nok tid på å sikre seg at det de finner opp (magi, vesner, you name it) ikke motsier hverandre, at det gir mening. Det at man slipper å lage en hel verden gjør bare at man må bruke desto mer tid på å få alt til å “stemme.” Jeg føler Miéville gjør dette veldig bra – settingen er variert, original og til tider merkelig og med regler man ikke helt vet hva er, men man føler aldri at den motsier seg selv, og når han skriver at noe er slik, så er det slik.

Jeg kunne fortsatt i en evighet med å skryte av boken. Vanligvis prøver jeg å finne i hvert fall noen feil jeg kunne ha påpekt, for å få en velbalansert anmeldelse, men faktum er at jeg ikke finner noen. Jeg elsker den. Jeg kan ikke vente til jeg får kjøpt flere av Miévilles bøker, og i mellomtiden er det fullt mulig at jeg leser Kraken en gang til. Det er mulig jeg har fått meg en ny yndlingsforfatter, for å si det slik…

ETA: Jeg skrev en hel anmeldelse, og så glemte jeg å nevne "the bad guys" (har vi noe bra ord for dem på norsk?)! Er det mulig? Kraken har noen av de beste villains jeg har lest noensinne. Goss and Subby, for eksempel, får det virkelig til å gå kaldt nedover ryggen på deg, og de er virkelig bra skrevet. The Tattoo er på mange måter nesten vel så skummel, og hele ideen om en bad guy som har blitt til en levende tatovering på ryggen til en annen mann er genial. Det finnes flere, men jeg vil ikke røpe noe mer om handlingen, så jeg lar det bli med det.

Snakker om høyfrekvente blogginnlegg... To på én dag, hva blir det neste? Jeg måtte bare skrive nå, for jeg har vært innom Norli etter jobb og kjøpt bøker. (Jeg har oppgavefri i morgen nemlig...) Jeg skulle bare kjøpe én, og følte meg veldig flink som la fra meg de jeg ikke hadde så ekstremt lyst på, til jeg kom til kassen og oppdaget at jeg sto med fire bøker i hånden. Jaja. Her er de jeg kjøpte:

China Miéville: Kraken
Å kjøpe bok som handler om en kjempeblekksprut (blant annet) og har tentakler på omslaget er kanskje ingen god idé når man har tentakkelfobi og mister nattesøvnen av alt som har med blekksprutaktige dyr å gjøre. Men foreløpig, etter 25 sider, angrer jeg ikke. Måten Miéville bruker ordene for å vekke atmosfæriske bilder i hodet er helt fantastisk. Jeg kan virkelig skjønne hvorfor han har vunnet pris etter pris for sine bøker.

Eoin Colfer: Artemis Fowl and The Time Paradox
Jeg oppdaget plutselig at det hadde kommet ut flere Artemis Fowl-bøker enn jeg hadde rukket å lese. Jeg kjøpte bare den ene nå, men tenkte det kunne være greit med litt lett lesning. Det lille avsnittet jeg leste i bokhandelen lover i hvert fall godt, selv om jeg ikke er så veldig fan av tidsreiser og slike forviklinger i utgangspunktet.

Jim Butcher: Grave Peril (Dresden Files nummer 3)
Denne boken har jeg overhodet ingen forventninger til. Det vil si, jeg forventer at den er bra, for det er jo tross alt Dresden Files vi snakker om, men jeg aner verken hva den handler om eller hva som skjer. Det var ikke viktig i kjøpsøyeblikket, for å si det sånn... ;)

Elizabeth Moon: Oath of Fealty
Det er bare en uke eller to siden jeg oppdaget at Elizabeth Moon hadde kommet med en ny bok fra Paksenarrion-universet. Paksenarrion-serien var (med unntak av Ringenes Herre) det som virkelig fikk meg hektet på fantasy. Jeg var temmelig giret, for å si det mildt. Boken fortsetter på sett og vis der de forrige slapp, men det er ikke Paksenarrion som er hovedperson denne gangen. Jeg er fryktelig spent; nesten slik at jeg ikke helt tør å begynne å lese i tilfelle den faktisk ikke er bra...

Det er godt med det som er gjort...

Det er visst tiden for frekvente blogginnlegg. Jeg tror det er lenge siden jeg faktisk har postet hver dag, og jeg kjenner jeg må holde meg selv tilbake litt. Skrivekløen tar meg av og til.

I dag har jeg blitt ferdig med grunnarbeidet til oppgaven. Alle de ørten (ca 100) verbene som måtte sjekkes og dobbeltsjekkes før jeg kunne gå videre er unnagjort, og nå skal jeg ta meg en dag fri før jeg begynner å samle trådene.

Ellers oppdaget jeg nå at jeg ikke har noen flere bøker jeg ikke har lest i bokhyllen min. Vanligvis er det litt deilig, men nå er det litt kjedelig. Jeg tenkte at det å ta en tur til Norli og faktisk kjøpe noe er en passende måte å feire oppgave-fremskrittene på, og jeg har skrevet ut en hel liste med bøker jeg skal kjøpe i løpet av året. Stakkars lommebok! De fleste skal riktignok kjøpes i London, men likevel...

I går var jeg ute og jogget igjen. Jeg skulle egentlig bare ta meg en runde rundt Tveitavannet pluss litt til (jeg kommer liksom ikke i gang før jeg er nesten rundt uansett), og så tenkte jeg at jeg kunne ta den veien ned mot Brann Stadion som jeg jogget sist. Meen så skulle jeg bare litt til, og så var jeg plutselig langt forbi stadion, uten at det gikk noen sideveier dit jeg skulle. Så jeg endte helt nede hos legen min i Bjørnsonsgate, jogget opp til Haukeland igjen og så hjem langs Nattlandsveien. Det tok en og en halv time, og jeg forbrant 960 kalorier (jeg elsker pulsklokken min!). Gjett om jeg var sulten da jeg sto etterpå og skulle lage middag! (Deilig risotto som jeg har lært av Å.) Jeg ble ganske overrasket over at jeg ikke var støl i dag - sist gang kunne jeg knapt gå - men sliten er jeg i hvert fall. Det er godt med hviledag i dag.

Nei, nå er visst snart arbeidsdagen over og jeg må stenge og pakke sammen. Snart er det kino med I., og så er det hjem og plotte historier eller lese. For en herlig dag!

Douglas Adams: Dirk Gentlys Holistiske Detektivbyrå

Jeg må virkelig slutte å drive med alt mulig midt på natten - det er ikke rart jeg ikke får nok søvn for tiden. Nå skal jeg bare skrive dette innlegget, og så er det over og ut for i kveld. Av og til må man bare få skrevet ting mens man er i gang, før man mister inspirasjonen. Jeg ble endelig ferdig med Dirk Gentlys Holistiske Detektivbyrå, og tenkte jeg for én gangs skyld skulle være tidlig ute med å skrive anmeldelse før jeg glemmer hva den i det hele tatt handler om.

Det aller første som må ut av veien er det som angår oversettelsen. Jeg leste den norske oversettelsen, utelukkende fordi jeg fikk den til jul. IKKE les den. Ikke hvis du har mer enn et helt grunnleggende grep om norsk grammatikk. Det er helt forferdelig å sitte og lese og kjenne at man endelig, endelig begynner å komme litt inn i boken, for så å bli revet ut av det på grunn av at oversetteren ikke behersker og/å-reglene eller plasserer aksenttegn på ord som overhodet ikke skal ha dem (“en komfortabel én”, for eksempel). Jeg var svært nær å bare kaste boken i søppelkassen på grunn av det. Faktisk vurderte jeg å sende mail til forlaget og spørre hvorfor de ikke har kompetente korrekturlesere. Jeg er faktisk fristet til å kjøpe den engelske utgaven bare for å kunne vite hvordan teksten egentlig er.

Nok om det, og tilbake til boken. Jeg hatet boken hele første halvdel av den, selv om det muligens er fordi jeg ikke klarte å leve meg inn i den på grunn av alle feilene i oversettelsen. Men ikke bare det. Jeg likte ingen av hovedpersonene og klarte ikke å sympatisere med dem – faktisk syntes jeg det meste av det som skjedde var fullstendig poengløst og irriterende. Grensen mellom “morsomt på en snodig måte” og “irriterende og unødvendig” kan være utydelig og vanskelig å forholde seg til, og jeg synes av og til at Adams ikke klarer å holde seg på riktig side av den. Ting er ikke nødvendigvis morsomme selv om de er tilfeldige og overraskende.

Handlingen er litt både her og der i begynnelsen. Det tok lang tid før jeg følte at noe skjedde i det hele tatt, og jeg følte jeg bare hadde deler av et bilde som ikke hang sammen. Dette ble forsterket av det faktum at jeg ikke ante hvilke beskrivelser som var viktige og hvilke som jeg fint kunne skumme over. Detaljerte utgreiinger om hvordan Richards dataprogram fungerer er fullstendig unødvendig og har ingenting å si for handlingen. Det er bare kjedelig, og man får følelsen av at forfatteren vil vise seg.

Men: Rundt halvveis i boken skjedde det noe. Jeg begynte å få problemer med å legge den fra meg. Jeg merket at jeg sympatiserte med hovedpersonen og ville at han skulle lykkes, jeg merket at jeg følte med ham da ting gikk skeis. Etter at Dirk Gently selv (som ikke er hovedpersonen, for øvrig) gjør sin entré begynner ting å gå litt fortere, og man får en viss følelse av progresjon i handlingen.

Jeg har lest at mange mener at slutten er forvirrende. Jeg kan ikke si at jeg syntes det. Jeg syntes den var genial. Det var litt sånn “å, er det det boken handler om!” Jeg skal ikke røpe så mye, annet enn at en del av de tilsynelatende poengløse hendelsene tidligere i boken plutselig ga mening – men man må være tålmodig.

Det er også en viss fare for at oversettelsen ødela for mye av min opplevelse av første halvdel av boken, og det er mulig at jeg hadde likt den første delen vesentlig bedre hvis jeg hadde lest den en gang til. Hvis jeg skal gjøre det skal det i hvert fall være den engelske versjonen.

I bunn og grunn anbefaler jeg boken; den er original og forfriskende, og jeg har gått fra å mislike den sterkt til å synes at den var fullstendig briljant. Hopp over beskrivelsene av dataprogram og stol på at ting blir forklart til slutt, og ikke stol på at din oppfatning av sjanger og type er riktig… Den overrasket i hvert fall meg positivt.