Elizabeth Moon: Legacy of Honour

Legacy of Honour (heretter LoH) er en samleutgave av dilogien Legacy of Gird. Den inkluderer bøkene Surrender None og Liar’s Oath, og rent kronologisk foregår handlingen før forfatterens mer kjente serie The Deed of Paksenarrion (heretter kalt Deed). Jeg vil likevel ikke anbefale å lese LoH før Deed, rett og slett fordi LoH delvis føles som bakgrunnsstoff til Deed, fordi handlingene er forskjellig, fordi det å lese Deed først gjør at man forstår LoH mye bedre, og fordi LoH dessverre ikke er like bra. Men så skal det kanskje noe til å leve opp til serien som har vært min yndlingsserie i årevis.

I Deed er religionen med sine guder og helgener (mennesker opphøyet av gudene for sine gjerninger) stadig mer sentral. Gird er en slik helgen, en krigerhelgen som da han var menneske ledet et bondeopprør mot de undertrykkende magelords. Hans etterfølgere har stor innflytelse i enkelte av landene og vektlegger at alle skal være i stand til å forsvare seg for å unngå undertrykkelse, i tillegg til å kjempe det godes sak.

Surrender None beskriver Girds liv, fra en fattig bondesønn, via et kort opphold som soldat hos den lokale lensherren, til bonde med egen familie. Den beskriver hans vei fra fortvilelse da familien etter tur dør eller blir drept, til besluttsomhet da han endelig bestemmer seg for å gjøre noe med all uretten som blir begått. Men hvordan skal en gjeng med bønder kunne stå seg mot rike adelsmenn med magiske krefter og ingen skrupler mot å bruke dem?

I det store og hele synes jeg at Surrender None er en bra bok. Den prøver å beskrive mannen Gird, ikke helgenen, noe jeg synes er et bra valg. Helgenen og legenden ser man uansett i Deed. Jeg synes også at forfatterens styrke nettopp er i hennes beskrivelser av vanlige mennesker, og det ville vært dumt om hovedpersonen distraherte fra dette. 

Det er også tydelig at forfatteren har brukt MYE tid på å gjøre verdenen troverdig og realistisk, fra beskrivelsen av dagliglivet til bønder eller soldater, fredløses utfordringer for å overleve, og så videre. Nei, det er ikke helt riktig. Moon må ha brukt noe så innmari mye tid på research og planlegging at det er litt ydmykende for en amatør-worldbuilder som meg.

Plottmessig er boken bra. Det eneste er at spenningskurven daler litt på slutten da det blir mye strategi og plotikk og ”hva gjør vi nå” og ”hvordan gjør vi A for å B” og ”hva bør vi ha med i kodeksen” og så videre. Ikke mine favoritting. Samtidig er det viktig å huske på at dette jo er en ”bakgrunnsbok” som forklarer mer om hvorfor og hvordan ting skjer i de andre bøkene. Noen ganger går fremdriften i boken på bekostning av alt som skal fortelles. Jeg mener derfor at dette i utgangspunktet er en bok for folk som allerede er fans, og som vil vite mer, i stedet for nye lesere.

Så over til Liar’s Oath. Handlingen der begynner flere år før Surrender None slutter, noe som forvirret meg fryktelig i begynnelsen. Historien blir fortalt fra Luaps synsvinkel. Luap er Girds høyre hånd, en adelig mageborn som har sverget å aldri bruke sine magiske krefter. Men dette er ikke lett for ham, og han er overbevist om at mageborns og "vanlige" folk aldri kan leve sammen. Når han finner et bortgjemt fort ved en tilfeldighet er idéen om å skape et eget sted for mageborns født, og han er ikke villig til å la noe komme i veien for drømmen sin.

Der Surrender None hadde sin styrke i realistiske karakterportrett og imponerende worldbuilding har ikke Liar’s Oath så fryktelig mange. For det første kan jeg ikke fordra hovedpersonen. Halve tiden syntes jeg han var en sytende, selvopptatt stakkar, og den andre halvparten av tiden syntes jeg han var utrolig sta og ute av stand til å innse selv de enkleste ting. Jeg syntes også at måten de andre karakterene behandlet ham - kom med krav etter krav uten å stole det minste på ham - var smålig og ikke så rettferdig og logisk som det virker som om forfatteren vil ha det til at det er.

Det eneste jeg egentlig likte i boken var Aris og Suli (tror jeg?), som etter hvert ble de første paladinene for Gird. Aris er en mageborn, en adelssønn med magiske evner, som for ham viste seg å være evnen til å helbrede. Suli er datter av tjenere, men også Aris’ beste venn, og den som alltid er der for ham. Jeg elsket å lese om hvordan de sakte men sikkert oppdaget evnene sine og lærte mer, selv om det til tider var litt for mye av det gode.

Når det er sagt, bærer boken preg av store deler med infodumps. Det er en endeløs rekke med ting som viser seg å ikke være viktige i det hele tatt, og det aller siste kapitlet, rett før klimakset, blir avbrutt av en lang sekvens med noe jeg ikke husker hva var, men som ikke var relevant for noe som helst. Det var mildt sagt litt irriterende. Moon pleier å være god med å få all overfloden av informasjon hun har til å integreres sømløst inn i historien, men det går ikke så bra her. Fremdriften av plottet er sakte og hakkende, spesielt fordi man faktisk vet hva som skjer. Ikke detaljene eller hvorfor det skjer, men likevel. Og slutten – selv om den var uventet – virket som en kjapp løsning som ikke egentlig ga mening. Jeg håper at en av de senere bøkene forklarer litt mer om hvorfor ting skjedde som de gjorde, men jeg håper også at det blir forklart litt bedre enn i Liar’s Oath.

I det store og hele er jeg ikke overbegeistret for boken og kommer nok ikke til å lese den igjen med det første, men likevel angrer jeg ikke på at jeg leste den. Både Liar’s Oath og Surrender None gir et nytt perspektiv på senere hendelser i andre bøker fra Paks’ verden, og de er nyttige om man ønsker å lære mer om verdenen og hvordan den fungerer. Jeg har nevnt worldbuildingen flere ganger allerede, men jeg må bare si igjen at jeg er imponert over hvor mye arbeid Moon har lagt ned i den. Det kunne vært en virkelig verden, så mye som hun har planlagt.