NaNo 2011!

I dag ble fjorårets NaNo-nettside erstattet med de nye, og jeg ble plutselig veldig gira. Det er bare ca 20 dager igjen, og tiden kan knapt gå fort nok. Jeg har egentlig ikke tid til NaNo i år, med konferanse og artikler og dansekonkurranse og tre jobber og det ene med det andre. Men takket være at jeg ikke klarer å se mine egne begrensninger skal jeg visst skrive 150 000 ord i år (i motsetning til 50 000 som er det egentlige kravet). Jeg er veldig spent på hvordan dette kommer til å gå. Spesielt siden jeg ikke egentlig aner hva jeg skal skrive om...

Noen andre som skal være med på NaNoWriMo i år?

It's Monday! What are you reading?

Endelig har den ufrivillige lesepausen min gitt seg, og jeg er i gang igjen! Jeg føler jeg er litt ensidig når det gjelder sjanger for tiden, men fantasy er jo så gøy... ;)

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged (ferdiglest denne gangen!)
Mark Charan Newton: Nights of Villjamur (ukens skuffelse)
George Mann: The Affinity Bridge (ukens positive overraskelse)

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Fortsatt ingen - må skjerpe meg og skrive noen anmeldelser snart.

Bøker jeg leser nå:
Robin Hobb: The Dragon Keeper

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Robin Hobb: The Dragon Keeper
Patrick Rothfuss: The Wise Man's Fear
H.P. Lovecraft: Whisperer in the Darkness (med forbehold om at jeg husker tittelen feil)

Jeg lurer på hvor mange uker til sammen jeg har skrevet opp The Wise Man's Fear på listen. Tatt i betraktning hvor lenge jeg har gledet meg til å lese den er det litt merkelig, men på den andre siden er jo boken en koloss. Jeg er langt fra sikker på at jeg får lest den denne uken heller, for å si det sånn.

Janet Evanovich: Smokin' Seventeen

Janet Evanovich sin Stephanie Plum-serie har lenge vært en av mine favoritter. Som en krysning mellom krim, humor og chick-lit har de vært forfriskende og lettbeint lesning i bokhyllen min. Jeg liker vanligvis ikke de to sistnevnte sjangrene, men på en eller annen måte har det funket.

For å ta det første først. Handlingen.

"Where there's smoke there's fire, and no one knows this better than New Jersey bounty hunter, Stephanie Plum. The bail bonds office has burned to the ground, and bodies are turning up in the empty construction lot. To make matters worse, Stephanie is working out of a motor home she shares with a dancing bear, and Joe Morelli's old world grandmother has declared a vendetta against her. And just when Stephanie decides it might be time to choose between the two men in her life, Morelli and Ranger, a third man from Stephanie's past moves back to Trenton...


Break out a cold drink and slap on some sunscreen, this summer is sure to be a scorcher with Smokin' Seventeen."

Det er en del man kan si om boken, og - til å være en serie jeg har elsket så lenge - det er ikke noe gøy å innse at ingenting av det er bra. Jeg har holdt ut i disse 17 bøkene (pluss noen "mellom numrene"-bøker) men begynner å tenke på å si takk for meg.

Det sier kanskje seg selv at man etter 17 bøker begynner å gå litt tom for plott. Det virker som om Evanovich er så oppsatt på å holde det friskt og originalt at... hun går litt for langt. "Suspension of disbelief" er en fin ting, men det finnes grenser.

For det andre. Morelli og Ranger. Stephanie Plum har forsøkt å bestemme seg for en av dem i 17 bøker nå. Det begynner å bli litt kjedelig. Spesielt når Stephanie fortsatt er den samme hun var, annet enn litt mer badass, og mye mer promiskuøs. Jeg er ikke av dem som klager over slike ting vanligvis, men når hun går fra den ene sengen til det andre og vi er ment å ha sympati med henne (og ikke med hennes to flammer, som burde dumpe henne, for å løselig sitere en omtale på goodreads) mister jeg litt iveren etter å lese videre. Samtidig blir Joe mer og mer sjåvinistisk mens han egentlig var en ganske ålreit fyr i begynnelsen.

Men tilbake til Stephanie. Etter årevis som "bounty hunter" kan hun fortsatt ikke bruke pistolen sin, eller håndjernene, hun kan ikke unngå å få biler til å eksplodere og gidder ikke lære selvforsvar. Hun er ikke noen likandes person lenger, men der man overså det siden hun faktisk var morsom må man nå bare sukke. For hun er ikke morsom lenger. Og det var det jeg virkelig likte med bøkene.

Ellers er de andre karakterene like karikatur-lignende som de var i de forrige bøkene, selv om de virket mer virkelige i de som var sånn cirka midt i serien. Jeg elsket bøkene midt i serien. Nå... liker jeg dem stadig mindre. Det er flere omtaler på Goodreads som spekulerer i om hun ikke egentlig liker serien lenger og om hun bare gjør det for pengenes del.

Ikke for det. Jeg kommer antageligvis til å kjøpe neste bok også, som heter et eller annet med Eighteen, bare for å se om den er like katastrofal som denne eller om den kommer seg. Men jeg leser ikke enda en "mellom numrene"-bok, i hvert fall. En blanding mellom krim, humor og chick-lit kan fungere. Bland inn fantasy også, og det blir litt... Tja. I hvert fall når hovedserien er etablert som en serie hvor overnaturlige ting ikke har noen plass. Den siste "mellom numrene"-boken har jeg ikke lest, og det kommer jeg ikke til å gjøre heller. Klisjéene kommer fort og gale, for å si det sånn.

Skal du lese en Evanovich-bok (noe jeg anbefaler på tross av denne omtalen), velg en av de tidligere. Alt frem til og med bok tolv (en av mine favoritter og høydepunktet før det gikk sakte men sikkert nedover) er bra. Les de hvis du vil ha lettbent, underholdende og spennende lektyre, men det er ingen skam å snu. Eller å stoppe før serien går i dass. Det skulle jeg ønske forfatteren skjønte...

Suzanne Collins: Opp i flammer og Fugl Føniks

Jeg klarer fortsatt ikke helt å venne meg til tanken på faktisk å like en norsk oversettelse. Det skjer sjelden, og jeg pleier å unngå dem som pesten. Men i disse to bøkene - mer enn i Dødslekene - glemte jeg helt at det var oversettelse i det hele tatt. Og det er et stort kompliment.

Det er også veldig uvanlig for meg å faktisk like bok nummer to i en trilogi. Det pleier sjelden bli noen bra slutt, fordi det liksom ikke passer helt. Ting blir ikke ordentlig oppklart, man får ikke svar på de spørsmålene man har. Førsteboka er annerledes fordi man da faktisk ikke vet om man får gitt ut de andre eller ikke, så man må ha en noenlunde ordentlig slutt.

Det skjedde ikke denne gangen. Jeg elsket Opp i flammer, og faktisk likte jeg den bedre enn Dødslekene. Det er ikke noen kritikk mot den første boken, men rett og slett det at jeg hadde vent meg mer til fortellerstemmen og oversetterstemmen, kjente karakterene og settingen og kunne fortape meg mer i boken. Jeg følte den sluttet veldig "riktig" selv om man satt igjen med mange spørsmål, og den var underholdende fra start til slutt. Det var rett og slett veldig vanskelig å legge den fra meg.

Jeg burde sikkert skrive litt om hva den handler om, men hvordan gjør man det uten å røpe for mye av slutten på Dødslekene? Jeg kunne for eksempel ha løst det ved å linke til omtalen min av førsteboka, men oppdaget at jeg faktisk ikke har skrevet noe om handlingen der heller. Ved å klikke på bildene kommer dere imidlertid til Goodreads der dere kan lese mer om bøkene.

Ja, ja, jeg vet, latskap til tusen.

Uansett. Jeg digget Opp i Flammer, andreboka som ble helt annerledes enn andre andrebøker for meg, og Fugl Føniks. Det jeg likte aller best er hvordan ting er realistiske. Jeg kan ikke røpe for mye, men spesielt forholdene mellom Katniss, Peeta og Storm er beskrevet på en veldig bra og realistisk måte, og jeg synes slutten på dette plottet var veldig troverdig.

Det er dessuten veldig lett å over-glorifisere heltinnen. Selv om Katniss har bein i nesa og er en ordentlig heltinne er hun likevel ikke perfekt, og det er gjort klart gjennom hele trilogien. Jeg liker akkurat dette. Jeg liker å lese om mennesker, som er slik mennesker er (det vil si veldig forskjellige og sjelden verken perfekte eller totalt uperfekte). Jeg liker også hvordan Collins ikke har falt for fristelsen til å beskrive alle Capitol-folkene som skurker og alle på "den andre siden" (eller egentlig "alle de andre sidene") som glorifiserte helter. Det er noe med det at å gjøre opprør er noe helt annet enn å skape noe ut av det man sitter igjen med etterpå, og folk reagerer forskjellig på katastrofer. Det er også noe med det at det å ha samme mål ikke nødvendigvis betyr at man kan stole på hverandre.

Det eneste jeg faktisk kommer på som jeg ikke liker er at det av og til er litt for mye fokus på hva folk har på seg og alle bli-ny prosessene. Jeg skjønner den første gangen, men etter hvert blir det litt kjedelig. Noen ganger er det vesentlig, andre ganger ikke, og jeg synes egentlig man burde holde det til det vesentlige på akkurat slike beskrivelser. 

Jeg kunne fortsatt slik i en evighet, men skal ikke røpe mer. Så fort jeg har råd skal jeg kjøpe bøkene (på engelsk denne gangen, må jo se hvordan det er) og lese dem en gang til. Da jeg var ferdig med trilogien var det eneste som stod i hodet på meg - og ble værende der - at jeg måtte lese dem en gang til. Det er for meg det ultimate kvalitetsstempel.

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært litt "både og" når det gjelder First Law-trilogien av Joe Abercrombie. Jeg har gått og sett på bøkene i bokhandelen veldig lenge, men ble litt skuffet på begynnelsen av første bok, og omtalen min av The Blade Itself var ikke akkurat overbegeistret.

Men dette er andreboka. Vi kjenner karakterene bedre, vi kjenner settingen og skrivestilen til Abercrombie, vi vet at ting ikke nødvendigvis er rosenrødt. Og fremfor alt - det er ikke debutboka. Den burde være bra.

Ikke for det. Jeg endte opp med å like The Blade Itself ganske godt, men det var på tross av en del ting og ikke på grunn av dem.

I Before They Are Hanged må Glokta finne ut hvem som har fått den forrige Superior i Dagoska til å forsvinne, og det skal ikke vise seg å bli lett. Bayaz, First of the Magi, leder en gruppe som ikke kommer overens innad for å finne et mektig våpen. I the Union er nordlenderne en stadig større trussel, men det viser seg at med en mildt sagt inkompetent kronprins på lasset er nordlenderne en større trussel enn noensinne.

Det tok en stund før jeg kom ordentlig inn i boken. Det er lenge siden jeg leste The Blade Itself og jeg husket ikke alt. Og plutselig hadde jeg nesten ikke tid til å lese, og måtte ta opp tråden igjen veldig mange ganger. I tillegg er jeg i utgangspunktet skeptisk til "reisebøker", som en del av boken jo er.

Men.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd. Jeg synes samspillet mellom karakterene er realistisk, og jeg liker at de vokser og utvikler seg. Det var på mange måter en lettelse for meg å finne karakterer jeg "heiet" på, som jeg brydde meg om, til tross for deres dårlige sider. Spesielt var jeg begeistret for Luthars utvikling. Jeg kunne ikke fordra ham i bok 1, syntes han var mest en karikatur, men etter hvert i bok 2 blir han mer levende og mer utviklet etter hvert som han opplever ting. Jeg synes også at forholdet mellom Logen og Ferro var bra skrevet.

Dessuten er det imponerende at forfatteren klarer å få handlingen i denne delen av plottet, som jo stort sett består i å komme seg fra A til B, spennende. Det var ikke kjedelig, selv om forfatteren tydelig klarte å få frem det monotone i selve reisingen. Dette gjelder dels det som skjer i nord også.

Jeg syntes også at nordlenderne, altså ikke de the Union kjemper mot, men Dogman, Threetrees og så videre, var en genial gruppe karakterer jeg virkelig likte å lese om.

Jeg er litt nølende når det gjelder bok 3, som står ulest i bokhyllen min, etter å ha lest noen omtaler av den, men samtidig kjenner jeg at meg MÅ vite hvordan det går. Det tok sin tid, men jeg synes bøkene til Abercrombie har noe for seg likevel.

Omtaler på vei

Det kommer et innlegg i overmorgen, men jeg måtte bare skrive nå også selv om det er midt på natten. Jeg har nemlig gått gjennom omtalelisten min og skrevet omtaler for alle bøkene, og lagt den på sånn planlagt publisering. De kommer hver onsdag og fredag frem til slutten av november. Det har kuttet listen over bøker som er lest men ikke skrevet om på bloggen veldig mye kortere, noe som er herlig.

De eneste bøkene som står igjen er Gail Carrigers Parasol Protectorate (4 bøker) og Jim Butchers Dresden Files (7 bøker). Disse leste så utrolig raskt, fordi de var så spennende, at jeg rett og slett ikke husker nok til å kunne skrive fornuftig om dem. Omtaler kommer derfor når jeg leser dem på nytt, noe som sikkert blir rett over nyttår. Og dermed er omtalelisten tom. Hurra!

Sånn ellers fikk jeg trådløs router i dag. Det er herlig å endelig kunne være på nett trådløst, eller med mer enn én PC om gangen. Det gikk riktignok opp for meg hvor sørpe treigt det er, men jeg har ikke råd til å oppgradere det akkurat nå.

I tillegg fikk jeg ny laptop i posten i dag. Jeg skulle egentlig vente til etter jul når jeg kanskje får gjennom firmaet til broren min og meg, men når både CD-ROM-skuffen og det trådløse nettverkskortet tar kvelden, batteriet har en levetid på under en halvtime og du bare går og venter på hva som nå kommer til å klikke - da er det på tide å bytte den ut. Min gamle var jo over fire år gammel, en respektabel alder for en laptop. Nå må jeg bare venne meg til tastene til NaNo... :P

It's Monday! What Are You Reading?

Jeg skulle så veldig gjerne ha kunnet komme med litt ny info her, men nei. Holder på med de samme to bøkene. Er ikke særlig mye nærmere å bli ferdig med noen av dem, selv om Before They Are Hanged har overrasket meg både i den ene og den andre retningen og derfor endelig er litt gøy å lese. Det blir generelt sett veldig lite lesetid med tre jobber, dansing, en artikkel som må skrives, trening, skrivemøter, forberedelser til konferanse og så videre.

Bøker jeg leste forrige uke:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged

Bøker jeg anmeldte forrige uke:
Fortsatt ingen - må skjerpe meg og skrive noen anmeldelser snart.

Bøker jeg leser nå:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before They Are Hanged

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:
Peter V. Brett: The Desert Spear
Joe Abercrombie: Before they are hanged

Det ble ikke noe av forsettet om å lese bøkene ferdig sist uke, men jeg har fri i helgen og SKAL klare det denne gangen.