Endelig

I dag er jeg lettet, for alle de tingene som har ligget og gnagd i bakhodet (unntatt masteroppgaven min) har blitt løst i løpet av en liten halvtime. Det vil si, jeg oppdaget alle tingene i løpet av en halvtime. Sjefen min har kommet tilbake fra ferie, så jeg er ikke telefon- og mailvakt lenger, lønnen min har kommet inn på konto etter to dagers forsinkelse, og instituttet har endelig ordnet utdanningsplanen min på StudentWeb så det faktisk er mulig for meg å semesterregistrere meg. StudentWeb er ikke akkurat laget for å gjøre det enkelt for folk som har fått utsettelse eller forlengelse på ting... Uansett har jeg semesterregistrert meg nå, og da er det bare å vente på at universitetet skal rapportere det til Lånekassen så jeg får studielånet utbetalt. Gjeldsbrevet fra Lånekassen er allerede signert, så det er bare å vente nå.

Det blir ingen dype tanker eller morsomme oppdagelser i dette innlegget. Jeg føler meg ikke helt bra; selv om jeg ikke la meg så fryktelig sent i går så våknet jeg ikke før halv tre i dag. Jepp, om dagen. Hodet er ikke helt bra heller. Så vi får nå se. Jeg må på jobb i morgen, bursdagsbesøk på lørdag og dansing på søndag, så det er ikke rette helgen å være syk. Men er ikke det alltid sånn? Jeg tror jeg har fryst for mye i det siste.

Og for å dele litt av det jeg holder på å skrive oppgave om, så ville "jeg fryser" ha hett "meg fryser", altså "mik frýsr" eller noe lignende, på norrønt. Det er fordi å fryse ikke er noen agentiv handling som å kaste eller gå eller snakke, men det er en tilstand man blir "utsatt for", hvis man kan si det sånn. Nå for tiden føler vi ikke noe behov for å markere subjektene til disse verbene annerledes, men det gjorde altså vikingene. Språk er moro!

Forøvrig har jeg tenkt ganske mye på det året da jeg bodde i Kristiansand. Kanskje det er fordi jeg har lest bloggen til R. og dermed har tenkt mer på det, jeg vet ikke. Det kan også være fordi det året ligger helt i toppsjiktet hvis jeg skulle rangert hvert år jeg har opplevd etter hvor bra det var.

Jeg savner å sitte på kjøkkenet med R. og prate uti de små timer, jeg savner de gangene vi satt og leste til eksamen sammen med snakkeforbud for at vi i det hele tatt skulle få gjort noe, jeg savner bibelgruppen jeg var i, jeg savner å være forsanger på møtene i Laget, jeg savner Frikirken, jeg savner å ta bussen til Sørlandssenteret med H. og gå der og prate og nesten glemme å shoppe, jeg savner å gå på kinoen der, jeg savner å dra til dyreparken med H., jeg savner alt det andre jeg gjorde på med vennene mine der, jeg savner klassen min, jeg savner noen av foreleserne, jeg savner HiA (nå er det vel UiA?), jeg savner å høre sørlandsdialekt rundt meg hele tiden, jeg savner å gå tur i Baneheia, jeg savner å sitte ved sjøen og bare la timene gå, jeg savner de søte små trehusene i Posebyen hvor vi bodde, jeg savner de jeg bodde sammen med, jeg savner leiligheten og egentlig hele Henrik Wergelandsgate, jeg savner butikken der jeg handlet og de fine husene jeg gikk forbi for å handle der (de var veldig fargerike), jeg savner å sykle over på Lundsiden for å besøke H., jeg savner musikkforretningen der jeg kjøpte notehefter og irske blikkfløyter, jeg savner måkeskrik, jeg savner stillheten der vi bodde, selv om det var midt i sentrum, jeg savner festningen, jeg savner den blå veggen på engelsk institutt på HiA, jeg savner kantinen, jeg savner bokhandelen selv om jeg egentlig synes Studia her i Bergen er bedre, jeg savner det å faktisk BO der nede, ikke bare være på ferie, jeg savner å gå over broen på vei til høyskolen hver morgen, jeg savner ruten hvor jeg gikk eller syklet, jeg savner de jeg danset med selv om jeg egentlig liker bedre å danse her i Bergen, jeg savner å være med R. til Domkirken når hun skulle øve på kirkeorgel selv om jeg egentlig syntes det var ganske skummelt å være der om kvelden, jeg savner egentlig alt med hele byen og alle menneskene jeg var i kontakt med der.

Jeg har vært veldig... hva skal jeg si, jeg har angret litt på at jeg ikke gikk flere år i Kristiansand. Men et år til hadde ikke vært det samme. Året ble så bra som det ble mest på grunn av de jeg bodde med og de jeg gikk i klasse med; det hadde ikke blitt det samme hvis jeg hadde gått der et år til. H. hadde fortsatt vært der, heldigvis, men likevel. Og hadde jeg ikke begynt i Bergen når jeg gjorde hadde jeg ikke gått i klasse med de samme folkene, jeg hadde kanskje ikke begynt å danse når jeg gjorde, og da hadde jeg kanskje ikke til slutt begynt å være mye med Å., det er mye som kanskje ikke hadde vært på samme måten. Mye av dette er fine ting som jeg ikke ville vært foruten. Kanskje jeg ikke hadde gått på lingvistikk i det hele tatt?

Nei, dagene som har gått er forbi enten man vil eller ei. Det gjelder bare å gjøre det beste ut av de dagene som ligger foran og som ikke har begynt ennå, og ta vare på de gode minnene man har. På en dag som i dag tar jeg fram bildene av de rolige gatene i Posebyen og hvordan det føltes å gå gatelangs når våren hadde kommet og man akkurat hadde begynt å kunne gå ute uten jakke. Jeg tar fram bildene av å sitte på kjøkkenet med utsikt mot de koselige husene mens man så solen enten gå opp eller ned, og hadde en koselig prat med R. over skolebøkene. Eller bildene av å sitte sammen med H. og bare drive med hver sine ting, sitte og tegne eller lese eller et eller annet, og bare kunne slappe av. Så skal jeg begynne å ta vare på de mentale bildene jeg skaffer meg her jeg er nå; bilder av venner, steder, situasjoner, hendelser, faste og kjære gjøremål og alt jeg vet jeg kommer til å savne når jeg drar herfra. For livet er ikke noe dårligere nå; det er bare annerledes og med andre mennesker og steder. Jeg har mye å glede meg over, og mye jeg setter pris på, også her. Det er mennesker her som jeg aldri hadde truffet i Kristiansand, og steder jeg elsker å gå som jeg ikke kunne gått hvis jeg ikke var her.

Det er mange ting jeg elsker ved Bergen. Vennene mine, kollegaene mine, dansegruppen min, å grille i Nordnesparken en tidlig sommerkveld, turen med S. og hunden, Landåsfjellet og Nattlandsfjellet, utsikten fra stuevinduet, leiligheten min, å sitte på min helt egne veranda en sommerkveld og lese og høre på trafikken, å sitte på Bryggen og spise softis, universitetet, kinoene og restaurantene, den korte veien hjem, togstasjonen... det er mange ting som man ikke egentlig tenker over. Jeg merker allerede hvor mye bedre jeg føler meg nå som jeg har tenkt over hva jeg egentlig setter pris på med slik jeg har det nå.

OK, det ble visst litt dypt likevel... ;)