Jeg tror helt seriøst at jeg er litt rar

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse på alle, men jeg tror altså at jeg ikke er helt vel bevart på alle områder. Ikke at det er noe galt i å være merkelig, men særlig normalt kan det da ikke være.

Jeg jublet inni meg når jeg så at vi hadde kanji i lekse til neste japanskkurs (jeg var borte sist og fikk leksene på mail). For de heldige få som jeg ikke har mast hull i hodet på om japansk, japansk og atter japansk, så er altså kanji et av de tre skriftsystemene i japansk. Alle tre, i tillegg til romaji som er det de kaller vårt alfabet, blir brukt om hverandre. Kanji kommer fra kinesisk, og hvert tegn står for en ord eller en stamme (ordet minus bøyingsendelser etc), og det er flere tusen av dem. Hvis jeg ikke husker feil bør man kunne minst 2000, men det er en stor fordel om man kan flere.

Kanji er, som det kanskje ikke er så vanskelig å forstå, enhver japanskstudents mareritt. Det vil si, bortsett fra meg. Jeg digger kanji, av en eller annen grunn. Blir man litt merkelig av å studere lingvistikk? Ikke for det, jeg har vel alltid vært en språknerd, og skriftsystem er en av mine aller største lidenskaper. Hva er da bedre enn et skriftsystem som inneholder tusenvis av tegn?

Det hører jo også med til historien at jeg har drevet og pugget kanji i noen år, så nybegynner-kanjiene er egentlig plankekjøring. Vi har tegnene for yen og tid/time, pluss tallene fra 1-10, hundre, tusen og ti tusen. Ja, ti tusen. Telling på japansk blir litt ekstra komplisert ved dette egne tegnet for ti tusen. 11000 blir ikke "elleve tusen" men "ichiman (is)sen" - ti tusen (ett) tusen. 100 000 blir ti titusen, ikke hundre tusen. Det er ikke bare ordene man må lære seg når man lærer et så fremmed språk, men en helt annen måte å tenke om ting på enkelte områder.

Nei, nå er det vel sengetid for meg. I morgen blir det jobb, trening og japansklekser, så jeg bør få litt søvn innabords. :)