Mark Charan Newton: Nights of Villjamur

Hver gang jeg skriver en omtale tenker jeg at neste gang må jeg huske å ta notater mens jeg leser, så jeg har noe substansielt å skrive om og kan gi bedre eksempler. Når jeg faktisk husker å gjøre det er det et veldig dårlig tegn.

Jeg så Nights of Villjamur på Norli for første gang for flere år siden. Jeg syntes den så fristende ut, mest på grunn av omslaget, men var også litt skeptisk. Etter hvert ble det til at jeg måtte lese den, og til slutt fikk jeg somlet meg til å kjøpe den. Dessverre ble det en slik bok jeg omtrent skumleser for å komme gjennom, utelukkende fordi jeg nekter å gi opp en bok før jeg er ferdig med den.

Plottet i boken er litt forvirrende. Jaryd er en slags ikke-helt-menneskelig greie som etterforsker en rekke bestialske mord på høytstående personer. Tryst (ja, det er grådig mange y-er i boken) er hans underordnede som irriterer seg over manglende forfremmelser. Keiseren tar selvmord og hans døtre, unge Eir og litt eldre og hjemmefrarømte Rika, må overta. Samtidig kommer unge Kapp til byen, under dekknavnet Randur, som er en som er ansatt for å være danse- og fektelæreren til Eir. Kapp har sin egen agenda og vil finne en "cultist" som kan redde moren fra en saktegående, men dødelig sykdom. Brynd er kommandant for Night Guard, og opplever at ting ikke er som de skal. Bakteppet for alt dette er en ny istid, og folk flokker til Villjamur for å søke tilflukt. For alle vet at isbreer skåner byene! (yeah right...)

Jeg vil så gjerne si noe positivt om boken utover et tiltrekkende omslag. Konklusjonen min blir, etter mye tenking, at boken har stort potensiale. Bare synd den ikke lever opp til det. Jeg vet at mange på Goodreads har elsket den, men jeg kan ramse opp en rekke ting jeg ikke kan fordra.

1. Navn og ord. Det er veldig, veldig tydelig at Charan Newton er inspirert av norrønt språk når han laget navnene og ordene. Men å slenge på noen bøyningsendelser gjør det ikke kult. (Dawnir? Seriøst?) Navnene og ordene føles som en krysning mellom norrønt og keltisk med en rikelig mengde apostrofer og noe som ser ut som latin blandet inn, og en litt for stor forkjærlighet for y-er. Spesielt der lyden y faktisk ikke kan forekomme. Det er også veldig rart å bruke gudenavn som banneord når gudenavnet det gjelder er Astrid. "Astrid, your hands are freezing." (Jeg ble sittende og tenke: "Astrid? Het hun ikke noe på T?) Denne bruken av gudenavn er jo veldig vanlig i fantasy, det bare blir litt merkelig i dette tilfellet.

2. Monstre. Hvis du bruker et monsternavn som allerede eksisterer, er det kanskje lurt å i hvert fall ha en viss likhet til det du baserer det på. For eksempel kan du ikke kalle noe en drage hvis det i virkeligheten er en fé. Eller, som i dette tilfellet, du kan ikke kalle noe draugr hvis det overhodet ikke har noen fellestrekk med den folkloristiske draugen. Draugene i Nights of Villjamur er mennesker som har dødd og blitt vekket til live igjen, en slags undead. Men de har ingenting med sjøen å gjøre engang.

3. Flere steder er det infodumps, mye som blir forklart uten at det egentlig passer inn. Jeg kan forstå det i noen tilfeller, men her fungerer det ikke. La oss heller få lære det litt etter hvert! Det hjelper uansett ikke når det blir så kjedelig at jeg ikke får det med meg uansett.

4. "Show don't tell" er en retningslinje for skriving som jeg har lest om ørten ganger. Det er ikke slik at man alltid skal vise i stedet for å fortelle, men når man aldri viser noe som helst, er det et problem. Det blir ikke engasjerende i det hele tatt. Dette gjelder spesielt plottet som har med Tryst å gjøre. Vi hører stadig at han hater Jaryd og gjerne vil ta hevn, men samtidig har vi ikke blitt vist noe som helst som tyder på at han mener dette, så det blir vanskelig å tro på. Det blir liksom bare påstander helt frem til det store klimakset.

5. Hva er det med en bondetamp uten manerer (ja, dette blir presisert) som på en eller annen måte får innpass hos de rikeste og som innsmigrer seg hos dem på 1-2-3?

6. Plottet. Det er en rekke ting som burde fått tid til å bygge seg opp som bare forekommer og så er over. Det blir liksom ikke tid til å engasjere seg i det. Det føles mer som en oppramsing, og ingenting blir spennende. Jeg vil ha noe som holder meg fast til handlingen i timevis, ikke noe som blir oppklart to sider senere. Samtidig skjer det ting som overhodet ikke får noen forklaring eller betydning for noe som helst.

7. Det er et grådig fokus på sex (ikke eksplisitt, men referert til) og hvor attraktive noen er. Jeg aner likevel ikke hvordan noen av dem ser ut. Å beskrive i hvilken grad noen er pene er ikke en beskrivelse, spesielt ikke når det ikke er en bestemt persons synspunkt. Fremfor alt føles Randur/Kapp som en Gary Stu (mannlig versjon av Mary Sue) i store deler av boken.

8. En del av setningene er merkelige, noen av dem rent forvirrende. Språket generelt flyter ikke godt.

Det er mulig at det finnes kvaliteter ved boken som jeg ikke har sett - det må jo finnes en grunn til at folk elsker den - men jeg kan ikke fordra den. Jeg tror jeg kunne ha sett gjennom fingrene med det meste om jeg ikke hadde irritert meg grønn over navnene. Etter å ha lest noen bøker som har vært veldig gode på det med navn, og etter å ha jobbet en del med mine navn, irriterer jeg meg lett over forfattere som ikke får det til men som prøver likevel.

Nei, det blir ingen andrebok i denne serien for min del...